Prosapoeten

Kjersti Ericsson er både psykolog og professor i kriminologi. Hvordan påvirker det henne som lyriker? 

Tekst: Astrid Werner/Foto: Janne Lindgren

Hun har stått for en stor produksjon av både skjønnlitteratur og sakprosa. Et kjapt søk i bibliotekbasen Bibsys viser 70 innførsler. Veldig mye er faglitteratur, men vi inviterte Kjersti Ericsson til biblioteket for å snakke om det hun kanskje er mest kjent for: lyrikk.

Å velge form

Så vidt jeg kunne se er det 8 diktsamlinger du har gitt ut?

Det kan nok stemme ja.

«Mens jeg holdt på med det prosjektet, skrev jeg også tre til fire dikt om ting som kverna i meg og som jeg ikke riktig fikk ut på prosamåten.»

Når jeg ser på denne lista over utgivelser, med alle disse titlene som «Barnevern og samfunnsmakt i etterkrigstida», Drift og dyd: kontrollen av jenter på 50-tallet og «Kvinnekamp i sari» , så lurer jeg på: Finns det en forbindelse mellom det du har skrevet av faglitteratur og det du skriver av lyrikk?

Ja, jeg tror at det gjør det. Det er jo temaer jeg er opptatt av og som det noen ganger faller seg enklest å skrive som lyrikk, og andre ganger som sakprosa. Det har jo også hendt at jeg har holdt på med forskningsprosjekter… du nevnte barnevernet, jeg har skrevet flere bøker om barnevernet. Og mens jeg holdt på med det prosjektet, skrev jeg også tre til fire dikt om ting som kverna i meg og som jeg ikke riktig fikk ut på prosamåten. Så ble det dikt isteden.

Ett annet eksempel er at jeg har forsket sammen med en medarbeider på det vi pleide å kalle «tyskerunger», det offisielle navnet er «krigsbarn». Jeg har skrevet en bok om noen av disse barna. Den heter Hjemkomst, og det er en roman. Men så har jeg også gitt ut sakprosabøker om emnet.

Ferdig med lyrikken?

Den siste diktsamlingen kom i -97 og het Alkekongeriket. Kan du si noe om hvorfor det ikke har blitt noen dikt på en lang stund nå?

«Jeg vet ikke egentlig helt hva som var grunnen til at jeg plutselig gikk over til å skrive romaner.»

Det kommer nok av at jeg har gått over til å skrive romaner. Jeg utga den første romanen i 1998. Og etter det har jeg vel skrevet fem til tror jeg.  Men jeg vet ikke egentlig helt hva som var grunnen til at jeg plutselig gikk over til å skrive romaner, men i hvert fall er det sånn at den første romanen min heter Far og mor og den handler egentlig om foreldrene mine. Og jeg ser at i flere av mine diktsamlinger er den foregrepet med dikt om det samme temaet. Så det er nok et tema som har vært underveis en stund. Først som dikt, og så som romaner.

Så det betyr at du har ikke noen umiddelbare planer om å komme med flere diktsamlinger? For oss som er så glad i dem (ha-ha)?

Jeg vet ikke om sånt er så lett å planlegge heller. Plutselig kanskje kommer det noen dikt igjen. Jeg har jo vært inne på det flere ganger. Og noe stoff er det lettest å få ut som dikt. Så det skal jeg ikke se bort fra.

Hverdagsliv – et ikketema

Jeg har tenkt når jeg har lest diktene dine, at: «Det er jo naturskildringene, alt dette om fugler, som jeg har festa meg ved.» Men egentlig er det vel så mye observasjoner av hverdag, store og små ting, som du har et blikk for. Det ligger kanskje også litt i lyrikken som form? Dette med en type underfundighet – kan du si noe om det?

Når du snakker om hverdagslige observasjoner og underfundigheter, så handler det jo ganske mye om kvinneliv, gjør det ikke det?

«Hverdagslivet var altfor hverdagslig da. Usynlig og ubetydelig.»

Jo…

Det har jeg jo vært opptatt av. Jeg tilhører jo den generasjonen av 70-tallsfeminister som var en slags ny bølge da. Og jeg husker at det var en opplevelse for oss, da de første såkalte «kvinneromanene» kom, som Marilyn French, Marge Piercy og sånn. Det var vel noe med at vårt hverdagsliv aldri var blitt sett på som verdt å skrive noe om, ikke sant?

Og hverdagslivet var altfor hverdagslig da. Usynlig og ubetydelig.

