Øya 2018 – Brockhampton

Av:  Albert Alfiler

«Er det noen her som setter pris på greiene Brockhampton driver med?», spør en musikkredaktør i en facebookgruppe om urban musikk i mai 2017. Jeg lytter til linken han har lagt ved og synes det er helt greit. Femten måneder senere har denne superboybandgruppa gitt ut tre album, med et fjerde på vei. De kaller seg selv for verdens beste boyband, men jeg er skeptisk.

I mediene beskrives de som en ny type boyband med et dusin medlemmer som møttes på et Kanye West-forum. Når de står på Vindfruen på Øyafestivalen er det kun seks medlemmer på scenen. Seks veldig forskjellige unge menn som ser helt forskjellige ut, og som har hver sin særegne stil på scenen og et høyt energinivå som smitter over på publikum.

Heseblesende konsertstart

Jeg kommer fem minutter for sent til konsertstart, men observerer at jeg beveger meg mot et hav av hender som bumper til åpningslåten. Allerede har supergruppa greid å få publikum på sin side, men det er kanskje ikke så rart når en stor del av menneskene ser ut til å være fans av gruppen lenge før de ble annonsert på Øya-programmet. Når jeg får øye på Brockhampton ser jeg fem kule karer som rapper samtidig som de vifter med armene, en jobber med høye kneløft mens han knurrer i mikrofonen, mens en annen kneler ned til scenegulvet med hendene foldet sammen og en sistemann henger bak og synger bakoverlent med på noen strofer her og der.

Bearface henger bak i kulissene. (Foto: Øya/Helge Brekke)

Førsteinntrykket av denne gruppa live, er kaotisk og nesten uoversiktlig. Med seks aktive mikrofoner på scenen kuttes visse strofer ut i begynnelsen og noen av de roper i en mikrofon som ikke er på, og det hele virker komisk i begynnelsen, men jeg har ikke noe å utsette på energinivået deres. Den er i taket og jeg venter på at noen av medlemmene sliter seg ut i løpet av seansen.

Med hver sin særegne rappestil sjarmerer de  undertegnede ved å gi alt i opptredenen sin og imponerer med stålkontrollen over låtene sine. Spesielt evnen deres til å komplimentere ropene til hverandre og holde en stram regi på koreografien deres. Nesten. Han ene som henger bak virker veldig apatisk sammenlignet med de andre rapperne på scenen, men han får sin mulighet til å overbevise publikum at han tilhører..

Det aller beste boybandet i verden 

Publikum er med på notene gjennom settet til denne supergruppa, som roper fra scenen at de er det aller beste boybandet i verden. Når de setter i gang låten «Face» og den rå falsetten til medlemmet Russell Boring treffer publikum, forstår jeg greia med Brockhampton. De bør ikke bli en rapgruppe som sammenlignes med Wu-Tang Clan eller Odd Future-gjengen, men bør heller sees på som en vaskeekte videreføring av de engleaktige boybandene fra tidlig 2000-tallet.

Men de har en brodd i seg, og går ikke glipp av sjansen av å gjøre narr av et hovedsakelig hvitt publikum som synger «African Power» med en hånd i været sammen med den mest energiske rapperen i gruppa, Merlyn Wood. Når det mystiske sjette medlemmet Bearface, som har brukt mye av settet på å sitte på scenegulvet, endelig får en gitar i hånden og synger låten «Summer», vinnes jeg over av sistemann også.

Å høre denne låten live i duskregn er et høydepunkt for meg på Øyafestivalen. Brockhampton er verdens beste boyband, uten tvil.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog