Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 8. desember 2020

Ellen Andrea Wang: Med nærhet til Charlie Hadens bass

– I 1976 ga Charlie Haden ut et album som het «Closeness Duets» hvor han spilte duo med musikere som Keith Jarrett og Alice Coltrane. Det var Line på Nasjonal Jazzscene som gjorde meg oppmerksom på denne utgivelsen, og Haden hadde ingen låt som het «Closeness». Jeg likte godt tittelen med tanke på at den har mange lag i seg og er sånn sett åpen. For meg handlet «Closeness» i første rekke om at jeg jobbet mye med å studere Charlie Haden sitt basspill og tilnærming til musikk. Jeg opplever at han har noe veldig naturlig og ærlig over seg. Naturlig i den grad at han ofte spiller med en ro og autoritet som gir en trygghet og nærhet i musikken, mener Ellen Andrea Wang, som er aktuell med albumet «Closeness» på Ropeadope og som neste års Artist in Residence på Molde Jazzfestival.

Av: Jan-Olav Glette / Foto: Solveig Selj

Ellen Andrea Wangs plate «Closeness» er et fullendt album gjennomsyret av en slags indre ro eller beherskelse. Kall det gjerne ømhet eller samklang med universet. Det økonomiske trygge spillet fylt av små lekre underliggende detaljer og den luftige fine klare vokalen hensetter lytteren i en veldig behagelig stemning. Skånsomt, intimt, men bestemt leder trioen oss ut i et romlig og rolig musikkunivers der det også er plass til dynamikk i form av improviserte rå, mer nevrotiske partier.

Her gir hun oss innsikt i den spesielle kjemien hun opplever sammen med Robert Luft og John Fält og om det lidenskapelige forholdet til Charlie Hadens måte å traktere kontrabass.

Når og hvordan oppsto ditt forhold til musikk og hva var det som gjorde deg så opptatt av dette og fikk deg til å ville spille selv?

Musikken har alltid vært der. Den har vært og er fortsatt en stor del av min identitet. Jeg vokste opp i en familie hvor sang og musikk var like vanlig og viktig som melk og brød. Som liten sang jeg i kor, gikk på kulturskole, hadde fantastiske musikklærere på barneskolen og ungdomsskolen. For eksempel da vi skulle lære gitar i 9. klasse så kom Jørn Fodnestøl (daværende gitarist i Beat for beat) og lærte oss gitar. Noe mer kult enn det tror jeg ingen andre ungdomsskoler kan ha hatt! Søndre Land ungdomsskole der altså
Foreldrene mine har i alle år drevet kor, begge spiller piano og søsknene mine spiller også ulike instrumenter.
Hjemme hadde vi et flygel og tilgang på masse vinyl og CD´er som vi hørte på. Bare å ha et piano hjemme, sette seg ned og spille litt – å ha den tilgangen tror jeg har vært viktig for å bli kjent med musikk.
Dette observerer jeg også på dattera mi nå som snart er ett år. Hun går stadig vekk bort til pianoet, fingrene rekker akkurat opp til tangene hvor hun treffer noen toner og nynner litt. Det skjer noe med barn i møte med musikk.

Hva var det med vokal, fiolin og etter hvert bass/kontrabass som fenget spesielt?

Fiolinen fenget ikke lenger da jeg forstod hvor fascinert jeg var av bass og innså at jeg måtte lære meg å spille kontrabass. Jeg husker ønsket om å improvisere, spille sammen med andre i band, spille groover med trommisen og være en del av fundamentet i musikken, var stor. Som fersk bassist fikk jeg mulighet til spille med masse jazzmusikere på Gjøvik. Det var gøy og det gjorde nok at jeg ble veldig motivert til å øve mye. Vokalen har alltid vært der. Jeg har på en måte alltid sunget og brukt sang som et viktig verktøy når jeg skal plukke låter, synge linjer og jobbe med intonasjon. Etter hvert så synes jeg det var gøy å synge i tillegg til å spille samtidig. Spille en jazzblues med walking bass og synge oppå husker jeg at jeg brukte masse tid på å lære, men det var også innmari kick når de to verdenene funka sammen.

Når skjønte du at det var dette som du ville drive med?

Det er gjennom musikk jeg føler at jeg uttrykker meg best så det har aldri vært et spørsmål om å ikke drive med musikk – men kanskje i hvilken form. Tror jeg aldri har tenkt så mye på at « nå skal jeg bli profesjonell musiker», men det har liksom bare blitt sånn. Jeg er priviligert som har hatt favoritthobbyen min som jobb i over 10 år.

Har du hatt noen musikalske forbilder eller mentorer oppigjennom som har vært viktige for deg og utviklingen av din egen musikalske stemme? I så fall hvem og hva har de tilført deg?