Så det var liksom ikke noe tema for litteraturen før den tida?

Nei, nettopp.  Det jo noe av grunnen til at jeg ble opptatt av det. Og så er det naturligvis noe med mitt eget liv. Jeg har jo levd et kvinneliv og hatt mye av den hverdagen sjøl.

Spurv og politikk

Ja. Før jeg skulle intervju deg, så kikka jeg jo litt rundt og skjønte at du har jo en fortid i AKP (m-l) og at det også er merkbart på noen av samlingene, men at det har blitt mindre politiske, på ett eller annet vis… men kanskje ikke likevel? Kan du si noe om det?

Det er nok i nesten alle diktsamlingene noen dikt som… om de ikke er direkte politiske, så har de en politisk undertone. Nå er det jo også sånn at det nesten er vanskelig å skrive noe som ikke, på en eller annen måte får en politisk betydning. Du nevnte fugler og natur.

Ja?

«Selv om du skriver om blomster, trær og fugler i våre dager, så har også det en politisk undertone.»

Jeg har skrevet mye om fugler og natur. Og jeg husker blant annet at jeg skrev et dikt om moren min som handlet om spurvene i bakgården.

På slutten skrev jeg: »Før var det vanlig å være fattig, nå blir det vanlig igjen, men hvem skulle tro at vi skulle mangle spurver?»  For da hadde jeg nettopp vært i Manila, på Filippinene forresten, og der hadde de nesten klart å utrydde fuglene sine. Det var helt nifst. Men også i Norge blir det færre spurver, for eksempel. Så selv om du skriver om blomster, trær og fugler i våre dager, så har også det en politisk undertone.

Fuglen som symbol

Nettopp fugler går mye igjen i forfatterskapet ditt. Foruten Alkekongeriket som jeg nevnte, har du titler som Å passe et fuglebrett, Hekketid og Paradisfugl. Og til og med i en av de tidlige diktsamlingene, finner vi diktet «Vesle kamerat lundefugl» –  jeg må bare få deg til å si litt om dette med fugler!

Ja, jeg er veldig fasinert av fugler, det er jeg. Jeg er ikke noen proff ornitolog, men jeg er nokså ivrig fugletitter. Jeg er ikke først og fremst opptatt av å se sjeldne fugler, selv om det også er morsomt, men jeg følger dem, leser mye om dem og er veldig glad i fuglesangen.  Jeg har lært meg å kjenne sangen i hvert fall til de vanligste, og det gir en helt ny opplevelse av å gå i skogen.

«Og jeg merker selv at de ordene «Den stille våren» – de virker veldig sterkt på meg. Tenk det om våren blir helt stille!»

Skogen blir full av tilstedeværelse på en helt ny måte. For du hører ikke bare sånn udifferensiert kvitring, men du hører hvilke arter som er der! Og hvem som kommer, uke for uke, nå om våren. Og så er de jo flotte å se på mange av dem.

Også er det naturligvis dette med at fugler blir jo ofte også en representant og et symbol for trusselen mot naturen og miljøet. Jeg husker den amerikanske biologen Rachel Carson for eksempel, hun var en av de første som skrev om miljøødeleggelsene. Boka hennes het Silent Spring.

Den stille våren, ja.

Og jeg merker selv at de ordene «Den stille våren» – de virker veldig sterkt på meg. Tenk det om våren blir helt stille!

Det hadde vært helt forferdelig…

Jeg har tenkt mye på det, og mange av de fuglediktene har jeg vært veldig opptatt av selv. Så på en måte kan du se det går igjen i flere samlinger, dette med fuglene.

Prosaens seier

Hva driver du med nå?

Ja, yrkeslivet mitt har jeg jo hatt på universitetet. Og jeg er utdanna psykolog, men har vært professor i kriminologi der. Det er jo veldig mange dramatiske emner innafor det. Vi driver stort sett med det som er vondt og fælt og forferdelig. Nå er jeg pensjonist.

De sier at gamle soldater dør ikke, de bare «fade away», og sånn tror jeg det er med gamle professorer og… Vi blir værende og holder på med noe, og nå holder jeg på med å redigere en sakprosabok. Om kvinner og krig. Og det er klart – det er noe en kunne skrive dikt om også, og det har jeg kanskje til og med gjort, men –

Så det er liksom det neste som kommer?

Ja, jeg vet ikke – det får vi nesten se. Jeg driver også med et romanprosjekt som forhåpentligvis ser dagens lys om en stund.