Skyggetilværelser

Tor Edvin Dahl har et enormt stort forfatterskap bak seg, men til tross for dette var han en ulest forfatter for meg. Etter å ha lest hans nyeste roman, Kenneth Bergstrøm II, er jeg fristet til å lese mer.

Tekst: Maren Ødegaard Røste / Foto: Cappelen Damm

Fanget i eksperimentet

Å finne seg selv er ikke et nytt motiv i litteraturen. Det samme gjelder middelaldrende menn i lett desperat identitetsjakt. Derfor er det veldig forfriskende å lese en roman som ikke fanges av klisjéene. Kenneth Bergstrøm II er en interessant og fascinerende historie om mannen som tilsynelatende ufrivillig fanges i et overveldende eksperiment. Idar Vik blir Kenneth Bergstrøm II. Men hvordan skjer det?

Idar Vik er en vanlig mann, kanskje litt for vanlig i følge ham selv. Men en dag skjer det noe som er veldig utenom det vanlige. På en alminnelig kveld på en pub i Oslo blir han snakket til av en kvinne. Bare dette er uvanlig for Idar Vik. Det viser seg at kvinnen tror at hun snakker med Kenneth Bergstrøm, utenriksjournalisten kjent fra NRK radio. Den bereiste, beleste, interessante og intellektuelle Kenneth Bergstrøm. Og Idar Vik? Han blir med på leken.

Den andre

For det er en lek. I hvert fall til å begynne med. Idar Vik nyter oppmerksomheten, og spiller med. Fra å være rimelig gjennomsnittlig og uinteressant er han plutselig med på å vekke interesse. I rollen som Bergstrøm har han spennende historier å fortelle, og de rundt ham lytter. Han opplever å gå fra å være usjarmerende og klønete, til å bli en modig mann med erotisk erobrerinstinkt. Og etter hvert blir også kvinnene mange. Kjersti, Christine, Karianne, Marte, Marianne. Vik leser seg opp på Bergstrøm, lærer alt om ham, leser bøkene han har skrevet, hører intervjuene han har laget, venter i nabolaget. Og alt er med på å gjøre leken sakte om til alvor.

«Men han hadde vært der. Han hadde vært det mennesket hun trengte. Hun hadde kalt ham Kenneth. Men det hadde vært ham, ham, ham.»

Uventet brudd og uventet spenning

Bokens første del er kalt «Dobbeltgjengeren». I den andre delen, «Skyggen», kommer et uventet brudd. Fra å følge Viks møysommelige arbeid som dobbeltgjengeren flyttes nå fokuset over på den andre siden. Kenneth Bergstrøm selv. Dette er med på å understreke alvoret som Viks lek er i ferd med å utløse, og grensene som forlengst er blitt overskredet blir her enda tydeligere. Viks identitetstyveri er med på å skape usikkerhet hos Bergstrøm selv. Hvem er han som utgir seg for å være meg? Er jeg bare en rolle? Er han mer ekte enn meg? Har jeg blitt borte? Her får jeg frysninger på ryggen.

Digitale fotspor

Dette er elegant gjort. Frysningene jeg får bunner først og fremst ut i hvor lett en slik handling er å gjennomføre. Vi legger alle igjen en uendelig rekke av spor, vi kan søkes opp overalt, googles, studeres, overvåkes. Vik går Bergstrøms veier i Google Earth før han våger å gå dem selv. Nå kommer han enda tettere på. Han hører hvordan porten knirker, ser hvordan postkassa er, oppdager hvor kona Marianne legger igjen sine spor. Men der han sitter hjemme i sin egen stue, vet han allerede nesten alt.

Skrekk i sakte film

Romanen fascinerer meg stort. Hva er det som driver Idar Vik? Er det jakt etter spenning? Tristesse? En vits? Et siste håp? Jeg føler ikke at jeg fikk svar på akkurat det, men det gjør heller ikke så mye. Vi som leser forstår raskt at dette ikke ender godt. Men det er ferden dit som blir overraskende spennende. Dette er skrekk i sakte film.

Tor Edvin Dahl har full kontroll. Romanen er språklig svært god, og den er elegant og imponerende konstruert. Det er en stille roman der mye skjer i et rolig tempo, og som gir leseren både bekreftelser og overraskelser underveis. Vi blir tilskuere til noe som gjør litt vondt, men som vi allikevel ikke klarer å vende oss bort fra. Og akkurat det er en veldig god litterær kvalitet.