Jeg har vært heldig å ha mange, men skal jeg trekke frem en så må det være basslærer Bjørn Kjellemyr, som underviste meg og veiledet meg i håndverket kontrabass.

Hva har det betydd for deg å vokse opp i en familie med musikk i en sentral rolle med en aktivt utøvende jazzmusiker som foreldre og nå også en søster, Fieh, som driver med musikk?

Å vokse opp i en musikalsk familie har nok hatt en stor påvirkning for hva jeg gjør. En påvirkning som jeg kanskje ikke forstod før jeg ble litt eldre. Det å være kreativ- ikke nødvendig bare i musikk, men kanskje i det daglige liv – tror jeg kan ha noen fellesnevner ved å vokse opp i kreative/musikalske hjem. Samtidig som hvordan miljøet er der en bor, tror jeg også er et viktig moment, det kan nok også ha like stor påvirkning. Det er gøy med lillesøster Solveig, som ved siden av å spille med popbandet Fieh også har mange kreative kunstprosjekter. Jeg gleder meg til å se igjen bandet hennes Nothing Personal – når den tid kommer tilbake. Solveig og jeg deler og sparrer mye sammen om musikk og ulike ideer. Det er et ekte søsterskap jeg setter veldig stor pris på!

Hva er den største forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i Ellen Andrea Wang i forhold til andre prosjekter du er og har vært med på som Amherst, Dag Arnesen Trio, Friensemblet, GURLS, Marilyn Mazur’s Shamania, Pixel , White Willow, The Opium Cartel?

Oi, det var et vanskelig spørsmål. Jeg har spilt i veldig mange band og sammen med mange artister. Det som er sikkert er at alle har ulike tilnærminger til musikk fordi vi alle er forskjellige folk og har ulike musikalske referanser som har preget oss oppgjennom.
Noe av musikken i disse bandene kan være gjennomkomponert, andre kan ha en friere tilnærming der de ønsker at utøveren selv skal være med å prege det musikalske utrykket med hvordan musikeren tilnærmer seg musikken.
På det personlig plan så er min holdning til musikk i egne band (også basert på noe erfaring) at musikken blir best dersom musikeren får fargelegge musikken med sitt særpreg og sitt sound – men med en forståelse av retning i bunn, hvor jeg som bandleder har overordnet ansvar om å formidle dette på et vis. Fordi dette bringer oss over til sound, skapende prosesser og de bakenforliggende ideene i musikken.
Det kan tenkes at en ønsker at en låt skal være «behagelig» og «stemningsfull» – enkelt sagt. Stemningsfull for deg er ikke nødvendigvis det samme som stemningsfull for meg. Så det å komme fram til en felles referanse av stemningsfull. Det er her alt det spennende ligger og hvor de skapende prosessene kan ta uvante vendinger. Ikke at dette med stemningsfull trenger å forklares så mye med ord, det kan også være et musikalsk språk – der det kreves at utøverne har et aktiv lyttende forhold til musikken som skapes der og da.

Felles for alle prosjektene er dette: Vi har noen problemer som må løses. Hvordan vi velger å løse de er kanskje oppskriften på hvordan det skal bli bra.

Hva har du fått ut av å spille med disse og folk som Sting og Manu Katché? Og hva har du tatt med deg videre til trioen din?

Å få være på verdensturné i to år med en trommis som Manu var fantastisk! Det var også to år med helt koko mye reising. Det var veldig kult å få spille med Manu kveld etter kveld enten vi var på turné i Asia, Sør-Amerika eller i Norden. Grooven hans er ganske unik og han fyller til tider lydbildet ganske mye, så for meg var det kult å jobbe med groover og hvordan snirkle meg inn og ut og mellom beaten hans.
Det var lange dager der jeg reiste fra Oslo om morgningen, kom til f.eks. Paris – kjørte to timer til spillested, spilte konsert og dro videre til neste sted etter konserten. Men merkelig nok så glemmer en alt det slitsomme når en står på scenen og spiller.

Kan du si noe om den musikalske styrken til dine musikere og hvorfor du har valgt å ha med deg disse i trioen din?

Rob Luft – gitar, vokal

Jon Fält – trommer, perkusjon, vokal

Rob og Jon er to unike musikere som jeg er veldig glad for å ha med i bandet. Jeg spilte en splitgig med et britisk band i London for 4 år siden hvor jeg hørte Rob Luft (gitarist) spille og ble slått i bakken over musikaliteten, overskuddet og lyden hans. Rob mottok nylig BBC New Generation radiopris og er (nesten sånn irriterende) supergitarist. Jon Fält er Sveriges store improvisatør og spiller vanligvis med Bobo Stenson Trio. Jon kan nesten sammenlignes litt med enn annen Jon (Christensen) med sitt åpne og kreative trommespill. For min del så har det å spille med Jon Fält vært veldig lærerikt fordi han spiller på en helt annen måte enn mange av de andre trommeslagerne jeg har spilt med de siste årene, og det har gjort at jeg selv har måttet jobbe med å prøve å fornye mitt eget spill. Både Rob og Jon tilfører mye energi til musikken, som bandleder og komponist så er også min rolle å la Rob og Jon sine musikalske evner få utfolde seg og skinne, ikke begrenses.

