Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 22. juni 2021

Tuvaband: Eterisk pop

– Da albumet handler om endring – i en selv og rundt en selv, og motstanden en kan kjenne på når endringene skjer, syntes jeg det passet med «Growing Pains». Det syntes jeg hørtes litt dystert ut for et helt album, spesielt når albumet også handler om det positive ved endring. Så da la jeg til «Pleasure», da dette var et ord for glede som startet på «P». Da hørtes det fint ut, sier Tuva Hellum Marschhäuser, som er aktuell med albumet «Growing Pains & Pleasures» på Passions Flames. Nå er det også kommet en Lee Perry-remix av låten «Irreversible» derfra.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Maria Louceiro (front), Johanna Bürger

Tuvabands «Growing Pains & Pleasures» karakteriseres av en melankolsk stemning, men lar også en passende dose håp sive gjennom for å balansere lys og mørke. Musikalsk er det lett å fortape seg i det disige lydbildet i et rått innadvendt indie-uttrykk og den eterisk vakre stemmen. Kjølig, overjordisk og samtidig bergtagende i sin egenart.

Her forteller hun om inspirasjon fra både Bare Egil Band, Anika, Kurt Vile, Aretha Franklin og M2M og veien fra hip hop-miljøet på Skjetten til indie-verden, om å finne mot til å stå på en scene, kjærligheten til ulike pedaler og effekter i musikkprogrammet Logic.

Når og hvordan oppsto Tuvaband?

Tuvaband oppstod på soverommet mitt da jeg begynte å lage musikk, i mens jeg studerte noe annet i Trondheim. «Bare Tuvaband», som i «Bare Egilband» fordi jeg var et en-kvinnes-band som håpet på en dag å få et band. 

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg har alltid vært lidenskapelig opptatt av å høre på musikk, og tror jeg alltid hadde en slags følelse av at jeg en vakker dag skulle begynne å lage musikk.  

Tuva Hellum Marschhäuser. Foto: Johanna Bürger

Hvilken type musikk var du omgitt og opptatt av under oppveksten?

Aretha Franklin og M2M var de største favorittene i oppveksten, men jeg ble også veldig raskt opptatt av band som No Doubt, Limp Bizkit, Blink-182 og Avril Lavigne. Det var på ungdomsskolen jeg begynte å høre på indierock, etter en periode med rap og r&b. Jeg gikk faktisk på rap-kurs og skrev rap-tekster et år på ungdomsskolen. Jeg er fra Skjetten, og de fleste rundt meg hørte på rap og r&b. Jeg husker at jeg bare kjente to andre som forstod indie-greia når jeg begynte på den reisen. De andre lo og rista på hodet. 

Når begynte du selv å spille og hva fascinerte med denne måten å uttrykke seg  på?

Jeg lærte meg akkorder på gitar da jeg var ungdom, men syntes det var altfor kjedelig å øve for å bli bedre, så jeg spilte nok bare i en måned før jeg la fra meg gitaren. Jeg begynte å synge når jeg var 21 eller 22, og begynte å lage musikk og tok opp gitaren en måned etter det. Da var jeg i gang. Jeg hadde alltid hatt utrolig mange interesser, men aldri en ting som satt alt annet i skyggen. Det føltes på en måte ut som om jeg alltid hadde hatt et tomrom på innsiden som plutselig ble fylt, uten at jeg egentlig la merke til tomrommet før det ble plutselig ble fylt. Livet ga plutselig 100% mening, sånn plutselig. 

Om jeg ikke har blitt feilinformert er du i stor grad autodidakt/selvlært musiker. Hva har dette hatt å si for ditt musikalske uttrykk?

Det stemmer. Jeg har på en måte ikke hatt noen uskrevne regler å forholde meg til, så det har nok gitt meg friere tøyler. Samtidig som en kan si at jeg sikkert har hatt færre alternativer underveis i starten fordi det var begrenset hva jeg kunne. Men det har ikke gjort noe; når jeg vil utvide og har vært klar for å ta et steg videre, så har jeg enten googlet eller spurt noen om hvordan ting kan gjøres. For meg handler musikk om hva jeg hører og hva jeg syntes høres bra ut, også prøver jeg meg bare frem. Jeg lærer hele tiden i mens jeg holder på, så musikken vil hele tiden utvikle seg fra album til album – ut ifra hva jeg interesserer meg for i perioden jeg lager musikken. 

