Vis meg bokhylla di, biblioteksjef

Litteraturbloggen fortsetter å snoke i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. I dag er det selveste biblioteksjefen, Kristin Danielsen, som viser oss bokhylla si.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Kristin Danielsen

Kristin Danielsen er sjef for Deichmanske bibliotek. Vi har blant annet utfordra biblioteksjefen på hvem hun liker best av William Shakespeare og Henrik Ibsen.

– Et deilig bilde av et rom man får lyst til å være i! Kan du fortelle litt om selve bokhylla – hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den, hva inneholder den, hvordan er den sortert?
– Det siste først – her er det kaoslagring som gjelder. Omløpstallene er bra for å si det sånn, mannen og jeg leser og vi liker å låne ut og låne selv. Fant minst ti bøker her som ikke er mine. Men det å låne ut privat er det samme som å gi bort, er det ikke? Bokhylla er spesialbygget til stuerommet, noe av det første vi fikk på plass da vi flyttet inn i huset i 2008. Ved siden av står to gode stoler og så er det masse plass på gulvet. Liker godt å ligge og lese så gulvplass er viktig. Pianoet du skimter kjøpte jeg billig av min bror og det er barna som spiller på det. Jeg spilte i noen år da jeg var liten, men sluttet da jeg var 12–13. Mamma sa at det kom jeg til å angre på for alltid og der fikk hun rett. Har som nyttårsforsett hvert år at jeg skal begynne å spille igjen. Innerst inne i mine drømmer er jeg jazzsangerinne med stor, mørk stemme og en gudinne ved tangentene. Det er lov å drømme…

– «Bokklubben da og nå» var stikkorda dine til dette bildet. Men du er vel for ung for å ha et førstehåndserfart blikk på denne utviklinga. Er det arvegods, eller kanskje loppemarkedfunn? Det er vakre utgaver av klassikere – er det først og fremst det estetiske du er opptatt av ved disse? 
– De gamle er klassiskere jeg har arvet. Som noen vet var mamma bibliotekar og god på samlingsutvikling og hennes hyller ble jevnlig oppgradert så en del klassikere fikk jeg med meg. Siden jeg vokste opp i en liten by på Sørlandet lenge før internett og bloggosfæren, har Bokklubben betydd masse for min litterære bevissthet og jeg husker jeg pleide å glede meg til Bokklubben Nye Bøker-magasinet skulle komme i posten. Virker gammeldags nå, men det var jo som på biblioteket, deilig at noen lager et utvalg, beskrev bøkene og sendte dem hjem til deg. Amazon er ikke helt det samme. Og, ja, det er klart at vakre bøker gjør seg på hylla!

– Du skriver at du elsker teater. Hvem ligger hjertet nærmest – Ibsen eller Shakespeare?
– Aj, for et valg! Men først litt om dramatikk – jeg har jo vært danser og senere jobbet administrativt på to teatre og det er fremdeles det sterkeste og beste kulturuttrykket for meg. Å se noe levende som er unikt akkurat da og som kanskje aldri oppstår igjen. Det finnes intet bedre middel for å formidle et budskap enn teater. Det er magi hver gang. Jeg er jo egentlig aller mest glad i samtidsdramatikk, vokste opp i svingen 50 meter fra en av våre beste, Finn Iunker, men han har jeg ikke på hylla. Så når jeg tvinges, så blir det Shakespeare. Han har historie, tragedie og komedie i alle fasetter. Og favoritten er En midtsommernattsdrøm. Jeg er jo glad i humor og skråblikk på livet, og metaperspektivet med teater om teater er jo topp for en som meg.

– Du har bodd noen år i England. Er det grunnen til det som her ser ut som en fascinasjon for engelsk kongehistorie?
– Det startet med min fars interesse for temaet og da jeg var liten var jeg heldig å bli tatt med til England og London. Før vi fikk gå på Madame Tussauds, måtte vi se Hampton Court, Windsor Castle og Tower. Med en guide som kunne så mye som min far endte det opp med at en tiåring som meg faktisk syntes the Tower var mye mer action enn et kabinett med vokskopier av kjendiser. Så der ble spiren født og så har det utviklet seg. Jeg bodde i London i tre år og den byen er så spekket av all dramatikken med det engelske kongehuset og politikken så jeg leste og besøkte det meste. Hilary Mantels bøker synes jeg er glitrende. De tegner et bilde av tiden og menneskene, råskapen og den totale executive power som kongen og adelen den gang hadde. De som ser lengtende tilbake til de gode, gamle dager da alt var enklere bør sjekke fakta. Bøkene til Peter Ackroyd – the History of England – anbefales også varmt. Noen som ikke har fått med seg at jeg er anglofil nå?

– Et vakkert syn – her har vi altså to bind av Bud Graces tegneserie Ernie og to bind av Churchills krigshistorie side om side. Er det Ernie eller Winston du har lest mest i?
– He he, helt klart Ernie. Digger serier. Vokste opp med MAD som jeg fremdeles ler meg i hjel av. Men den i overkant anglofile Kristin har også lest sin Churchill, han var jo en skrue. Disse bøkene fant min mann på Korsvoll skoles loppemarked så de var et kupp.

– «Guilty pleasures på paperback» var stikkorda dine her. Da så jeg for meg Fifty Shades eller kioskbøker, men dette er jo langt ifra det. Hvilke av disse anser du som guilty pleasures?
– Her har jeg bomma på tittel, den burde hete bestselger på paperback. Langt fra guilty pleasures, helt enig. Må trekke frem Donna Tartt her, synes hennes Goldfinch satt som en kule. Den er jo en blanding av The Great American Novel og reinspikka krim, helt umulig å legge fra seg. Og ikke minst en herlig referanse til en annen yndet brite, Charles Dickens (jepp, fikk inn noe fra England selv der). Og en grundig dame, en bok hvert tiende år, da har man sans for detaljene. Har lest at hun kan bruke en dag på en setning. Så hun må leses sakte og gjerne om igjen for virkelig å skjønne språket.

– Det er mye politikk i hyllene dine også, kan vi se her. Men det er ikke snakk om noe enspora andre -verdenskrigs-nørding, dette, men bøker om blant annet KGB, Castro og Zimbabwe. Har du noen anbefalinger til temaer å fordype seg i?
– Jeg er rett og slett grunnleggende opptatt av hvordan verden henger sammen og forsøk på årsaksforklaringer på hvorfor ting har blitt som det er blitt. Fukuyamas bøker er åpenbare anbefalinger og boka med den klare tittelen Why Nations Fail av Acemoglu og Robinson må jeg bare gjennom. Alt henger sammen med alt, og jeg er så fascinert over hvordan de fleste går i en pendulum, men at vi likevel hele tiden tror at vi har funnet nye, uslåelige løsninger. Vi er så ekstremt intelligente og briljante, men håpløst dumme og kortsiktige på samme tid.

-Akkurat nå er det kunstig intelligens jeg dykker ned i, sammen med resten av verden, tenker jeg. Boka Virtually Human av Martine Rothblatt påstår at våre mind maps kan leve evig til tross for at kroppen forgår. Jeg hørte henne i Texas i fjor og stod rett og slett i kø for få signert boka mi. Hun skrev «to the future Kristin, I am looking forward to seeing you.» Science fiction eller virkelighet? Hun utfordrer begrepet virkelighet, og det tror jeg vi skal se flere med henne gjør etter hvert. Blir fantastisk nysgjerrig av å lese sånne bøker. Hvordan skal dette ende?