«Det lukter ikke død her, lukter ikke forråtnelse. Det lukter verdens undergang.»

Jeg liker egentlig ikke å kalle bøker for «viktige». Men for meg som er en del av glasurgenerasjonen, var Osv. faktisk en skikkelig oppvekker.

Det skjer så mye som ikke burde skje. Johan Harstad eksemplifiserer dette med Vietnam, Bosnia, Rwanda, Tsjetsjenia, Somalia, Darfur, Afghanistan og Irak. Osv. ble nominert til Brageprisen, men har i ettertid fått ufortjent lite oppmerksomhet. Boka inneholder ett langt skuespill, men går fint an å lese på samme måte som prosa. Men naturligvis som prosa med mye dialog (her fra en samtale mellom to Vietnam-veteraner i Washington (s. 100–102)):

BOWMAN:
[…] Ok, med ett ord, beskriv Vietnam på en måte som dekker alt.

ZIMMER:
Overgrodd.

BOWMAN:
Nettopp. Overgrodd. Jungel. Grønt. Så grønt at du hadde lyst til å kaste opp, hele tiden. Ugjennomtrengelig regnskog, møkkete elver med brunt vann, rotter, slyngplanter som hektet seg fast i alt som kom nær dem.

ZIMMER:
Og søvn. Jeg husker bare at jeg var konstant trøtt. På grensen til vanvidd.

BOWMAN:
Det var umulig å tenke klart?

ZIMMER:
Det føltes som om noen hadde innkapslet hjernen i en tynn film, slik at ikke en eneste tanke slapp løs.

BOWMAN:
Nettopp. Og det er der Colorado kommer inn. Naturen, like overveldende, men på den andre måten. Det finnes ingen forråtnelse, bare oksygen, utsikt. Åpent landskap. Men hvis du lukker øynene, så hører du den musikken fra The Shining, og så vet du, at uansett hvor du drar, så følger det med deg. Vietnam. Du slipper ikke unna. Du husker det, krystallklart, som fotografier tatt med kostbare Hasselblad-apparater, alt du gjorde. Alt det du ikke vil huske. Men forskjellen er at du nå er trygg. Du er i Colorado, du er i åpent lende, og du kan stå der, midt ute i naturen, i ingenmannsland, vårt land, og se på det. Forstå det. Og akseptere det.

ZIMMER:
Hvorfor vil jeg se på det?

BOWMAN:
Fordi det blir bedre av det. Du blir bedre.

ZIMMER:
Vet du hva jeg husker aller best? Fra Vietnam? … Nettene … husker du hvor fort det ble mørkt? Som om noen bare slo av lyset? Jeg kan ikke huske at jeg noen gang så stjerner i det landet. Det var kanskje for mye trær. Jeg ble aldri vant til det. Hver natt var det like ille. Dagene var ikke bra de heller, men nettene …

BOWMAN:
Ja.

ZIMMER:
Det er det jeg husker. (Pause) Jeg vil bare sove. Jeg vil bare få lov til å legge meg til å sove.

BOWMAN:
Men du kan ikke det.

ZIMMER:
Det er urettferdig! (Lang pause) Iblant tenker jeg at det er så mye lettere å overleve en krig enn det er å klare å ta seg selv av dage.

Jeg har lenge ønsket å kunne se Osv. på teater, og nå har stykket endelig blitt satt opp. I september skal jeg se det på Torshovteatret, noe jeg gleder meg stort til (der er fortsatt ledige billetter, bare så det er sagt!).

Johan Harstads dramatikk- og prosabok B-sider anbefales også (og alt annet han har skrevet. Harstads bøker er blant de fineste jeg vet om).