Konsertanmeldelse: Cat Power med imponerende gjenskaping av Bob Dylan-konsert
Dyp, mangefasettert alt tenor stemme, musikalsk swing og håndverk av ypperlig kvalitet i replika-konsert. Respektfulle og i stor grad tro tolkninger av Bob Dylans historiske og myteomspunne konsert og berømte konsertbootleg «Live at Royal Albert Hall» fremført av singer/songwriter Cat Power og musikere i Oslo Konserthus søndag 21. april var en meget inspirerende og givende opplevelse for et fullsatt publikum i lokalet med den gode akustikken.
Tekst: Jan-Olav Glette
Egoløst, og med kraftfull vokal, imponerte en sjuk Chan Marshall i sin rekapitulering av den mytiske konserten til Bob Dylan, «Live at Royal Albert Hall», som egentlig fant sted i Manchester Free Trade Hall (en misforståelse skapt av en feilmerket bootleg, dette ble først ble oppklart i 1995). Cat Power hevder selv at musen for hennes versjon først og fremst var opptredenen fra Royal Albert Hall, den kan ses i Pennebakers «Don’t Look Back»- dokumentar.
En ting er sikkert; det er mytologi og forestillinger om denne opptredenen: Dylan ble møtt med buing og anklager om å ha sveket visesang da han gikk fra akustisk til elektrisk – det får fortrinn og fokus. Det er likefullt en i overveiende grad tro og respektfull tolkning og gjenskaping av materialet formidlet av Cat Power. Noe Bob Dylan selv ikke har interesse av å bedrive i dag. (Om han noen gang har gjort det i det hele tatt). Ihvertfall ingen av de gangene jeg så ham på Kalvøyafestivalen i 1990 og 1991, Roskildefestivalen i 2006 eller Oslo Spektrum i 2011.
I Marshalls hender blir musikken også levende og pulserende sterk – settlisten er sang for sang, slik den var – attpåtil i en periode mange mener var hans absolutte peak. Repertoaret er kruttsterkt, nærmest uslåelig, og fremføres av en dyktig og dedikert formidler. I starten er sangerinnen, født i Atlanta, Georgia, alene med gitarist Henry Munson, og Aaron Embry på munnspill der det kreves. Embry reiser seg teatralsk fra pianostolen til høyt, stående sorgfull blåsing i munnspillet i den høyt oppsatte mikrofonen i front på siden. Forsiktig, tilsynelatende usikker, går de i gang med «She Belongs to Me».
Selv konsentrerer kvinnen – hun har også har markert seg som modell og skuespiller – seg på denne turneen utelukkende om sangen, og overlater gitar og piano, som hun vanligvis trakterer selv, i kyndige hender. Så kan hun holde fullt fokus på alt vokalen med dyp blues i seg. En forkjølet 52-åring drikker te hyppig i pausene, variert med Perrier-vann, uten vokalparti . Publikum får gleden av å ta del i sanne klassikere, som «Visions of Joanna», «Desolation Row» og Mr. Tambourine Man», uten at det helt tar av. For de mest kritiske kan denne akustiske fasen, innledningen, bli til dels langtekkelig. Tross en liten sjarmøretappe på stiletthæler frem fra mikrofonstativet under lange, vitale «Just Like a Woman».
Kvaliteten ligger kanskje i hennes klare tekstformidling – Munsons delikate fingerplukking er fin. Lyrikken til den snart 83 år gamle mannen, født i Duluth, Minnesota, antar nye meninger og kvaliteter når det synges av en kvinne. I tillegg er aksentuering og press her og der er litt annerledes. Marshall fremfører det mer spørrende og åpent. Man må være våken og konsentrert for å få med seg de små meningsbærende forskjellene. Musikk, arrangement og lydbilde er møysommelig innstudert og følges nesten til punkt og prikke. Intonasjon, trykk på melodi og forskjeller mellom stemmene deres er meningsbærende.
Når resten av det seks personer sterke backing bandet endelig inntar scenen og smeller i gang; svinger det grasalt. Overgangen fra akustisk visesang til drivende rock n roll er brutal og brå, og oppleves henrivende med 2024s øyner og ører. Det er simpelthen vanskelig å sitte stille i stolene i det fornemme konsertlokalet på Oslo vest. Vi vil reise oss og riste løs til de vilt groovy rytmene, men besinner oss utover noe tramping med foten. Andre personer slår seg på knærne eller trommer med hendene. Ikke minst er den rytmiske kraften og tilstedeværelsen til trommisen Josh Adam enorm, og får flere enn meg fjetret. Det er et veloppdratt og sivilisert publikum i kveld med veldig få unntak; mannen jeg har i ryggen sparker gjentatte ganger meg i armene og stolsetet eller mister ting så det gjaller i salen. Andre nøyer seg med å anstendig nippe litt vin eller Cava. Her er få Dylanologer – det er heller ikke så mange av dem man vanligvis treffer på Cat Power-konsertene.
