Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 24. mai 2015

Beautiful Noise – fin shoegazedokumentar fra Eric Green

photo-original

 

For den stadig voksende menigheten av shoegaze-elskere verden over har tiåret vi er inne i bydd på reunion-godbiter på løpende bånd. Av ulike årsaker var det mange av oss som ikke fikk sett våre helter live da sjangeren hadde sin storhetstid på slutten av 1980-tallet og utover på 1990-tallet. Noen kan unnskylde seg med at de simpelthen var for unge til å få det med seg, mens andre kun var for treg i avtrekkeren. Hvert år, helt siden My Bloody Valentine annonserte sitt comeback i 2008, har mange av oss håpet på at flere av ikonene fra denne tidsepoken skulle komme sammen igjen.

 

Og slik har det heldigvis gått. Etter at My Bloody Valentine sparket i gang festen i 2008 har både Swervedriver og Slowdive gjort comeback (nye plater har vi også fått fra to av dem).

 

 

Nyheten på senåret i fjor om at Ride kom til å legge ut på veien igjen etter 20 år (med unntak av en spilling i 2001) har fått fansen til å gå i spinn. Når så The Jesus and Mary Chain feirer 30-års jubileum for sitt Psychocandy-album med livespillinger, er det nesten for godt til å være sant. Her hjemme vil nok Rides visitt på Øyafestivalen 13. august i sommer trekke horder av ekstatiske fans til Tøyenparken.

 

 

 

Kjærligheten fansen føler til sjangerens pionerer er enorm selv etter så mange år – både blant gamle og nye tilhengere. Generasjon etter generasjon har oppdaget disse artistene og latt seg inspirere til å utvikle uttrykket videre. Shoegaze-scenen anno 2015 er en svært vital scene med mange forgreininger. Vi finner shoegazeband orientert i retning støyrock, postrock, psykedelia, elektronika, metall etc. i tillegg til mer tradisjonelle shoegazere – arven etter sjangerens grunnleggere blir vel ivaretatt.

Filmskaperen Eric Green ønsket å fortelle historien til denne introverte musikksjangeren, som dukket opp i England på slutten 1980-tallet. Retrospektivt regnes shoegaze som en av de mest innflytelsesrike musikksjangrene på slutten av 1900-tallet, men av en eller annen grunn har den ikke blitt viet særlig oppmerksomhet i media i ettertid. I sin samtid fikk heller aldri shoegaze den samme pressedekningen (eller salgstallene) som sine samtidige sjangere grunge, hip-hop, britpop og madchester. De fleste gruppene forble kultband, selv om mange av banda hadde hengivne tilhengere i britisk musikkpresse og var headlinere på festivaler. My Bloody Valentine og Ride var banda som hadde størst kommersiell suksess.

Innad i sjangeren var det for øvrig en sjelden oppbacking musikerne i mellom. Banda stilte flittig opp på hverandres konserter, en del spilte i hverandres band, de hang sammen på byen etc.– samhørigheten ble oppsummert av Melody Makers Steve Sutherland som kalte bevegelsen «the scene that celebrated itself”.

Green kom på ideen om å lage Beautiful Noise allerede i 2004. Det fantes en rekke filmer om punk, rap etc., men ingen om musikkstilen han selv var stor fan av. Filmen skulle komme til å få en lang dags ferd mot ferdigstillelse – det tok ti år før den endelig ble lansert i 2014. Etter en økonomisk stopp omkring 2008 kom Green og hans kone Sarah Ogletree (produsent for filmen) i gang igjen med produksjonen i 2012, etter at de ved hjelp av en innsamlingsaksjon i Kickstarter fikk skrapt sammen nok penger til å gjøre filmen ferdig.

Da filmen ble påbegynt i 2004 hadde mange av de ikoniske banda lagt inn årene. Selv om det var aktivitet med nyere band innen bevegelsen, var shoegaze ikke en sjangerbetegnelse som ble mye brukt. Shoegaze var lenge et vanskelig uttrykk å forholde seg til for mange. Selve navnet kom fra Food Record-sjefen Andy Ross, brukt for å håne Moose-medlem Russel Yates som hadde teipet fast låttekstene på gulvet. Det så ut som om Yates stirret på skoa sine. Shoegazing ble lenge brukt som en hånlig betegnelse av pressen, og shoegazerne ble sett på som selvopptatte middelklassedilettanter. Interessant nok bruker ikke noen av intervjuobjektene i filmen dette ordet.

Med tiden har uttrykket blitt omfavnet og verdsatt. Termen nu gaze ble lansert på begynnelsen av 2000-tallet (dog, ikke fått helt gjennomslag), og det har sågar vært skrevet om revivals for sjangeren. Soundtracket til filmen Lost in Translation fra 2003 (delvis valgt ut av My Bloody Valentines Kevin Shields) gav en liten oppblomstring, og omkring 2007 ble det igjen snakket om en revival. Trendsyklysmodellen kan også være en forklaring til populariteten – alle musikksjangere vil en eller annen gang bli hentet frem og børstet støv av. Men sjangerens uvilje til å tilpasse seg kan tenkes å virke appellerende – shoegazebanda satte musikken først og gav blanke i alt rundt.