Hva er det som gjør at dere tre fungerer så bra sammen som en enhet?

Jeg tror vi er gode på å gi hverandre spillerom.

Hvorfor valget av albumtittel «Closeness»/nærhet og hva vil du si gjennom den?

I 1976 ga Charlie Haden ut et album som het «Closeness Duets» hvor han spilte duo med musikere som Keith Jarrett og Alice Coltrane. Det var Line på Nasjonal Jazzscene som gjorde meg oppmerksom på denne utgivelsen, og Haden hadde ingen låt som het «Closeness». Jeg likte godt tittelen med tanke på at den har mange lag i seg og er sånn sett åpen. For meg handlet «Closeness» i første rekke om at jeg jobbet mye med å studere Charlie Haden sitt basspill og tilnærming til musikk. Jeg opplever at han har noe veldig naturlig og ærlig over seg. Naturlig i den grad at han ofte spiller med en ro og autoritet som gir en trygghet og nærhet i musikken. De egenskapene som bassist er noe jeg også ønsker å ha med i mitt eget basspill i møte med andre. Å høre på VM i kjapt bass-spill er kjedelig, også viser det seg at det å spille få toner og lytte like aktivt som du spiller – kanskje er det som er mest krevende i musikk. Så ja, kall det at jeg med bandet ønsker en kollektiv tilnærming til musikk hvor det å gi plass, er like viktig som å ta plass. Det er ved å gi at du får osv.- og i rommet som da oppstår der ligger det en nærhet.

Fortell om det fine bildet tatt av Solveig Wang som kler forsiden av LP-en, deg og en liten baby kikkende ut av en verandadør og hvordan det og det totale coverdesignet til Thor Johannes Wang er med og understreker stemningen på plata. Også sammen med bildet fra det som ser ut til å være et soveværelse på baksiden.

Solveig og Thor Johannes har bidratt på de aller fleste utgivelsene mine og er gode sparringspartnere gjennom. Jeg synes det er en fin ting å kunne dele og inkludere hverandre i de kunsteriske prosessene. Jeg hadde akkurat blitt mor og Solveig var på besøk hjemme hos meg og vi tok mange ulike bilder. Det jeg liker godt med dette bildet er at det gir ulike assosiasjoner og at i konteksten med albumtittel så oppstår det ulike spørsmål.

Albumet oppgis altså å være inspirert av og skrevet som en homeage til Charlie Haden. Hvordan er ditt forholdet til ham og hva har du/dere tatt med deg/dere i tilnærmingen til de åtte låtene på plata?

Ideen var basert på å ta utgangspunkt i estetikken til Charlie Haden. Han hadde stor spennvidde, fra 50-tallet med Ornette Coleman, til romantiske standardlåter med Quartet West, og Liberation Orchestra. Han har en vanvittig stor katalog. Jeg måtte velge å konsentrere meg om noe av dette. Jeg vil finne fram det enkle i musikken, slik han gjorde. Roen i basspillet, og la tonene få synge.

Det var også meningen at Rachel Haden skulle vært med, ihvertfall på konserten dere holdt på Nasjonal Jazzcene 29. august i 2019. Hvordan kom det samarbeidet til og hvordan er forholdet til den musikalske Haden-familien/etterlevningene etter Charles Haden?

Ja, hun skulle være med på den første turnéen vi hadde, men ble dessverre syk. Jeg har hatt mye kontakt med Rachel for å bli bedre kjent med faren hennes og hva slags musikk han selv likte. De coverlåtene vi har på albumet er de sangene Charlie hadde et nært forhold til ifølge Rachel.

Hva er en god låt eller melodi for deg?

Det er en låt som jeg kjenner taler til meg og har noe på hjertet.

Apropos Haden igjen. Han gjorde jo også tradisjonsvisa «Nobody Knows», som du gjør din tolkning av. Fortell om hans og din versjon.

Teksten til «Nobody Knows» er fra en kjent spirituals som jeg ønsket å lage en ny melodi til og den ble plutselig litt dagsaktuell i møte med verdensbildet. «Nobody Knows» når vi får dratt på turné igjen..

Hvilket forhold du har til tidligere nevnte Ornette Coleman og Margo Guryan, låten «Lonely Woman», og hva var det som gjorde at du ville ta den med?

