Sommersnakk med Lars Schwed Nygård

Litteraturbloggen snakker denne sommeren med et knippe illustratører og tegneserieskapere om sommerlesing og om å lage bøker. Med sommerens siste sommersnakk gjør vi en litt annen vri. Møt serieskaperen som ikke kan tegne, Lars Schwed Nygård!

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Maria Bagtas / Illustrasjoner: Pål Henrik Roska, Torgeir Trapnes, Jelena Đorđević, Vegard Stolpnessæter

Om dagen kan vi som jobber ved Deichman Bjørvika såvidt få et glimt av en høy skallet mann bak PC-skjermen som jobber iherdig med kommunikasjon. Alltid like høflig og imøtekommende selv om dagene er særdeles travle. Om natten er det kun katten som ser han. Da hiver nemlig Lars Schwed Nygård av seg sin kommunale habitt og blir tegneserieforfatter! Noe hans kolleger kanskje ikke visste om han?

Du er aktuell med serien Ontonauts, kan du ikke fortelle litt om den. Hvordan oppsto den og hva handler den om?

– Ontonauts startet vel med at jeg ville lage en slags vill og hemningsløs science fiction-serie som kunne la meg utforske så mange ideer og visuelle uttrykk som mulig, men jeg manglet en overgripende idé for å binde det sammen. Heldigvis har jeg verdens beste bror, og han ga meg Prometheus Rising av Robert Anton Wilson til jul en gang. Wilson var en hardbarket agnostiker som nektet å tro fullt og helt på noe som helst, men brukte store deler av livet sitt på å utforske og prøve ut alskens trossystemer, blant annet for å se hvordan de påvirket hans opplevelse av livet. En av Wilsons kjerneideer er det han kaller virkelighetstunneler: at vi fra biologiens side er fanget i hver vår subjektive fortolkning av virkeligheten. Oppvekst, religion, nevroser, politisk overbevisning, kulturelle impulser og en skokk med faktorer former oss slik at nervesystemene våre filtrerer bort de aller fleste signalene vi blir utsatt for. Det vi sitter igjen med, er vår egen, høyst individuelle, virkelighetstunnel, som vi gjerne liker å tro er den objektivt riktige. Wilson er opptatt av å bevisstgjøre folk om at de kun ser verden fra sitt eget begrensede perspektiv og å finne måter å teste ut andre perspektiver på.

– Tanken om virkelighetstunneler fascinerte meg, og jeg bestemte meg for å ta utgangspunkt i den for å konstruere en overgripende idé for Ontonauts. Jeg forenklet den litt og kokte den sammen med et godt etablert scifi-grep, og endte opp med dette: Alt som noen noen gang har trodd på, er sant i hvert sitt parallelle univers.

Fra serien «Ontonauts». Illustrasjon: Pål Henrik Roska.

Oj, dette må du fortelle mer om.

– I ett univers er katolisismen bokstavelig sann, i et annet er de gamle romerske gudene sanne, i et tredje er alle de rare tingene vi trodde som barn sanne, i et fjerde er jorda flat, og så videre. Problemet med ideen var den var for stor, den rommet for mye til at jeg kunne gi prosjektet en enhetlig identitet. Men min gode venn Nils Mørk ga meg nøkkelen til løsningen da han foreslo at jeg skulle sette alle historiene til ett begrenset geografisk område. Det ga umiddelbart mening, og jeg valgte å bruke de ulike universenes versjoner av Washington DC som setting. Det gir meg og tegnerne muligheten til å leke med og manipulere noen av verdens mest kjente landemerker for å effektivt kommunisere hva slags virkelighet vi er i, og det gir en slags overgripende visuell signatur til hele prosjektet.

– I dette multiverset av trossystemer forteller vi mange ulike historier, noen korte og frittstående, og andre som lengre serier over flere episoder. Vi tester ut ulike sjangre, som spionthriller, hverdagsdrama, krigsdrama, svart komedie og krim noir, men alt er tuftet på science fiction og deler en felles tone som jeg håper binder det hele sammen.

Som tegneserieforfatter er det viktig å huske at man skriver for et visuelt medium.

Hva er viktig å tenke på når du skal skrive en tekst som skal illustreres? Hvordan jobber du med illustratøren? Blir det alltid sånn som du har sett for deg?

