En fortelling hvor ingenting skjer
Han har uttalt at albumet var et eksperiment for å se om han kunne holde på leserens oppmerksomhet over 62 sider “uten at det skjer noe”. Han unngår bevisst å benytte forbrytelser, biljakter, pistoler og lignende virkemidler. Hovedpersonene forlater ikke en gang hjemmet, slottet Moulinsart (eller Møllenborg som det heter i enkelte oversettelser).
I Castafiores juveler fra 1963 bryter Hergé med de fleste av de sjangerkonvensjonene han selv hadde etablert for serien. Hergés mange tegneseriealbum om Tintin og hans kompanjonger følger ellers gjerne en viss formel: Det er et mysterium som skal løses, skurker som skal fanges, hovedpersonene besøker eksotiske reisemål, det er en god blanding av spenning og humor. “For alle mellom 8 og 80” var slagordet til serien. Men det gjaldt altså ikke alle albumene.
Den rene linje forkludres
Et begrep som ofte brukes i forbindelse med Hergé er “den rene linje” (ligne claire på fransk), en tegnestil som kjennetegnes av tydelighet og oversiktlighet. Hergé mente at begrepet også burde omfatte fortellerteknikken, altså at plottet formidles på en klar og utvetydig måte. Castafiores juveler bryter på sett og vis med denne ideen, først og fremst ved at albumet knapt har et plott i det hele tatt. For å opprettholde en viss spenning legger forfatteren ut en rekke falske ledetråder. Tintin mistenker at noe kriminelt er på ferde, men for en gangs skyld tar han altså feil. Ofte er den siste ruten på siden en slags cliffhanger. Leseren blar spent om til neste side, men det viser seg nok en gang å være falsk alarm.
En forviklingskomedie
I mangel av action-sekvenser ender fortellingen opp med å hvile tungt på humoren man kjenner igjen også fra tidligere Tintin-eventyr. Hunden Terry kommer med sine sedvanlige inneforståtte vittigheter, professor Tournesol er like distré og tunghørt som alltid, og naturligvis: De ubrukelige detektivene Dupont og Dupond gjør det de kan for redde dagen, men mislykkes på spektakulært vis. Ikke minst får vi servert kaptein Haddocks salte sjømannsgloser: “Forbaskede kannibal-kråke!”, “Svarteste svada!”, etc. Historien er egentlig en farse. Det teateraktige underbygges også ved at hele handlingen er lagt til ett enkelt avgrenset område.
Terapi i Tibet
Det forutgående albumet i serien, Tintin i Tibet, hadde vært et slags terapeutisk prosjekt for Hergé. Kanskje han etter å ha jobbet seg gjennom sine nevroser i denne fortellingen endelig følte han kunne slappe av og slå ut håret? Castafiores juveler ligner uansett ikke på noen av de andre eventyrene Tintin har vært med på.
Flere Tintin-album finner du her:
RSS - innlegg