Grunnen til at den ble med på albumet er at Charlie Haden spilte i bandet til Ornette Coleman. Haden var en av de første jazzmusikerne som traff Ornette og tok han med inn i varmen. «The Shape of Jazz to Come» er et legendarisk jazzalbum og der spiller de «Lonely Woman». Det er en låt Haden var veldig glad i. Anbefaler varmt å se dokumentarfilmen «Rambling Boy», som handler om Charlie Haden sitt liv.

Er det forskjell på det å gjøre andres låter eller å gjøre sine egne?

Det handler litt om nærhet og distanse til ting. Når en skriver en egen låt så vil den ha en naturlig nærhet, når en skal spille noen andres låter så må en jobbe med å tilnærme seg den låta og samtidig gjøre den litt til sin egen ut ifra de forutsetningene både låta og en selv har.
Så utgangspunktet er forskjellig – men resultatet trenger ikke å være det.

Her er noen stikkord som jeg vil at du først skal reflektere litt rundt ditt eget forhold til og så si litt hvordan de er relevante for din musikk og plata «Closeness».

Standardlåter

Lurer jeg også på hva defineres som i 2020.

Harmoniske akkorder

Skaper harmoni.

Musikalsk modenhet / Ro

Er forhåpentligvis noe positivt i musikk.

Space jazz

Jazz med luft? Rob Luft?

Norges musikkhøgskole

Der gikk jeg i 7 år gitt, ble et litt langt studie pga. mye spilling samtidig, men jeg fikk til slutt tatt mastergrad. En skole full av ressurser og gode lærere. Her ble jeg introdusert for masse musikk og fikk mulighet til å spille med mange medelever, lærere, delta på masterclasser, osv.
Men det er en skole – en blir ikke god av å bare gå på en skole.

Rickie Lee Jones

Ga ut en fantastisk plate, «Pop Pop», i 1991 der blant annet Charlie Haden spiller bass. Hun har med seg en rekke av fantastiske jazzmusikere på det albumet – blant annet Joe Henderson.

Joanna Newson

Det navnet kjenner jeg ikke til. Må google.

Improvisasjon

Er frihet

Arve Henriksen

One of a kind lydkunstner, som jeg har vært så heldig å få spille sammen med. Vi skulle egentlig gjøre et nytt prosjekt sammen nå i desember, men det ble satt på vent inntil videre.
Han var med på urfremføringen av «Closeness» og skal være med oss på Moldejazz i sommer, blant annet.

Musikalsk skolering

Er et godt verktøy når du jobber som fulltidsmusiker. Jeg er f.eks. veldig glad forat jeg kan skrive en blekke til bandet mitt, notere og lese noter i de situasjonene hvor det trengs. Men alt dette sier ingenting om hva slags musiker jeg er eller hvordan jeg spiller. Det er bare verktøy på veien.

Den norske kvinnelige jazzsangtradisjonen fra Radka Toneff og Sidsel Endresen frem til i dag.

Ikke minst Karin Krog. De har banet et viktig vei for norsk jazzmusikk og inspirert enormt mange, og det uavhengig av kjønn.

 

Platen er spilt inn ganske kjapt i Reelbeats Studio på Lillehammer fra 29. september til 1. oktober 2019. Hvordan var innspillingsprosessen og studiolokalet som dere var i og hvordan påvirket det albumet?

Et studio som må oppleves! Kanskje en kan kalle det en slags videreføring av Rainbow Studio – tankegangen? Trommer og gitar spilt inn samtidig i det store rommet og jeg tror en kan høre hvordan Jon og Rob spiller på lyden i rommet.

Hvordan har du/dere taklet nedstengningen av samfunnet og Covid-19 tiltakene? Ettersom jeg forstår så bor jo også medlemmene i trioen i forskjellige land, men dere har likevel klart å spille noen konserter.

Nedstengingen har vært utrolig kaotisk. Kanskje fælt å si – men har aldri vært så busy som nå med andre ting. Bestillingsverk, Moldejazz, mange studioprosjekter, Toneheimelever og jeg jobber også litt på Create musikklinje på Lillehammer ++ så dette intervjuet har jeg brukt usedvanlig lang tid på. Hehe.

Kan du til slutt velge fem eller ti låter- velg selv- som har vært til inspirasjon under arbeidet med denne platen eller generelt for ditt musikalske inntrykk?

Jeg er en albumperson så her kommer noen album.

«Closeness Duets» – Charlie Haden

«Not in Our Name» – Liberation Orchestra

«The Shape of Jazz to Come» – Ornette Coleman

«Beyond the Missoury Sky» – Charlie Haden og Pat Metheny

«Folks Songs» – Jan Garbarek & Egberto Gismonti

Album med Michael Brecker, som jeg ikke husker hva heter i farta og for ikke å glemme alle albumene med Keith Jarret sin American Quartet.

 

Ellen Andrea Wang – Closeness

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.