Det vil si du  har tatt noen  sangtimer hos Synne Sanden og Kari Harneshaug med fokus på dette å våge å stå foran en forsamling og uttrykke seg om jeg ikke har feil. Hva lærte du av de to?

Et år etter at jeg begynte å synge og lage musikk, så turte jeg fortsatt ikke å synge foran venner. Jeg syntes det var utrolig flaut. Så når jeg hørte om AKKS, et gruppekurs i vokal i Trondheim, meldte jeg meg på for å lære å synge foran andre. Da var Kari Harneshaug lærer. Det var utrolig givende. Kari Harneshaug lærte meg hvordan jeg kunne vite hva som kom ut av meg, ved å varme opp stemmen. Siste dagen av kurset skulle hver av oss synge en sang alene foran alle. Jeg klarte ikke å få ut en eneste lyd. Så spurte jeg om vi alle kunne ta igjen øynene. Da fikk jeg det til. Så flyttet jeg til Oslo, og tok samme kurs igjen, på et nivå høyere, med Synne Sanden. Da var jeg litt varmere i trøya. Synne lærte oss at vi kan få til hva som helst med stemmen, om en trener opp syngemusklene. Det var en sang jeg ikke klarte å synge; «Walls» av Susanne Sundfør. Da øvde jeg i tre uker, og plutselig så kom jeg opp på det lyseste partiet. Et år senere spurte Kari meg om jeg ville være oppvarmingsband på konserten hennes. Det var en stor ære. Jeg visste ikke om jeg skulle få det til. Jeg lukket øynene, og fikk det til. Det føltes helt fantastisk, samtidig som det var kjempeskummelt. Jeg føler fortsatt at jeg skylder Kari og Synne noe veldig stort.  

Har du hatt noen musikalske forbilder eller mentorer langs veien. I så fall hva har du lært av de?

Kari og Synne har vel vært det nærmeste jeg kommer mentorer når det kommer til vokal. Ellers inspireres jeg av mye og mange.  

Tuva Hellum Marschhäuser. Foto: Johanna Bürger

Har du noen favorittgitar, bass, synth, forsterker, pedal eller mikrofon?

Jeg tror min nyeste gitarpedal er min store favoritt«dings»; Eventide sin H9 Max. Den har uendelig med effekter, og gir meg uendelig med muligheter. Jeg fikk den for å gjenskape noen spesifikke lyder live fra det nye albumet, fordi lydene var lagd inne i Logic. Samtidig så er overdrive-pedalen min fra BB Exotic med på alt, så den er jo veldig viktig i musikken min. 

Hvor viktig er det tekniske utstyret for å få det til å låte som Tuvaband.

Jeg trenger absolutt ikke det beste utstyret, men jeg trenger absolutt riktig utstyr. Jeg lager ikke musikk innenfor en spesifikk sjanger, men er opptatt av at en type «sound» og produksjons-stil går som en rød tråd i gjennom alle albumene. Jeg er avhengig av å ha visse pedaler og plug-ins for at det skal høres ut som Tuvaband.

Det er eksessiv bruk av pedaler og effekter på denne platen. Hvilke ulike effekter har du tatt i bruk og hva du synes at de har tilført til musikken?

Jeg mener at det er låtskrivingen (spesielt vokalmelodi) sammen med soundet/lydene/effektene som er kjernen i dette albumet. Så de spiller en viktig rolle. Flere av lydene/effektene kommer faktisk også fra virtuelle forsterkere i Logic. Jeg har sendt flere av instrumentene gjennom virtuelle forsterkere og plug-ins etter innspilling. Så f.eks. kan man høre orginalsporet av en gitar spilt i gjennom en vanlig forsterker i venstre øre, og et gitarspor som er sendt igjennom en virtuell forsterker i høyre øre. I ettertid har jeg måttet finne en gitarpedal som kan gjenskape flere av disse lydene live; pedalen som er nevnt tidligere. 

Du har valgt å flytte til Berlin. Hva har den tyske hovedstaden betydd for deg med tanke på musikalsk inspirasjon for egen kreativitet?

Etter tre år flyttet jeg faktisk tilbake til Oslo i forrige uke. De fleste drar nok først og fremst til Berlin for å oppleve en spennende by. Jeg gjorde nok det jeg også, men for å være helt ærlig, så har det beste for musikken vært det at jeg endelig fikk nok tid til musikken. Jeg fikk muligheten til å isolere meg og fokusere fullt ut på musikken. Det var så klart spennende å møte flere som driver med det samme, og spennende å være i en spennende by. Men det beste var egentlig å være inne og lage musikk. Jeg har aldri vært så mye inne før som jeg har vært i Berlin. Når jeg fikk nye venner her, så satt jeg en standard med en gang; jeg klarte å si nei til å møtes når jeg heller ville sitte inne med musikken. Jeg klarte å unngå relasjoner som jeg ikke var interessert i. Tidligere har jeg vært åpen for alle og vært dårlig på å sette grenser for min egen tid.     

Hvor går grensen mellom det personlige og det private for deg som tekstforfatter?

I starten av «karrieren» tror jeg at jeg var preget av at jeg både følte meg som et menneske med et privatliv, og det at jeg jobbet som miljøterapeut med barn og ungdom. Da følte jeg at jeg måtte holde meg innenfor noen grenser, og ikke dele for mye. De siste årene har jeg omtrent ikke følt meg som et menneske, og heller ikke hatt så mye liv utenfor musikken. Jeg har rett og slett omtrent bare følt meg som en låtskriver/artist; fordi det er det eneste jeg har gjort og det eneste jeg har pratet om med de rundt meg. Da har jeg også lagt merke til at jeg ikke er så opptatt av å skille i mellom det private og det offentlige. Så det å dele mye på det nye albumet føltes ganske naturlig ut når jeg skrev det. Om noe, så er jeg heller redd jeg ble litt vel selvsentrert, heller det enn å være bekymret for at jeg delte for mye.  

Hvordan skiller dagens Tuvaband seg fra tidligere utgaver?

Hvert album har vært et kapittel, så hvert album presenterer kanskje en ny utgave. Det som skiller hvert album er nok hva jeg er interessert i da jeg lager albumet. Det som skiller dette albumet fra det forrige er vel at på forrige album så ønsket jeg å bevise hvor tøff jeg kunne høres ut. Nå når jeg følte at det var bevist, så kunne jeg slappe av litt, og følte ikke for å tøffe meg like mye.  

Tuva Hellum Marschhäuser. Foto: Johanna Bürger

Fortell om musikerne på skiva og om deres musikalske styrke og bidrag i denne sammenhengen.

Kenneth Ishak

Kenneth er en veldig allsidig type, som er utrolig dyktig på utrolig mange områder. Jeg har jo bare samarbeidet med Kenneth som lydtekniker i hans studio, og med Kenneth på trommer; en liten del av det han gjør. I tillegg var det to låter som jeg følte at trengte en ekstra gitar, oppå min, med ekstra fylde og en spesifikk lyd som jeg trodde Kenneth kunne få til bedre enn meg. 

Som en uskolert, kvinnelig musiker og produsent, som ikke ønsker å følge regler og lage polert og riktig musikk, var jeg nervøs for plutselig å skulle spille inn i et ekte studio med en ekte lydtekniker. Jeg var litt nervøs for hvordan jeg og musikken skulle bli møtt, og blant annet for at jeg skulle bli tatt fra kontrollen når det kom til produksjon. Det viste seg at jeg hadde kommet til det perfekte studioet for å spille inn. Kenneth ga meg heller selvtillit da det virket som at han forstod hva jeg ønsket meg og hvorfor, og prøvde heller ikke å ta over den kreative kontrollen, og viste seg å være en chill person som det var fint å omgås med i studio. Han har veldig kult utstyr, og hvis jeg ønsker meg noe så har han nøyaktig det man trenger for å få til dette. Jeg skal spille inn deler av mitt fjerde album hos han i sommer; vårt tredje samarbeid.   

