Plateanmeldelse: Kåre Indrehus – Fra et bilvrak på Klipra

Albumcover: Kåre Indrehus - Fra et bilvrak på Klipra

Albumcover: Kåre Indrehus – Fra et bilvrak på Klipra

Tekst: Bent Inge Hvitstein

Ustø på egne bein. Kåre Indrehus har både skrevet, arrangert og produsert debutalbumet selv. Miksing og mastring har han gjort i samspill med Even Bekkedal. Han har også fått bistand av Erik Normann Sannes Aanonsen på kontrabass og Tone Jordal Tollaas på fiolin. Det er dette samarbeidet som redder albumet fra et totalt havari.

 

Artist: KÅRE INDREHUS
Album: «FRA ET BILVRAK PÅ KLIPRA» (2017)
Plateselskap: Egen utgivelse

1+

 

Den brutale ærligheten. Om kunsten kan ha som mål å formidle ærlighet og brutalitet, må vi også kunne forvente det samme av kritikken. Målet med kritikken er selvsagt ikke å være brutal, men ærligheten kan i noen tilfeller kreve at den tar på seg en slik kappe.

Et kunstnerisk uttrykk er ikke noe som dukker opp automatisk når vi plukker frem et instrument, skriver noen linjer på et ark eller maler med en pensel på et lerret. De fleste av oss får det aldri til, og jo mer vi prøver, desto lenger risikerer vi å fjerne oss fra den virkelige kunsten. Dette gjelder i alle fall de av oss som ikke fra naturens side er blitt utstyrt med kreative evner på et høyt nivå. Talent er naturligvis ikke alt, hardt arbeid er essensielt for å kunne skape noe som fortjener merkelappen kunst. Hardt arbeid alene, eller rettere sagt: hardt arbeid kombinert med kun et ønske om at det man skaper skal kunne kalles kunst, er sjelden nok.

Ulike oppfatninger av kunst. Hva er så poenget med denne smått pompøse innledningen? Kanskje går jeg meg vill i forsøksvis fjonge og intetsigende formuleringer. Kanskje er det et forsøk på, eller et behov for å forklare en så kraftig kritikk som denne anmeldelsen er; en følelse av at det er nødvendig å forsvare karakteren som gis via noe annet enn ordene som omtaler dette konkrete albumet. Kanskje er det også et forsøk på å vise en slags respekt både for kvaliteten vi forventer av kunstneriske uttrykk, og for en person som, uavhengig av hva denne anmelderen måtte mene om resultatet, har investert mye av seg selv, sin tid og energi i arbeidet med et album.

Dette er et forsøk på å si noe om hvor vanskelig det er å skape god kunst, i dette tilfellet musikk. Samtidig blir det veldig tydelig når den som vil være kunstner, ikke lykkes. Kunsten er i mange tilfeller vanskelig å forstå, eller sagt på en annen måte: lett å misforstå. Kritikeren må ta høyde for at det er han/hun som ikke forstår forsøket på å lage kunst. Når det gjelder debutalbumet til Kåre Indrehus, våger jeg påstanden at jeg har forstått hva han prøver på, men jeg finner få spor av kvaliteter som kan gjøre det til et godt kunstuttrykk.

Fra bygd til by. Indrehus er en sunnmørsk visesanger, som ønsker å utforske reisen fra bygda til hovedstaden. Han dukket først opp med noen låter i fjor høst, der «Sult» var første spor fra det som skulle bli debutalbumet Fra et bilvrak på Klipra. Jeg innrømmer at jeg en stund var usikker på om dette var alvorlig ment. Rett og slett fordi Indrehus på noen måter nærmer seg parodien, selv om musikken hans som parodi heller ikke ville vært særlig vellykket. Det kan være forståelig at noen blir fascinert av disse låtene, nettopp fordi det er veldig annerledes fra det vi vanligvis hører. Hvis målet er å skille seg ut i en stor og uoversiktlig musikkverden, har Indrehus definitivt lykkes.

Skrivebordsskuffmateriale. Hva er det som ikke fungerer på dette albumet? En av innvendingene er mot tekstene. Som poesi fungerer de dårlig, da de både er overfylt med enkle formuleringer og mengder med nødrim. Overraskende vendinger finnes, men da overraskende i form av at de ulike bitene ikke henger sammen. Her flettes små biter av tekst sammen til en floke av meningstomt innhold. Hjelpeløse metaforer og floskler viser tydelig at Indrehus prøver litt for hardt på et tekstlig håndverk han ikke behersker. I presseskrivet får vi vite at tekstene tar et dypdykk ned i tragikomiske inntrykk fra ulike deler av livet. Det er tydelige forsøk på humor og skråblikk og tragikomikk her, men det beste jeg kan si om det, er at Indrehus og jeg åpenbart ikke har samme syn på hva som er en god tragikomisk skildring. Her blir det mer ufrivillig komikk. Det er dessverre lite som skiller disse tekstene fra det som nok, med rette, ligger bortgjemt i mange skrivebordsskuffer landet rundt.

En egen stemme. Et vesentlig poeng når tekstene skal være midtpunktet i låtene, er også at lytteren må være i stand til å få med seg ordene. Her er vi fremme ved albumets største kvalitetsbrist: vokalen. For det første er det nesten ikke mulig å få med seg teksten på grunn av den mildt sagt spesielle måten Indrehus syngesnakker på. Det er så slentrende at det høres ut som om han er i ferd med å sovne når som helst. Det er også såpass surt at det blir slitsomt å lytte ordentlig til låtene. Kanskje er det et forsøk på å høres laidback ut, men effekten i dette tilfellet blir at det fremstår som svært umusikalsk.

For dypt vann. Arrangementene viser tendenser, og enkelte partier er fine isolert sett. De to medmusikantenes prestasjoner er det også lite å utsette på. Dessverre klarer ikke dette på noen måte å veie opp for de svake sidene. I musikk betyr helheten så mye at når ett eller flere elementer nærmest står til stryk, blir det vanskelig å se verdien av de andre elementene. Svakheter ved tekst og vokal er særlig vanskelig å skjule, og dermed blir det en stor utfordring å lytte uten at dette forstyrrer og overdøver det som potensielt kunne vært fint. Du lærer ikke nødvendigvis å svømme ved å kaste deg ut på dypt vann, selv om vennene dine kan kunsten. I beste fall kan de kun hindre deg i å drukne.

All ære til Kåre Indrehus for at han våger å begi seg ut på denne veien på egen hånd, men den totale kvaliteten på Fra et bilvrak på Klipra er så lav at albumet nesten synker til bunns. For å skrive om en forslitt frase (som ikke alltid vil være korrekt): en låt er aldri bedre enn sitt svakeste ledd. Tør jeg foreslå at Indrehus satser på en karriere som backingmusiker?

 

 

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

 

Kåre Indrehus Foto: Michaela Klouda

Kåre Indrehus Foto: Michaela Klouda

Lørdag 25. mars er det slippkonsert på Mono. Da kan du selv høre om denne anmelderen har truffet blink eller bommet grovt på tolkningen av Fra et bilvrak på Klipra.

Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Avdelingsleder:
ann.kunish@
kul.oslo.kommune.no

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!