«Snø var blitt linedanserinne fordi hun ønsket balanse. Aldri var hun så tilfreds som når hun spaserte tusen fot over bakken.»

«Livet hennes artet seg som et flokete tau med knuter på, som tilfeldigheten og tilværelsens banalitet strammet til og løste opp etter tur, men den subtile og farefulle kunsten å bevege seg på stram line, behersket hun til fulle.» (s. 29)

Jeg er ingen stor fan av vinteren. Men iblant må jeg innrømme at snøen og kulda er litt pen å se på og hyggelig å være sammen med. Og skikkelige iskalde og snøhvite vinterbøker, slike som Is-slottet av Tarjei Vesaas, er supre som akkompagnatører.

For noen år siden fant jeg ei slik bok på et loppemarked. Utenpå sto det at den skulle handle om haikudikt og snø, og den het bare Snø. Jeg visste ingenting om den, hadde aldri hørt om forfatteren, men syntes den så så fin ut at jeg heldigvis bestemte meg for å ta den med meg hjem.

Snø er debutboka til franske Maxence Fermine. Romanen er en poetisk, sanselig og komprimert oppvekstfortelling, blotta for overflødigheter. Til tross for det vesle formatet («min» utgave er på 54 sider) forsvant jeg inn i de japanske miljøskildringene. Boka er så var og vakker og skjør og full av ungdom. Lån og les og sjekk om du forstår hva jeg mener. Og tips oss gjerne om andre gode vinterbøker!