Eskild Myrvoll

Eskild er helt rå på bass! Han lærer seg låter utrolig raskt; til og med små detaljer som rare overganger og tempoer. På første øving til konsert med Eskild, hvor han var den eneste nye, var han den av oss som best husket detaljer som dette, og hva han skulle spille. Og jeg liker spesielt godt at han liker å bruke pedaler, og at han er åpen for å eksperimentere. Det er jo ikke alle bassister som er åpne for å bruke pedaler; det er til og med flere som mener det er litt feil med ulike pedaler. Egentlig kan man bare høre bandet Kanaan live om man ønsker å forstå hvorfor jeg syntes Eskild er en rå musiker. Han rocker også veldig bra når han spiller! På første konsert pappa så med Eskild i Tuvaband, sa pappa at hver gang han så på Eskild, så føltes det ut som at vi spilte en avslutningslåt på Roskilde Festival.

I tillegg til bass hadde også Eskild med seg en kassett-maskin/tape-maskin som han lagde en kul lo-fi-lyd med, som et slags teppe i bakgrunnen av en låt. Han lagde også en bråke-lyd/noise som stikker innom litt i bakgrunnen av låta «Annie Blackburn». Da vi var ferdig i studio følte jeg for å bruke noise-lyden mer; så jeg brukte den som utgangspunkt for å lage en interlude/kollasj-låt («When I Came Out») hvor jeg klippet ut trommer fra en annen låt, og en synth fra Håkon som ikke fikk være med på en helt annen låt.  

Håkon Brunborg Kjenstad

Håkon er faktisk det eneste faste bandmedlemmet jeg har. Jeg har spilt live med han i kanskje 3 eller 4 år. Han er min yndlings-musiker; om jeg kunne valgt i mellom alle musikere i hele verden, hadde jeg valgt Håkon til bandet. Ikke bare for det han kan som musiker, men også som reisefølge på turné og kollega/samarbeidspartner. Det var Håkon som introduserte meg for synth og alle de kule lydene man kan lage med en synth. Han er helt rå på å finne de kuleste lydene, så jeg ble overbevist om å ha med synth i Tuvaband etter 5 minutter på første øving med Håkon. Han er også en såpass god musiker at han kan møte opp på konsert uten å øve verken på synth eller bratsj, fordi han er god på å improvisere. Han har kjempegod musikksmak (utenom det at han hører på Hovvdy), så jeg stoler på at han tar gode valg når han improviserer. Når jeg en gang manglet en gitarist i siste liten før to duokonserter i London, møttes vi der og øvde for første gang samme dag som vi skulle spille.

 I tillegg spiller Håkon bratsj på to låter på albumet (en av de to låtene er ikke med på albumet: jeg tok den vekk i siste liten). Håkon får bratsj til å passe inn i rockemusikk og alt mulig, uten at det høres ut som folkemusikk. Både på grunn av hvordan han spiller, men også ved hjelp av pedaler. Jeg får også lov til å legge på effekter i etterkant. Jeg kan spørre han om hva som helst, ofte ber jeg han om å spille stygt, også lager han den kuleste lyden. 

Kan musikerne fortelle om hva som kjennetegner deg som vokalist, musiker, låtskriver og bandleder? Og hva som gjorde at de hadde lyst til å være med på dette?

Håkon Brunborg Kjenstad:

Tuva er virkelig et unikum. Ingen jeg har spilt med tidligere har en slik måte å uttrykke seg på musikalsk. Hun har ikke gått noen musikkskole og har lite konvensjonelle ideer om hva som er «rett og galt» i musikk. Tuva har en sterk estetisk sans og følger i stor grad følelser og intuisjon når hun komponerer og produserer. Det hele opplever jeg som et veldig åpent, uttrykksfullt og inspirerende univers å være en del av.

Kenneth Ishak

Jeg ville gjerne spille med, være involvert fordi Tuva har et veldig eget uttrykk og måte å gjøre ting på. Hun tar også spennende valg uten å se for mye tilbake og det er veldig inspirerende. Mest av alt er jeg fan.

Eskild Myrvoll:

Jeg synes det er veldig inspirerende å jobbe med Tuva i dette prosjektet fordi hun har en så sterk visjon for prosjektet sitt og hvordan hun vil det skal låte. Hun er alltid tydelig på hva intensjonen med låta er og aldri redd for å gå sine egne veier gjøre ting som etter boka kanskje er «feil», men ender opp med å bli helt riktig for akkurat den låta. Vi tenker musikk på ganske forskjellige måter, og det synes jeg alltid er fint fordi det gir nye innfallsvinkler til hvordan jeg må tenke som kompmusiker, samtidig som jeg får mulighet til å gjøre de tingene jeg føler jeg er god på og som er en del av min identitet som musiker – spille høy rockebass med masse fuzz og delay! 