– Det finnes mange ulike måter å lage tegneseriemanus på. Jeg bruker som regel det som på engelsk kalles «full script», som vil si at jeg beskriver handlingen rute for rute med tilhørende dialog. Formålet med manuset er egentlig bare å formidle til tegneren alt vedkommende trenger å vite, så detaljnivå, referanser og slikt vil ofte variere avhengig av hvem jeg samarbeider med. Generelt prøver jeg å holde beskrivelsene mine så korte som overhodet mulig, men med Ontonauts blir de gjerne ganske lange likevel; jeg har ganske bestemte ideer om hvordan de ulike universene skal se ut, og det er mange små detaljer som må være på plass slik at disse fortellingene skal fungere.

– Som tegneserieforfatter er det viktig å huske at man skriver for et visuelt medium. Bildene er bærende, og mitt mål er at leseren skal kunne få med seg så mye som mulig av handlingen uten å lese dialogen. Jeg har sluttet å skrive inn dialog i førsteutkastene mine, for det tvinger meg til å tenke nøye gjennom hvordan tegningene best kan formidle mest mulig. Først når jeg er fornøyd med den visuelle beskrivelsen av handlingen, legger jeg til dialog. På den måten blir hele historien mindre teksttung, og jeg får mer rom til å bruke teksten til å berike, kommentere på, eller stå i kontrast til den visuelle handlingen.

Fra tegneserien «Ontonauts». Illustrasjon: Jelena Đorđević og Charlotte Sandmæl.

– Det er også viktig å ha en tydelig forståelse av begrensningene som ligger i selve tegneserieformatet, og hvordan man best kan bruke disse for å forme leseopplevelsen. Tegninger og tekst tar opp plass på siden, og som forfatter må du ha en klar forståelse av hvor mye du og tegneren faktisk kan skvise inn på den begrensede plassen dere har til rådighet. Mye av håndverket handler også om å være bevisst leserens opplevelse av tid, for på tegneseriesiden er tid bokstavelig talt det samme som rom. En enkelt tegneserierute representerer ikke bare ett enkelt øyeblikk, men et tidsrom som kan være kort eller langt. På samme måte som man leser en side i en bestemt retning, leser man også hver enkelt tegneserierute. Både som forfatter og som tegner må man derfor komponere ruten på en slik måte at leseren både får med seg handlingen i den og blir elegant ledet over i neste rute, eller til neste side. Det vi alltid etterstreber, er å lage sider som gir en naturlig leseflyt, slik at leserens øye alltid finner veien uten å måtte stoppe opp for å gjette hvilken rute eller snakkeboble som er den neste.

– Ellers handler mye av skrivejobben om å strukturere handling og dialog på en slik måte at leseren hele tiden blir drevet gjennom historien. Noen små grep som bidrar til det, er for eksempel å avslutte hver høyreside med en liten mini-cliffhanger slik at leseren får lyst til å bla om, å la dialogen i en rute slutte med et spørsmål slik at leseren må til neste rute for å få svaret, og å plassere overraskelser i første rute på venstresider, slik at de ikke blir spoilet før leseren er kommet fram til dem.

Forside fra tegneserien «Ontonauts». Illustrasjon: Pål Henrik Roska.

Hva er det som er gøy med å skrive tegneseriemanus?

– Noe av det kuleste ved å skrive tegneserier, er at jeg får muligheten til å samarbeide med mange forskjellige tegnere. Prosessen er unik for hver av dem, for alle har ulike styrker, interesser og arbeidsmåter. Som regel liker jeg tett og hyppig kommunikasjon mellom meg selv og tegneren, slik at vi sikrer en felles forståelse av hva vi holder på å lage og kan løse problemer fortløpende. Jeg liker også at tegnerne utfordrer meg på manusene mine. Pål Henrik Roska er vel den tegneren jeg har gjort mest sammen med, og han skjønner ofte hva jeg prøver å oppnå bedre enn jeg selv gjør. Han er heller ikke redd for å si ifra når han ser svakheter i det jeg skriver, og det er gull verdt.

For meg er det det som er magien, når sluttresultatet blir et produkt av to ulike virkelighetstunneler.

– Ettersom jeg beskriver ting nokså detaljert, blir historiefortellingen som regel ganske tett opptil det jeg har sett for meg, men det skjer ofte at jeg blir slått i bakken av måten tegnerne fortolker bildene jeg har hatt i hodet. For meg er det det som er magien, når sluttresultatet blir et produkt av to ulike virkelighetstunneler, noe ingen av oss kunne ha kommet på eller gjennomført på egenhånd.

Hvorfor begynte du å skrive tegneseriemanus? Og hvordan står det til med dine egne tegneferdigheter?

