Trist, glad og modig

Hun vil at noen skal forstå hvordan hun har det. Men hva gjør hun når hun ikke snakker samme språk som menneskene hun møter?

Tekst: Kristine Holmeide Dalane/Omslag: Cappelen Damm

En 17 år gammel jente fra Argentina slutter på videregående, og på grunn av økonomisk uro i hjemlandet befinner hun seg plutselig i Norge. Hun er au pair, og blir plassert hos en familie i Fredrikstad hvor foreldrene ikke har tid til sine egne barn.

Jeg trillet kofferten ut av flyplassen.

En dame pekte: – It runs something out of your baggage!

Det er verken lett for jeg-personen eller menneskene rundt henne å si de riktige tingene. Dette blir tydelig allerede på flyplassen, etter et par minutter på norsk jord. Jentas medbrakte favorittpålegg lekker ut av kofferten, og en norsk dame utbryter klønete: «It runs something out of your baggage!»

Er du som meg og liker språkhumor, finner du en del å le av i denne romanen. Men den argentinske jenta er i en situasjon som ofte gjør det vanskelig å le. Vertsfamilien hennes er skeptisk til henne og tolker stadig vekk hendelser i verste mening. Det eneste hun kan gjøre er å trekke seg tilbake til rommet hun har fått under trappa, for hun kan for få norske ord – ord som det føles riktig å bruke.

Heldigvis møter hun Monika fra Polen på norskkurset. Monika kan enda mindre norsk, men sammen finner de en fin måte å snakke sammen på. De peker på enkeltord i hver sin ordbok.

Monika tar opp ordboken.
Hun går til «T»
og drar pekefingeren nedover siden.
Hun stopper ved ordet «tristhet».
Jeg åpner min ordbok og finner «å forstå».

Monika får tårer i øynene.
Jeg presser tårene tilbake.

Det hjelper også litt å skape sitt eget kjente univers inne på rommet under trappa. Sette på argentinsk musikk, skrive på spansk til bestemoren sin. Bestemor Lola har gitt jenta fantastiske barndomsminner som varmer når hun er ensom i Norge. Her er det iskaldt og mørkt, men hos Lola var det varmt og frodig, tett med stjerner på himmelen, mate-te, mangoer, apekatter, slanger og krokodiller.

I Norge har hun det ordentlig kjipt innimellom. Som når hun ikke har fått med seg at det ikke er lov å spise på bussen, og hun blir kastet av i ingenmannsland, mens alle de andre på bussen kjefter. Hvorfor akkurat henne? Hun er vel ikke den eneste som blir sulten og spiser på vei hjem etter en lang dag?

Etter å ha lest om episoden på bussen gremmet jeg meg ordentlig over fremmedfrykten nordmenn ofte viser. Da slo det meg at denne boka gjør noe veldig viktig: Den viser at selv om vi snakker ulike språk, har vi mye til felles.

Boka fungerer som en viktig påminnelse om hvordan hun kan ha det, jenta på bussen som du ikke kjenner. Du får sett verden fra et annet perspektiv enn ditt eget, samtidig som det oppleves nært og personlig.

Bokas tittel er utrolig fin. Den vokser på deg mens du leser, og ved slutten ser du ordet med helt nye øyne. Det blir opp til deg å finne ut hvorfor.

Veronica Salinas er skuespiller og forfatter, og har tidligere skrevet to bildebøker for barn. Dette er hennes første roman for ungdom.