Hvordan har du utviklet deg som musiker og låtskriver i denne tidsperioden?

Jeg tror jeg utvikler meg hele tiden. Når jeg vil introdusere noe nytt, så må jeg lære noe nytt. Nå er jeg godt i gang med enda et nytt album, og ble for eksempel plutselig interessert i å teste ut nye instrumenter. Da måtte jeg google «how to program cello in logic». Med denne kunnskapen kunne jeg plutselig også arrangere for fløyte, horn og harpe. 

Hvorfor valget av albumtittelen «Growing Pains & Pleasures» og o hva du ønsket å artikulere med den?

Da albumet handler om endring – i en selv og rundt en selv, og motstanden en kan kjenne på når endringene skjer, syntes jeg det passet med «Growing Pains». Det syntes jeg hørtes litt dystert ut for et helt album, spesielt når albumet også handler om det positive ved endring. Så da la jeg til «Pleasure», da dette var et ord for glede som startet på «P». Da hørtes det fint ut. 

Tuva Hellum Marschhäuser. Foto: Johanna Bürger

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om forholdet til og hva de har betydd for Tuvaband og/eller «Growing Pains & Pleasures».

Kurt VileInspirert av.

Aldous HardingLiker. 

Sparklehorse Liker albumet han har lagd med Danger Mouse.

Anika – Inspirert av.

Siv JakobsenLiker.

Indie – Jeg lager.

Folk – ass.

Grunge – Liker lyden, og prøver å kopiere den inne i mellom.

Minimalisme – Kan belyse/fremheve noe som i seg selv er fint å høre på. 

Rått, utilslørt – Føles nærme og ekte.

Distortion, disig lydbilde – Er favoritt-teksturen.

Bratsj – Kan få musikk til å høres ut som skrekkfilm-musikk om det spilles på en viss måte.

Reverb – er alfa omega i min musikk.

Lagdelt, musikk som opererer på flere nivåer – Kan være givende.

Eterisk – Måtte jeg google fordi jeg ikke husket hva det er. Det er fint! 

Mental helse – Er nok blitt et tema i flere hjem enn noen gang under corona.

Bittersøt – Jeg liker kontraster.

Mørke – Er nødvendig for å sette pris på lyset.

Melankoli – Gjør at det kiler i magen, når det kommer i form av musikk.

Følsom – gjør en åpen for mye; på godt og vondt. 

Emosjonell – Kan inspirere til musikk.

Kvaler, uforløste følelser – Inspirerer absolutt til musikk.

Overveldet – Tror jeg mange kan kjenne på nå når verden åpner opp og man er mest vant til å være inne med lite inntrykk rundt seg.

Isolasjon – Er både sunt og usunt – og bør balanseres.

Musikk som terapi – Kan funke for mange.

Miljøvern, klimaendringer – Snart er det for sent (for oss, men ikke for kloden selv – den vil reise seg igjen etter at den har kvittet seg med oss).

Musikalsk lekenhet – Kan være gøy.

Håpefull – Er jeg alltid.

Utenomjordisk – Det hadde vært spennende om det var noe mer. I stedet for å tro, så håper jeg. 

Spøkelsesaktig, uhyggelig – Spennende, og lager de beste filmene. 

Annie Blackburn (Heather Graham), Twin Peaks – Jeg kan identifisere meg med henne.

Marius Mathisrud står for  coveromslaget og Maria Louceiro har tatt fotografiet. Fortell om de to og kunsten som dere har valgt til å illustrere musikken med.

Marius har laget alle coverne mine. Jeg stoler veldig på han, og han lager utrolig kule greier. Han er en kunstner og veldig kreativ. Vi har alltid vært litt opptatt av å spille på kontraster, og prøver å ikke lage «typisk cover for denne type musikk», eller det som kunne vært forventet. Kanskje ikke så salgbart det vi har holdt på med, men uansett veldig kult. Denne gangen hadde Maria tatt så kule bilder at vi bare måtte bruke de. 

