Skummel åttiåring

FELLESKAP. IDENTITET. STABILITET.

Dette er mottoet over hovedinngangen til Central London Utkleknings- og Kondisjoneringsanlegg, året er 2540 i henhold til vår tidssregning. Inskripsjonen  er forsåvidt tilforlatelig nok, men resten av boka Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley er en skikkelig tivolitur inn i trollspeilet. Felleskap og identitet vil si at alle  mennesker – innenfor sin kategori – er mest mulig genetisk like, og selvsagt strengt  kontrollert og justert fra den kunstige unnfangelsen av. Stabiliteten kommer som en følge av dette i tillegg til rutinemessig utdeling og tilgang på Soma, et rusmiddel aldeles fritt for bivirkninger. Familien er forlengst avskaffet, sterke følelser er de så og si frigjort fra, seksuelt tilhører alle alle, det er uhøflig å avslå. Krig og nød tilhører historien, kunst er uønsket og forbruk oppmuntret. Et totalt gjennomregulert og sorgløst samfunn. Noen ikke helt tilpassede eksistenser finnes riktignok, men uroen kommer for alvor inn i byen i form av en ung mann med oppvekst i reservatet for urfolk, og med Shakespeare som rettesnor.

Brave new world utkom altså for første gang ut i 1932, det er både utrolig og paradoksalt. Snerten er ikke blitt mindre med årene. Margaret Atwood har skrevet et forord i boka jeg har for handa, det er i seg selv interessant lesning som rammer boka fint inn. Boka om det glade vanvidd.

Åshild