Stødig om akutte livssituasjoner

Det har blitt en trend i tiden at unge forfattere skriver om selvskading og annen destruktiv adferd. Debutanten Tora Ørdal Mikkelborg plasserer seg i det samme landskapet, men med et kjøligere, mer objektivt blikk.

Tekst: Thor Arne Sæterholen / Foto: Kjell Ruben/Palookaville/Cappelen Damm

Ennå er det tid er en novellesamling bestående av seks noveller. Alle er skrevet som jeg-fortellinger, og de fleste av hovedpersonene fremstår som plagede mennesker tynget av skyldfølelse. Det er mye indre monolog, og som lesere kommer vi tett på personene. Men ved å velge en klassisk, stram (men ikke minimalistisk) novelleform, skiller Mikkelborg seg ut fra mer ekspressive kolleger (f.eks. Gine Cornelia Pedersen) som kretser om den samme tematikken. Novellenes form og oppbygning gir et kjøligere, mer objektivt blikk på karakterene, noe som inviterer leseren vel så mye til refleksjon som til innlevelse. Om ikke karakterene selv er i balanse, er alltid språket det.

Om ikke karakterene selv er i balanse, er alltid språket det.

Sammensatte karakterer
Mikkelborg evner å skape levende og sammensatte karakterer som ikke er udelt sympatiske. I åpningsnovellen  «Snart skal jeg ikke tilbake hit» møter vi en kvinne som er tilbake i barndomshjemmet for å rydde ut etter sine døde foreldre. Barndomsminnene vekkes til live. Vi får en uhyggelig historie om seksuelle overgrep, men også om en brutal hevn mot den psykisk syke overgriperen. Det verste er kanskje likevel hennes fars taushet, han som vet, men som insisterer på at ingen andre må få vite:

Mikkelborg evner å skape levende og sammensatte karakterer

«Da vi kom ut på hovedveien slapp han taket i meg, men fortsatt hadde han dette rolige over seg, og jeg ville bare at han skulle løfte meg opp igjen, bære meg hjem og si at det kom til å gå bra, at jeg var trygg, at han skulle ordne opp, men da vi så porten og hagen og huset vårt innenfor, stanset han og så meg raskt inn i øynene. Det var ikke mer enn et lite streif, han så på føttene sine, opp mot huset og sa, – dette kan vi ikke fortelle til noen.»

I denne novellen, som ellers er temmelig sterk, bruker Mikkelborg et bevisst grep jeg opplever som litt kunstig – visse setninger og vendinger gjentas nesten ordrett i ulike partier av teksten, og gis dermed større tyngde. Jeg synes dette grepet  i for stor grad peker mot forfatteren, og at det skapes en uønsket avstand til jeg-fortelleren.

Fortellinger som varer
De fleste av tekstene i boka er ganske lange til noveller å være, flere er på rundt 50 sider eller mer. Det er fint når Mikkelborg tar seg tid og rom til å bygge opp historiene. De er ganske komplekse, og kunne nesten vært korte romaner. Den eneste novellen jeg ikke fatter noen særlig interesse for, er symptomatisk nok den korteste, «Som ingenting». Jeg-personen står i kveldsmørket utenfor huset og betrakter samboeren sin på verandaen. Han kan ikke se henne. Hun har forlatt ham, og forhistorien rulles opp, med en abort som det sentrale motivet. Det er ikke noe språklig i veien med denne novellen, men tematikken blir litt tam sammenlignet med de andre novellene, og historien stopper opp før karakterene har fått tilstrekkelig med kjøtt og blod på seg. De fleste av Mikkelborgs noveller er imidlertid fortellinger som varer, og som ikke slipper tak i meg etter endt lesning.

Tora Ørdal Mikkelborg

Historiene er ganske komplekse, og kunne nesten vært korte romaner.

Troverdig
I «Måkeungen» møter vi en tenåringsgutt som har det vanskelig hjemme, bl.a. med en alkoholisert far. Gutten dropper ut av skolen, og han får en ny venn, Arne, som tar ham med på forskjellige pøbelstreker, som mishandling av dyr. Gradvis forstår leseren at «Arne» ikke virkelig eksisterer, annet enn i hovedpersonens sinn, som et slags mørkere, destruktivt alter ego. Ved hjelp av subtile, men enkle virkemidler gjør Mikkelborg dette fullstendig troverdig.

Andre menneskers liv
Novellen som avslutter samlingen, «Avstanden», er kanskje den jeg liker aller best. Jeg-fortelleren er en psykiatrisk sykepleier som selv har hatt store problemer som ung. Utagerende festing; gravid uten anelse om hvem barnefaren kunne være, og en traumatisk bortadopsjon av barnet. Nå, 17 år senere, blir ei ung suicidal jente, Sara, lagt inn på avdelingen der jeg-fortelleren jobber. Jeg-fortelleren kjenner igjen noe av seg selv, og makter ikke å holde profesjonell avstand. Kollegene merker det, og hun får tilsnakk av overlegen. Hun er besatt av tanken på at det kun er hun som kan hjelpe Sara, men leseren forstår at det er seg selv hun forsøker å redde, at det dreier seg om det man innen psykologien kaller projisering:

«Hun hadde på seg den hvite kjolen, la armene rundt beina, hardnet grepet om seg selv, og det veltet opp i meg igjen, synet av henne. Den bleke kroppen som egentlig skulle ha vært brun og sterk etter dager i sol og hensynsløs lek. Fri i sommeren. Fri i seg selv. Ikke dette. Ikke svak av medisinene og diagnosene som sakte snek seg inn og blandet seg med resten av alt det vidunderlige hun hadde i seg. Samtidig denne lettetheten over at det var meg hun hadde nå. Det var jeg som skulle ta vare på henne.»

Tora Ørdal Mikkelborg har et blikk for mennesker i akutte livssituasjoner. Hun har en sterk innlevelsesevne, men henfaller aldri til sentimentalitet eller ekspressivt føleri. Selv om karakterene hennes ikke makter å se det selv, viser tekstene hvordan livene deres (og våre) alltid er vevd inn i andre menneskers liv, på godt og vondt.

*

Thor Arne Sæterholen er bibliotekar, og medlem av Kulturrådets vurderingsutvalg for prosa.