Maria er fotografen jeg likte best å jobbe med av alle fotografer jeg har samarbeidet med. Måten hun tar bilder på passet perfekt for det jeg ønsket meg. Jeg lagde et mood-board, og jeg håpet at vi kunne få til noe i nærheten av så bra som dette. Bildene endte opp med å bli enda bedre. På tross av at det ser sånn ut, så redigerer hun ikke bildene noe særlig; hun holder forskjellige ting foran linsa når hun tar bildene. På slutten av shooten, når vi flyttet oss litt lenger bort, ble det veldig mørkt ute, og hun tok noen testbilder. Så viste hun meg dem og sa at det ble feil, og at hun måtte rigge om. De bildene ble akkurat som noen av de bildene jeg hadde sett for meg, bare mye kulere. Så vi fortsatte med det.    

Kan du fortelle om musikkvideoene til låtene på plata, om valg av regissøren, innspillingene og låtene dere har valgt ut?

Den første videoen er inspirert av filmen «They Live» fra 80-tallet, filmen handler om at man kan se hva som egentlig foregår i verden når man tar på seg en slags type briller. Man ser hva reklamene overalt egentlig prøver å gjøre med oss (det skjulte budskapet), og andre greier bak kapitalisme. Planen vår med musikkvideoen var først å bruke brillene som en slags superhelt-greie; at når jeg ikke hadde de på meg og jeg så på reklameskilter, så stod det om farer. Når jeg tok på meg brillene, så skulle jeg se en positiv vri om at alt ordner seg. Vi endte opp med en litt annen vri, som du kan se i filmen. 

Den andre videoen fremstiller måten jeg opplever at vi forholder oss til klimautfordringer på. Vi bare sitter og ser på, gjerne mens vi sitter i en bil som går på tomgang, kjøper masse nye klær eller stapper i oss masse kjøtt. Også ber vi regjeringa og store selskaper ordne opp. Men de gir oss jo bare det vi ber om. Det er ingen «fy fy dere andre» video. Jeg skulle gjort mye mer. Og jeg skulle kuttet ut enda mer. Sånn som vi holder på nå, fører til at nesten alt vi gjør er galt.

Du ble nominert til en Spellemannpris i klassen indie/alternativ for 2019s «I Entered the Void». Du ble listet av magasinet Tip Berlin som en av ti artister de har troa på i 2021, og ble høsten 2020 nominert til prestisjefylte Anchor Award under storfestivalen Reeperbahn i Hamburg. Hva betyr den formen for anerkjennelse for deg?

Det føles veldig bra ut når musikk som ikke er så kommersiell får litt oppmerksomhet. Spesielt min musikk. 

Du har fått støtte fra Kulturrådet, Music Norway, Fond for lyd og bilde, Fond for Utøvende Kunstnere og NOPA.  Fortell om betydning av  denne formen for institusjoner for en artist som deg.

Det betydde at jeg hadde råd til å lage musikkvideo, og betale for PR i flere land, og spille inn musikk med flere musikere enn bare meg selv. Jeg hadde ikke villet gitt ut på eget plateselskap uten støtte fra disse fondene til PR når jeg har brukt så mye tid og krefter på et album. Jeg, og Simon Would som jeg spilte med før, gjorde det med de to første singlene våre; sendte ut mailer selv til over 150 blogger og radiokanaler. Det er veldig mye jobb, men også litt flaks/uflaks om vi i det hele tatt får noe napp. Og jeg kan ikke ta sånne sjanser med et helt album. Så om flere av disse hadde sagt nei, hadde jeg nok utsatt utgivelsen til jeg fikk ja fra disse. Eller mast enda mer på de kuleste indieplateselskapene i verden.  

Fortell om plateselskapene dine.

Passion Flames

Jeg har fått veldig mye hjelp av managerne mine Katherine DePaul og Eivind Brydøy, så i teorien føles det nesten ut som at det er like mye deres plateselskap som mitt eget. 

Brilliance

Dette er plateselskapet til Ruben Nesse, som var manageren min før. 

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Mest sosialt, med tanke på at jeg nettopp var ferdig med albumet når corona blomstret opp i Europa. Jeg hadde endelig innsett at jeg må komme meg mer ut og bli mer sosial igjen. Da det ikke gikk så bra på grunn av corona, så begynte jeg å jobbe med et nytt album igjen. 

 Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror jeg sparte litt penger på corona da jeg ikke lenger kunne spille konserter. For fra konserter har jeg som regel fått veldig lite utbetalt, samtidig som jeg betaler fire musikere og en lydtekniker, i tillegg til reise for alle sammen. Så konserter er som regel et minus-prosjekt. Spesielt i Tyskland.  

