Et helt annerledes Norge

Inntil for fjorten dager siden var Monika sikker på at det livet hun levde var det eneste rette. Nå har hun en ekkel klump i magen og en følelse av å ha levd på en løgn. Hva har fått henne på andre tanker?

Tekst: Anniken Thorsen/Foto over: Charles LeBlanc, Flickr, CC.

I løpet av livet gjør vi mange små og store veivalg. Andre valg blir tatt for oss av livet selv. Hvordan ville livet mitt blitt om jeg hadde fulgt en annen sti? Hva om jeg var født i et land på den andre siden av kloden? Ville jeg vært den samme da? Er jeg meg uansett? Slike spørsmål er spennende å grunne på, og nesten umulig å få svar på.

Når en forfatter skriver om hvordan verden ville sett ut dersom historien hadde utviklet seg annerledes, kalles det kontrafaktisk diktning. Romanen 1957 er en slik fortelling. Forfatter Jon Ewo later som om Tyskland vant andre verdenskrig. Handlingen foregår i Oslo i 1957, og i omtrent sytten år har Tyskland kontrollert store deler av Europa.

Nazi-Norge

Det er nazisten Heinrich Himmler som styrer Norge. Han arbeider hardt for å grunnlegge den perfekte nazist-staten, der målet er at landet kun skal være befolket av mennesker av den såkalte ariske rase. Der de som ikke passer inn blir tatt av dage på utspekulerte og grusomme måter. Himmler og hans stab holder til på det som tidligere var slottet i Oslo, øverst i Adolf Hitlers gate (som tidligere het Karl Johans gate).

I denne verdenen vokser Monika opp. Hun er seksten år, foreldreløs, bor på pikehjem og skal etterhvert gifte seg med SS-kadetten Erik. Hun er blitt systematisk hjernevasket opp gjennom oppveksten, tror blindt på SS-staten og setter ingen spørsmålstegn ved styresettet. Hun og Erik blir brukt som rollemodeller for annen ungdom, de spiller i propagandafilmer og er kjente ansikter over hele landet.

Tvil og sannhet

Men en dag møter hun den kjekke sosialisten og industriarbeideren Hans, som kan fortelle henne om en annen virkelighet, en skremmende virkelighet. Hun begynner å tvile på sin barnelærdom. Hva er det egentlig som skjer i landet hennes? Vil hun ha det sånn? Er det riktig å gifte seg med Erik som hun egentlig ikke elsker? Eller har hun kanskje en fremtid sammen med Hans?

Jeg følger Dalsbergstien og nærmer meg Pilestredet da jeg oppdager en gutt i skyggene på den andre siden av gaten. Han går innerst ved husveggene.  Der hvor det er mørkest. Han har trukket hatten langt ned i pannen. Plutselig skjønner jeg at det er Erik. Jeg holder på å rope til ham. Men det er noe galt. Han går ikke i uniform, bare i den enkleste dressen sin. Den som er slitt på albuene. Hatten har jeg aldri sett før. Altså skal han ikke ut og slåss i kveld. Hva skal han da?

Jeg har ikke lest noe særlig kontrafaktisk litteratur før. Men jeg likte det! Det er besnærende å dykke ned i noe som kunne ha blitt. Et helt annerledes Oslo – ja, et annerledes Norge – som heldigvis aldri ble noe av. For oss i etterkrigsgenerasjonene, som vet mye om hva nazistene gjorde, er det litt rart og veldig interessant å oppleve Monikas uvitenhet. Hun har vokst opp med en bestemt  «sannhet», og ingen har noensinne gitt henne grunn til å tvile på den.

Fint om livsvalg

Hver og en av oss er ansvarlig for vår egen lykke. Sånn har det alltid vært. Det å ta valg hører til det å være menneske. Jeg synes denne boka belyser dette på en fin måte, gjennom Monikas vakling og argumentasjon med seg selv.

For en stund siden leste jeg romanen Liv etter liv. Den foregår i Europa gjennom deler av 1900-tallet, og  handler blant annet om hvordan en liten tilfeldighet kan endre et helt livsløp. Den er skrevet for voksne og er litt mer komplisert å lese, men jeg anbefaler gjerne den også.