For hardcore-fansen har sjangeren aldri vært borte. Man ser heller en utstrakt bruk av sjangerbenevnelsen i media.

Shoegaze-scenen (den gang som i dag) bestod av en rekke ulike band med ulik sound, men felles for dem alle var at de gikk utenfor de tradisjonelle rammene. Besetningen var ofte som en klassisk sekstitallsbesetning (med gitar, bass, trommer og vokal), men alle likhetstrekk stoppet også der. Musikken skilte seg ut med sin særegne gitar- og vokalbruk. Kombinasjon av drømmende vokal (mye harmonier), svevende melodier og lydvegg av gitareffekter og støy ble sjangerens karakteristika. Låtstrukturen var flytende, og det kunne være vanskelig å høre hvor et parti startet og sluttet. All støyen kunne tidvis synes å skjule popperlene som faktisk var basisen i sjangerens låter.

Mange regner My Bloody Valentine som det første shoegaze-bandet. Bandet kom definitivt til å sette standarden for sjangeren, men både Green og andre kjennere går litt lengre tilbake i tid og begynner med Cocteau Twins. Fra deres myke, drømmeaktige lydbilde tas vi med videre til det langt mer punkete The Jesus and Mary Chain – deretter er det tid for My Bloody Valentine. Disse tre foregangsbanda vies naturlig nok stor plass i filmen, og medlemmer fra alle tre banda blir intervjuet, inkludert Cocteau Twins’ Robin Guthrie, Kevin Shields og The Jesus and Mary Chains’ Jim Reid.

 

 

 

 

Lush, Slowdive og Ride, samt Curve, Swervedriver, Loop, Medicine, A.R. Kane og Seefeel blir også presentert. I tillegg medvirker ikoner som Billy Corgan fra The Smashing Pumpkins, The Cures Robert Smith, The Flaming Lips-frontmann Wayne Coyne og Trent Reznor fra Nine Inch Nails, som blant annet forteller om sjangerens innflytelse på dem.

Filmen er en nydelig berettelse om en viktig, men neglisjert del av musikkhistorien. En imponerende mengde intervjuer med artister og bransjefolk, samt arkivmateriale og hjemmevideoer fra de medvirkende klippes sammen for å fortelle denne historien om rockehistoriens mest innadvendte subsjanger – en sjanger bestående av svært innovative artister som har vært med på å inspirere og forme dagens indiescene.

 

 

Saken er hentet fra Musikkbloggen – Bergen Offentlige Bibliotek
Tekst: Lisbeth Bjordal

Du kan låne musikk av utøvere som er nevnt i saka, bare søk her.

 

Sjekk også:

Slowdive @ Øyafestivalen 2014 Øya 2014: Slowdive – Klassiker med stor k, og l, og a… Foto: Johannes Andersen

 

My Bloody Valentine – Norwegian Wood 4-0

Ride lever!

Øya 2014: Deafheaven – Styggvakker maktdemonstrasjon

Maribel er tilbake!

Svenskegaze

Asobi Seksu er oppløst, men musikken lever videre

The Telescopes: To Kill A Slow Girl Walking / Taste

Svenske I Break Horses: Albumanbefaling

by:Larm 2014: LoveLoveLove: Øredøvende heisatur av en avslutning

Dråpe: Shoegazeparfymert drømmepop

Tromsø-synth-house-shoegaze-utgivelse

2012: Et særdeles bra shoegaze-år

Den norske duoen Signal har kule ting på gang

Brillefin shoegaze av den gamle skolen


LoveLoveLove: Et aldri så lite drømmelag av et shoegazeband

Caves of Steel

Vivian Girls: Tilbakeblikk og albumanbefaling

LOVELOVELOVE sitt debutalbum

Ringo Deathstarr

Øya 2013: Bassist i Dråpe

Albumanbefaling: Dråpe – Canicular Days

Albumanbefaling: Mogwai – Hardcore Will Never Die, But You Will

Panda Riot – «Dreamgaze»

Albumanbefaling: Snøskred – Whiteout

Albumanbefaling: The Megaphonic Thrift – The Megaphonic Thrift

Dråpe – intervju

Hvilke fem album er Snøskreds største inspirasjonskilder?

Musikkvideo fra Le Corbeau / Albumanbefaling

Drømmestøy: Snøskred – We Are

The Megaphonic Thrift: Skikkelig på TUR / Fire Walk With Everyone video

Frode Johannessens (x-Popface)

The Avalanche: de beste konsertene vi har gjort!

Maribel: Ny video, nytt album og by:Larm / Anbefalinger

Simon Says No! sin turnédagbok fra Tokyo

5 album som har inspirert Violet Dream

Violet Dream: M83 og Air-vibber fra årets yngste norske debutant

Albumanbefaling: Nine Inch Nails – Hesitation Marks

The Smashing Pumpkins video til låta «Being Beige»

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.