My Bloody Valentine – Norwegian Wood 4-0

My Bloody Valentine åpnet med låter fra albumbautaen «Loveless» på Norwegian Wood.

KONSERT NORWEGIAN WOOD // I likhet med Sonic Youth har My Bloody Valentine skapt og utforsket sitt eget univers av finmaskede melodier og støyende gitarkaskader. Denne lørdagkvelden tok My Bloody Valentine oss enda en gang med på en rundtur i deres verden. Forrige norske festivalspilling var på Øyafestialen for fem år siden. Der presterte de en en konsert det fortsatt går gjetord om.

VOKAL, ANYONE?

Rent musikalsk var det ikke store forskjeller å spore fra Øya-konserten og årets Norwegian Wood seanse. Lydmessig var det likevel noen markante forskjeller, vokalen var mikset ned på Norwegian Wood, dvs. det var nesten umulig å høre noe som helst av vokalen(e). Bevisst grep eller ei, resultatet var at vokalharmoniene rett og slett ble svelgt av de massive lydstaffasjene til My Bloody Valentine.

Utrykket til My Bloody Valentine er i utgangspunktet en perfekt miks av hektende og utfordrende støy, forførende melodier og drømmesekvenser. Alle momenter som til sammen skaper både eklektisk og elektrisk spenningsnivå. På Norwegian Wood fordunstet en del av nyansene, også pga. av selve miksen.

«DET VERSTE JEG HAR HØRT»

Uansett, jeg kan ikke bli annet enn imponert av My Bloody Valentines standhaftighet. For støymaestroene var absolutt ikke på hjemmebane. De spilte for et glissent og lunkent publium på Norwegian Wood. Nå skal det sies at My Bloody Valentine ikke akkurat driver med publikumsfrieri, de lar musikken tale for seg selv, men mulig de lot seg affisiere av det heller lite gjestfrie publikummet til å begynne med. «Det verste jeg har hørt», utbrøt f.eks. festivalgjengeren ved siden av meg. «For høyt», klaget andre.

Settet åpnet med låter fra albumbautaen «Loveleless», vel og bra utført, men det tok en stund før My Bloody Valentine ble varm i trøya, og pløyde deretter gjennom gamle (og noen nye) klassikere med autoritet. I likhet med Thurston moore sin konsert på fjorårets Øya var resepten massive gitar-crescendoer, kaskader av støyende «hyl», og svevende, episke drømmer. En type uttrykk som ofte bør spilles høyt.

HERLIG KOMPROMISSLØS

Mot slutten av konserten serverte de øredøvende og herlig kompromissløs monoton støy»kaos» i «You Made Me Realize», noe som førte at enda flere publikummere røsket med seg pikk-pakket sitt og rømte fra åstedet.

My Bloody Valentine og Norwegian Wood var en mismatch. Festivaler som Øya, Roskilde og FIB i Spania er rett sted for et band av My Bloody Valentines støping, Norwegian Wood, not. // Victor Josefsen

Her kan du søke etter og låne utgivelser i Deichmans katalog