– Så lenge jeg kan huske har jeg hatt lyst til å skrive historier, men det tok meg lang tid å finne ut hvordan. I tenårene og tjueårene prøvde jeg meg på noveller, men fantasien min var altfor visuell, og jeg hadde et ganske slapt grep om historiefortelling. Resultatene ble ganske begredelige, og jeg ga opp. Jeg var nok i tredveårene da jeg begynte å lese tegneserier igjen for første gang siden ungdomsskolen. Jeg begynte å skjønne at mediet rommet ganske mye mer enn Donald, Tintin og superhelter. Bakerst i en Sandman-tegneserie kom jeg over et av Neil Gaimans manus, og da var det som om noe klikket på plass. Måten manuset var skrevet på hang umiddelbart på greip for meg, og jeg fikk en ganske umiddelbar erkjennelse av at dette var et medium jeg kunne gjøre noe i. Så jeg satte i gang med å lese så mye tegneserier som jeg kunne, samtidig som jeg skrev hundrevis av gradvis mindre elendige sider. Tegneferdighetene mine er nok fortsatt ganske elendige, så jeg er veldig tilfreds med å overlate den delen av jobben til bedre kvalifiserte folk.

Du skriver på hjemmesiden din om fortellinger, at du ser «stories as maps of our minds». Spennende! Kan du utdype?

– For meg er historiefortelling litt som anatomi: Det finnes utallige, vidt forskjellige dyr, men for å overleve er det visse ting de alle må ha: skjelett, nervesystem, muskler, sanseorganer, og så videre. Historier kan også ta uendelig mange former, men for at vi skal oppleve dem som historier i stedet for bare en serie usammenhengende hendelser, må (eller i hvert fall bør) de bestå av visse elementer i en viss struktur. Dette er ikke nødvendigvis noe en forfatter trenger å være klar over mens de skriver, men selv liker jeg å være bevisst disse tingene når jeg utvikler historiene mine.

Fra tegneserien «The Bords of Twilight Park». Illustrasjon: Torgeir Trapnes.

– Det er mange som har skrevet mye interessant om historiestruktur. Aristoteles tegnet opp noen grunnleggende prinsipper i sin Poetikk, men selv har jeg vært mest fascinert av ulike tilnærminger til ideen om historiesirkelen: At en historie kan tegnes opp som en sirkel med en horisontal strek gjennom. Det som er over streken, representerer det kjente, det som er under streken det ukjente. Historien starter på toppen og beveger seg med klokka rundt sirkelens omkrets. En hovedperson i en kjent situasjon ønsker eller mangler noe. Hovedpersonen krysser grensen ut i det ukjente og må tilpasse seg det ukjente. På bunnen av sirkelen finner hovedpersonen det de var ute etter, eller noe enda viktigere. De betaler en høy pris for det de har funnet før de krysser tilbake til den kjente situasjonen som et endret menneske.

For min del tror jeg historier dypest sett handler om hvordan vi møter det ukjente, og om hvorvidt vi våger å endre oss når det trengs.

– Dette er selvfølgelig en superforenklet versjon av en slik struktur, men det er fascinerende å se hvor ofte den går igjen i ulike fortellinger. Litteraturviteren Joseph Campbell og antropologen Mary Douglas har begge skrevet inngående om slike sirkler. John Yorkes bok Into the Woods gjør en spennende jobb med å knytte dem opp mot fortellinger vi kjenner fra litteratur og film, og med å se på hvorfor disse strukturene hele tiden oppstår når vi skal fortelle hverandre historier.

– For min del tror jeg historier dypest sett handler om hvordan vi møter det ukjente, og om hvorvidt vi våger å endre oss når det trengs. Jeg tror evnen og viljen til å endre seg er avgjørende, både for individets, samfunnets og planetens overlevelse, og for å kunne leve et moralsk liv. Historier forteller oss at det gjør vondt å forandre seg, men at det er verdt det. Jeg tror det er sant på så å si alle livets områder.

Fra serien «The Time I Went Looking for the Buddha». Illustrasjon: Vegard Stolpnessæter.

Hva jobber du med akkurat nå?

– Altfor mye! Jeg skriver på et par forskjellige tegneserier som jeg og et par tegnere planlegger å pitche til forskjellige forlag, og samtidig jobber jeg med et par fabelprosanoveller. Nye Ontonauts-ting er på vei fra en skokk flotte tegnere: Pål Henrik Roska, Jelena Đorđević, Ingar Krabbestig og Liv Katrine Steinheim. Samtidig lager jeg en digital fantasyserie med Marte Jørgensen og en liten krimsak med Laszlo Seber.

Hva skal du lese i sommer?

– For tiden leser jeg meg opp på moderne fabelprosa, så det går mye i N.K. Jemisin, Jeff VanderMeer, Nnedi Okorafor og China Miéville. Men jeg kommer nok til å lure innpå en del tegneserier også.