Evig og ustoppelig vår

Kunsten og kjærligheten. Livet og døden. Rune F. Hjemås beskriver våre flakkende liv i den urovekkende skyggen av global oppvarming.
En søndag for noen uker siden gikk jeg forbi naboen min som satt i solveggen med en kald øl. – Dette har vi fortjent, sa han. – Ja, dette har vi fortjent, sa jeg. Så nikket vi og var enige med hverandre i den varme mars-sola. – Ja, dette er så utrolig fortjent, tenkte vi smilende. Men senere, etter å ha gått derfra, dukket spørsmålet opp: Hva er det vi egentlig har fortjent? Da kom jeg på diktsamlingen Det er ikke vår, det er global oppvarming (2012) av Rune Hjemås. Som en kjip dårlig samvittighet spratt den fram, og søndagen ble plutselig for varm for meg.

…som den følelsen av undring og uro du sitter igjen med etter å ha hørt et ukjent, dempet skrik.

Sterkt tema
Våren er et sterkt tema i norsk litteratur. Tenk bare på Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Jeg velger meg april» og Agnar Mykles funderinger over våren i begynnelsen av Sangen om den røde rubin. Våren forandrer. Men der Bjørnson foretrekker vårens livgivende rabalder, og Mykle så innsiktsfullt skildrer vårens kravstore påvirkning på mørke sinn, er våren så smygende og fatal hos Hjemås.

Et dempet skrik
Nylig sa FNs klimapanel at klimaendringene ikke er noe som ligger foran oss. De skjer nå. Rundt deg og meg. Snøen legger seg ikke i Østmarka lenger, det er giftig støv i vinduskarmene på Frogner og haiene svømmer opp Oslofjorden. Det skjer nå.

Nitten flere regndager i Norge enn for hundre år siden. Så stille at du ikke merker det. Det er dette Hjemås skildrer: Klimaforandringer. Ikke som en knusende dystopi. Nei, mer som den følelsen av undring og uro du sitter igjen med etter å ha hørt et ukjent, dempet skrik.

Mennesker, svirrended rundt i storbyer, omgitt av en begynnende miljøkatastrofe. Vakkert og gjenkjennelig beskrevet. På reise, hit og dit. Nært og personlig. Oslo, USA, Italia og København- hvor våren streifer gatene allerede i februar, riktignok uten å finne sin plass- ennå.

Mennesker på reise til andre steder- der selve flyreisen legger et giftig slør over opplevelsen vi søker før det er for sent. En selvoppfyllende profeti. Følelser, lyder, varhet, liv og død. Som om alt allerede er minner. Ingenting er på ekte lenger.

Evig vår
Nå må noe gjøres før det er for sent. Det er det vi hører. Og så sier vi: Nå må de gjøre noe før det er for sent. Det er det Det er ikke vår, det er global oppvarming handler om. Den fremmedgjorte klimabevisstheten. Det er vanskelig å ta den globale oppvarmingen personlig. Det er vanskelig å forholde seg til en pågående katastrofe. Men må du reise? Må du oppleve noe et annet sted? Noe du likevel allerede regner som minner? Og hva skaper våre omflakkende og søkende, kunnskapsrike og jagende liv? En evig og ustoppelig vår?

Kanskje det var derfor vi vendte hjem
endte opp foran tv-en
der det gikk et dokumentarprogram om Grønland,

en isblokk løsnet og falt i havet
hun løsnet hårstrikken
og jeg lot tankene drive:
En liten gutt hadde stått
med håndflatene presset mot et butikkvindu
han stirret mot lekene som om han allerede lengtet
etter sin egen barndom,
de små støvlene plantet i bakken
snøen smeltet mot huden

Lån Det er ikke vår, det er global oppvarming.