Roskilde 2013: På låven sitter Lindley
Forteller David Lindley skrøner fra Dust Bowl America eller røverhistorier fra det ytre rom? Uvisst.
Tekst/Foto: Frank Michaelsen
Strengenes herre, David Lindley, bytter gitarer minst like ofte som Dorthe Skappel bytter kjole. Han har like mange strengeinstrumenter som Imelda Marcos hadde sko og han elsker dem som Kristian Valen elsker sine våpen – mange av instrumentene er forsøkt loggført på hjemmesiden hans, men egentlig har han «no idea» når det gjelder det totale antall. Som seg hør og bør for en eksentrisk maksi-instrumentalist.
Mannen har æren for å ha etablert sjangeren psychograss og for å ha startet verdens første world music band, Kaleidoscope. Lindley avla svennebrevsprøven, i en tid der et festivalpublikum mer enn gjerne lyttet til halvtimes lange sitar-ragaer og minst like lange gitarsoloer. Derfor oppleves noen av hans bluesy introer som vel lange og seige.
Det morsomme med konserten var at Lindley i utgangspunktet virket litt sjenert og reservert. Han følte seg tydelig ille til mote når de unge guttene brølte ut titler på låter han ikke hadde planer om å spille. Lindley ble mye mer husvarm da låtene om tiss og bæsj stod for turen. Jo, da lo og koste Lindley seg. En av låtene handlet (så vidt jeg skjønte) om en sandwich som var blitt liggende for lenge. Historien inkluderte også ettervirkningene av å spise denne.
Egentlig, hadde jeg gruet meg til å høre halvannen time med kun slidegitar, uten band. Men slik som konserten utartet seg ville et eventuelt band fort ha følt seg overflødig. Lindley hamret ut både perkusjon, soloer, bittersøt besifring og rungende bass – alt på en og samme tid. Da er det forståelig at man dropper band.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