Kan Tuva til slutt velge fem låter som har påvirket henne som sanger, fem som musiker og fem som komponist. Og kan musikerne velge et par låter hver som de av en eller annen grunn forbinder med Tuvaband.

Som sanger:

Sex Bomb – Tom Jones (før jeg begynte å synge, hørtes jeg nok ut som Tom Jones og Andrea Bocelli. Det var utrolig deilig å synge som dem, men de er ikke forbildene mine, og jeg liker ikke å høre på dem.)

Think – Aretha Franklin (jeg ønsket å høres ut som Aretha Franklin når jeg vokste opp – og hadde troa – men så ble det nok mer Tom Jones, som sagt.)

Yang Yang – Anika (jeg prøvde å høres like tøff ut som Anika på forrige album.)

Hunchback – Kurt Vile (samme med Kurt som med Anika.)

I’m Not Calling You a Liar – Florence + The Machine (dette var sangen jeg skulle synge på gruppe-vokal-kurset med Kari Harneshaug – så jeg sang mye på denne låten de første to årene jeg begynte å synge og lage musikk.)

Som musiker og komponist varierer dette fra år til år. Og for meg handler det mer om hvilke låter som inspirerer til produksjon og sound. Også kan en låt inspirere for trommer en uke, to andre låter kan inspirere til bass en måned senere, og helt andre låter kan inspirere til catchy låtskriving. 

 

Håkon Brunborg Kjenstad:

to here knows when – My Bloody Valentine 

Det er noe med den introverte nerven i denne låta som får meg til å tenke på Tuvaband. Og noe med de sterke kontrastene med veggen av vrengte gitarer mot den søkende og lavmælte vokalen.

Chimacum Rain – Linda Perhacs

Elsker alle lagene av vokal i denne låta. Selv om uttrykket er veldig forskjellig fra det Tuva lager, har den en temperatur som får meg til å tenke på Tuvaband.

 

Kenneth Ishak:

Jeg tenker på Cocteau Twins og kanskje denne monsterhiten «Cherry-coloured Funk» fordi i mitt univers befinner dette seg i samme verden som Tuvaband, et veldig kaldt lydbilde med ganske monotone arrangementer, men som har en eller annen magi inni der.

Det minner meg også om Fennesz, låtene føles ikke så konstruerte, men at de er noe organisk som eksisterer og bare «skjer» – den kvaliteten finner jeg i både Fennesz og I Tuva sin musikk.

 

Eskild Myrvoll:

Låter:

Cocteau Twins – «Fotzepolitic» (1990)

Uten at CT låter så veldig likt som Tuvaband så er det noen eteriske kvaliteter ved stemmen og vokalproduksjonen til Elizabeth Fraser som jeg synes Tuva også bærer i seg noen elementer av – det luftige som kan oppleves litt overjordisk, men alltid er veldig forankret i en sterk melodi og tekstbehandling.

 

Windy & Carl – «Balance (Trembling)» (2001)

Gitarbasert ambient laget av et amerikansk ektepar. Det som gjør at jeg tenker på Tuvaband her er at det er en duo som har et veldig tydelig DIY-preg og en veldig sterk bevissthet rundt det å skape et helhetlig sound for hele prosjektet. Litt som med Tuvas musikk opplever jeg platene deres som et slags rom man trer inn i, hvor den helhetlige visjonen er veldig tydelig ivaretatt og alt på albumet utspiller seg innenfor den rammen.

 

Tuva Hellum Marschhäuser. Foto: Johanna Bürger

 

Tuvaband – Growing Pains & Pleasures (2021)

 

Tuvaband – I Entered The Void (2019)

 

Tuvaband – Soft Drop (2018)

 

Tuvaband, Lee «Scratch» Perry – Irreversible (Lee «Scratch» Perry Remix) (2021)

 

Sjekk også:

Tuvaband – Growing Pains & I Think (Ferske spor uke 23/2021)

Tuvaband – Growing Pains (Ferske spor uke 4/2021)

Tuvaband – I Entered The Void (Ferske spor uke 2/2020)

Tuvaband – Wolfpack (Klubbdagen Øya 2019 – anbefalinger)

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.