Det er ellers en til gitarist, Cat Powers mye benyttede Adeline Jasso (erstatter Arsun Sorrenti fra albuminnspillingen), bassist Erik Papparazzi og Jordan Sommer på tangenter, sistnevnte spiller deilig hammondorgel. Embry, med de møysommelig koreograferte og finstemte munnspill-partiene i starten, har nå satt seg bak pianoet for resten av kvelden. De spiller fryktinngytende og samstemt som bare juling. «Tell Me, Momma» koker. Og slik fortsetter det; en sprudlende feiring av mesteren. Marshall veiver iblant med armene, og dirigerer hvor og når hun ønsker at musikerne skal komme inn. Cat Powers eminente gruppe pumper på med et herlig taktfast driv, dog uten den sta og innbitte aggresjonen til The Band.
Det er gøy å høre «I Don’t Believe You (She Acts Like We Never Have Met) » og «Just Like Tom Thumb’s Blues», det føles både oppriktig og autentisk. Innlevelsen og spillegleden er markant, og minner meg om det vanvittig deilig svingete Bob Dylan og hans musikere innehar når de er på med en herlig rotekte blanding av soul, rockabilly, roadhouse blues, rhythm n blues, folkrock og shuffle. De tilstedeværende får føle ekte Memphis soul med rocka trøkk og nerve. «Ballad of a Thin Man» kommer inn med leken, ondskapsfull stemning og svøpende orgelpartier.
I likhet med opphavsartisten har Cat Powers musikalske uttrykk vært i konstant utvikling og evolusjon. Sammen med den dype interessen og forståelsen for Bob Dylan gir det henne et spesielt godt grunnlag for å gjenskape atmosfæren og stemningen til den jødiske amerikaneren. Hør hennes versjon av «Stuck Inside of Mobile with the Memphis Blues Again» fra soundtracket til «I»m Not There» (2007), fine «I Believe in You» på Jukebox-fullengderen (2008) og «Kingsport Town» og «Paths of Victory» på «The Covers Record» (2000). Og i likhet med Rufus Wainwrights rekreering av Judy Garlands New York-konsert er det en kjærligh og henført tilnærming til materialet selv om om hun tar seg friheten til å endre på noen tekstlinjer her og der. Ingen av Oslo-publikummet tar på seg hekler-rollen og kommer med Judas-anklagen. Det er like greit.
Med «Like a Rolling Stone» er det over. Det var en fin, fornem musikalsk aften – som tok til parallelt med straffekonkurransen mellom Coventry og Manchester United i den engelske FA-cupens semifinalen – på en herlig dag. Oslo sentrum var full av våryre mennesker som ville nyte finværet etter å ha fått smake på enda litt snø tidligere i uken. Og opptredenen var ferdig så tidlig at ingen skulle ha vanskeligheter med å komme seg opp jobb mandag morgen.
Som med Robert Allen Zimmermanns opprinnelige konsert er det ikke plass for ekstranummer tross at stemningen skulle tilsi det. Det finnes uendelige mengder Dylan-tolkninger. Både inspirerte, flaue og alt midt i mellom, andektige og radbrekkende, radikale og rett frem. Chan Marshall rettferdiggjør definitivt berettigelsen og attraksjonen til sine versjoner av forbildets låter. Hvilken herlig feiring av en av vår tids mest sentrale låtskrivere og ikoniske melodier. Det eminente bandet er en bærende kraft, som holder det hele på plass, og gjør dette til en skikkelig minnerik kveld, særlig i den elektriske halvparten.
Nå vil nok flere av publikum igjen dykke helhjertet ned i katalogen til Bob Dylan og Cat Power-skivene, med visuelle inntrykk å føye til hennes «Cat Power Sings Dylan: The 1966 Royal Royal Albert Hall Concert», det vil gjøre opplevelsen av den sterkere, mer fristende og forståelig.
Sjekk også:
Cat Power – «Pa Pa Pow, Nude as the News», «Cross Bone Style» og «Cherokee« (Ferske spor uke 28/2022).
Cat Power – «Bad Religion» (Ferske spor uke 41/2021).
Sjekk også relaterte Cat Powers/Bob Dylan-saker nederst, klikk «Last inn mer», og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
