Kvikt om jakten på mening

Det utgis så mange romaner om utilpasse øvre middelklassefolk for tida at jeg er lei både av å lese og å skrive om dem. Men Trine Vollans andre roman har en fiffig tvist. 

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Henriette Erken Busterud

Kloster handler om Eline som er i midten av tredveåra, jobber som kulturhus-arkitekt og bor i en leilighet i sentrumsnært Oslo. Hennes tilværelse virker høyst ordinær fram til Eline en dag henger seg opp i det fjerde bud, altså det fjerde av Bibelens ti bud. I boka blir dette nevnt som om om det skulle være allmennkunnskap å vite hvordan det lyder:

«Hvorfor hadde ingen tatt et oppgjør med dette budet, røsket det ut av steintavlene og barnelærdommen for lengst? Jeg gråt litt, for rundt i leiligheten. Da jeg kom på jobb, googlet jeg meg rundt. Noen hadde prøvd. Både Undset og Hamsun hadde skrevet om det.»

Ved å flette inn budet som lyder «Du skal hedre din far og din mor» som noe hverdagslig og jordnært, oppnår Vollan en effekt jeg ikke kan huske å ha vært borti før, men som kan minne noe om stilen til Erlend Loe.

Ved å flette inn budet som lyder «Du skal hedre din far og din mor» som noe hverdagslig og jordnært, oppnår Vollan en effekt jeg ikke kan huske å ha vært borti før, men som kan minne noe om stilen til Erlend Loe. Forteller-jegets stemme blir lett og morsom, småabsurd og komisk.

Gå i kloster
«Komme meg bort, tenkte jeg. Gå i kloster.» Eline bestemmer seg for å gå i kloster etter at det viser seg at kjæresten hennes, Arne, ikke er like opptatt av det fjerde bud som henne. Og det finnes vel knapt noen mer effektiv måte å si fuck you på til kjæresten enn å bli nonne?

Det viser seg å være en del å forberede før man går i kloster. «Hvordan skulle jeg gripe det an? Fortsette som ingenting og så plutselig bli borte? Skrive brev eller si det som det var?» Det slår meg at disse tankene er identiske med dem man har i forbindelse med vanligere valg. For eksempel ser vi de samme tankene beskrevet i høstens roman fra Monica Isakstuen som handler om skilsmisse der barn er involvert. Ved å blande alvorlige grublerier med noe i vår tid så søkt som å avskrive resten av verden og bli nonne, oppnår Vollan også her denne fiffige, småabsurde effekten.

Jakten etter mening
Handlingen bygges opp mot at Eline skal gå i kloster, men så slipper forfatteren midtveis litt taket i dette, og jeg blir en liten stund redd boka skal skli ut til å bli den typiske midtlivskriseromanen. For eksempel finner vi plutselig Eline sovende inne i et sjokoladelager. Men disse digresjonene er heldigvis få og Vollan er raskt tilbake på kloster-sporet.

Kloster er selvsagt ikke en roman om å bli nonne, men om behovet for at en selv og livet har betydning. Etter hvert ser det ut til at det er i ferd med å løsne litt for Eline, vi ser at hun får like sterkt engasjement for innvandringspolitikk som for det fjerde bud. Men selv om klosteret bare er en innpakning rundt en eksistensiell tematikk, blir dette livsnødvendig for romanens relevans slik det litterære landskapet ser ut nå, oversvømt av denne typen romaner.

Kompliserte relasjoner
Eline sliter med alle relasjoner: Arne er for slapp og likegyldig. Venninnene snakker aldri om noe viktig. Tante Gerd, som Eline har bodd sammen med i store deler av oppveksten, er bare en enkel eldre kvinne som ikke har noe interessant å komme med.

Elines irritasjoner over andre mennesker, som hun selv også ser tydelig og skammer seg over, er ubehagelig godt beskrevet: «Hver gang jeg så henne, blusset det opp. Ikke rart du er mager, tenkte jeg, sånn som du feier rundt med støvkluten. Er det fordi du ikke tør tenke at du aldri setter deg ned, rydder og vasker i det uendelige?»

Jeg synes Kloster er en kul roman.

Den kanskje aller mest kompliserte relasjonen Eline har er til foreldrene; begge døde da hun var barn. Det virker som om Vollan forsøker å knytte foreldrerelasjonen til Elines interesse for det fjerde bud, men uten helt å lykkes med det. Rotløshet, rastløshet, kompliserte relasjoner – har disse problemene opphav i at Elines foreldre er døde? Og skal det å gi slipp på det fjerde bud, å slutte å hedre foreldrene, gjøre at hun får et bedre liv? Eller vil Vollan vise oss hvor vanskelig det er å leve uten å ha nær familie, å ha noen som holder fast i en? Akkurat hva forfatteren vil fortelle med dette får jeg dessverre ikke tak på.

Men jeg velger å se bort ifra det. Jeg synes Kloster er en kul roman. Den er fortalt kronologisk og ført i et kvikt og lett språk og kan derfor trygt anbefales til dem som ønsker å lese en underholdningsroman, samtidig som det så absolutt venter mye mer enn ren underholdning mellom permene. Det triste bokomslaget vitner dessverre om noe annet, men jeg håper ikke det hindrer folk i å plukke opp boka.