Av: larsjunge Anmeldelser 30. november 2016

Plateanmeldelse: Hilma Nikolaisen – «Puzzler»

Artist: Hilma Nikolaisen

Album: Puzzler (2016)

Plateselskap: Fysisk Format

Hilma Nikolaisen, denne høyreiste, ikoniske damen med lang fartstid som bassist i knallgode band som Serena Maneesh og The Loch Ness Mouse, har nå endelig fått lage sitt eget album. Det kommer på tampen av året, tidspunktet hvor de mest durkdrevne av artistene slipper sine plater for å sikre seg at anmelderne faktisk husker dem på årslistene sine. Ettersom anmeldere har dårlig hukommelse og alltid er opptatt av det nyeste nye, pleier dette trikset alltid å funke. Så også i år.

Vi fikk et aldri så lite frempek om hva vi hadde i vente gjennom de fabelaktige singlene Hermitage og Word. Platen åpner med nettopp Hermitage og setter umiddelbart stemningen sin festivalstemningsaktige groove. Cleane gitarer plukker seg avgårde oppå den loopende basslinjen og Hilmas kulere-enn-deg-vokal. Man drømmer om Øya eller en annen sommerfestival. Solbriller, iskald og overpriset øl.

Two Three Four Five er platens andre kutt. Den har noe umiskjennelig 90-talls ved seg. Hun høres ut som en rentsyngende Nico på de fleste sangene, men på akkurat denne sangen ligger det noe androgynt og Perry Farrellsk i fraseringen på enkelte av tekstlinjene. Gitarlyden er ekstra krisp og kul på denne låten. Igjen er det noe festivalaktig over soundet. Det er som om låtene er spesialskrevne for musikkfestivaler om sommeren. På tredjelåten, On and on and on, føler jeg at vi drar tilbake til 80-tallet, men stadig med en fot i 2016. Dette er en rolig låt med et stort refreng.
Det slår meg at det er cluet med hele denne platen, i den grad man kan kalle det et konsept, så må det bli at Hilma Nikolaisen leker seg i forskjellige tiår, enten det er 60-, 70-, 80-, 90- tallet – men med 2016 briller.

Dette er en av de sjeldne platene hvor godlåtene ikke slutter å komme. Det ene gullkuttet avløser det andre. Man sitter og tenker at nå må det vel komme en stinker, et svakt kutt, men nei. Så godt som alle låtene er steinbra her. Og det er derfor det er en av årets sterkeste album.
Apropos «årets» album, det er egentlig ingenting spesielt kontemporært ved lydbildet. Denne platen kommer til å stå seg. Lenge. Puzzler er en instant classic i norsk sammenheng.