Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 11. september 2020

Slomosa – groovy riffrock

– Jeg hadde en usaklig tanke om at nivået var for høyt til at vi kunne drive med musikk i Bergen, slik vi hadde gjort på Voss. Etter å ha vært på mange konserter det første året vårt her savnet jeg å høre riffbasert rock, og vi hadde mange ideer liggende, så vi begynte å jamme sammen i kollektivet vårt. Vi skrev riffene til «In My Mind’s Desert, og bestemte oss for å starte vårt eget band i byen, forklarer vokalist og gitarist Benjamin Berdous i Slomosa, som er aktuelle med en selvtititulert debutplate som det allerede går gjetord om langs de sju fjell.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Elsa Enestig.

Sammen med Anders Rørlien på gitar, Kristian Tvedt bass og Severin Sandvik på trommer har vokalist og gitarist Benjamin Berdous i Slomosa laget en utrolig fet rockeskive, og oppfunnet genren tundrarock som en lokal vri på den amerikanske ørkenrocken. Slomosa er beviset på at de som hevder at den oppvoksende generasjon ikke hører på rock tar feil. Med elementer som seigheten fra grungen, lettheten til f.eks. Garbage har de rullende, gjennomborende gitarriffene fått en catchy og tiltalende form. Bak de gyngende, deilige riffene finner man blant annet tekster om den sviende bakrusen og mannsjåvinistenes fall under metoo.

Dette er en plate som rocker hardt, og som man får lyst til å snu og spille en gang til når den tar slutt. At Marit Moe fra Razika har kommet inn på bass og Tor Erik Bye fra Burning Beard på gitar gjør ikke forventningene til å få oppleve hvordan dettte låter live noe mindre.

Her forteller frontmannen mer om hvem de er, redselen for å ikke være bra nok og kjærligheten til musikk fra andre siden av Atlanterhavet. Vokalist Benjamin svarer altså på vegne av bandet.

Hvem er Slomosa? 

Vi er et ørkenrock-band fra Bergen, startet av vossinger.

Hvorfor valgte dere bandnavnet Slomosa?  Et ord som, hva jeg vet, ikke fantes før dere tok det i bruk.

Før vår aller første konsert, på Victoria i Bergen, måtte vi jo velge oss et navn. Vi var mye fram og tilbake, mye døve forslag, noen gode. I en (dårlig) vits sa jeg at vi burde hete “the Slo-mo’s”, siden det tok oss stonerrockere så lang tid å velge navn. Da sa trommisen at han var svak for a-endinger à la Pantera, og en av oss sa “Slomosa”, og det var det. Et raskt googlesøk på navnet ga ikke et eneste resultat, så da fikk vi noe eget.

Hva var det som fikk dere til å ville spille i band og hva har det gitt dere?

Anders og meg hadde spilt sammen i band i ungdommen, og lagde mye musikk vi sendte fram og tilbake. Da vi flyttet til Bergen hadde vi ingen planer om band, så vidt jeg husker. Jeg hadde en usaklig tanke om at nivået var for høyt til at vi kunne drive med musikk i Bergen, slik vi hadde gjort på Voss. Etter å ha vært på mange konserter det første året vårt her savnet jeg å høre riffbasert rock, og vi hadde mange ideer liggende, så vi begynte å jamme sammen i kollektivet vårt. Vi skrev riffene til “In My Mind’s Desert”, og bestemte oss for å starte vårt eget band i byen.

Det har gitt oss mange fine opplevelser, og gode venner fra musikkmiljøet i byen ellers.

Fortell om hverandres musikalske styrker og roller i Slomosa.

Av besetningen på den første platen var det jeg og Anders som lagde de første riffene og skissene. Kristian hadde spilt i noen band i Bergen tidligere, og hadde en bedre bransjeforståelse enn oss andre. Han var også viktig for å holde humøret oppe hvis vi trengte det. Severin brakte mye energi inn i bandet, og sammen skrev vi en plate vi er veldig stolt over. Vi ble alle nær hverandre etter hvert som vi utviklet bandet, og kan se tilbake på en periode som betydde mye for oss alle.

Plata er produsert av Eirik Sandvik. Hvorfor valgte dere ham og hva han har bidratt med?

Etter at vi fikk platekontrakt var neste jobb å velge hvem vi skulle jobbe med. Vi hadde ingen idé om hvem som var hvem og hvilke studioer som fantes, men vi var klare på at vi ville ha siste ordet over sounden selv. Det er mange rockeprodusenter i byen, men vi var redd alle kom til å gi oss et “standard” doom/stonerrock-sound, som jeg personlig synes kan være for mye av det gode. Vi ville ha vår egen sound, et mer organisk ørkenrock-lydbilde, ikke massive “vegger av gitar”-sounden. Til slutt valgte vi faktisk Eirik fordi han hadde ikke hadde jobbet med denne type musikk før, men hadde skrudd ekstremt fet gitarlyd på tingene vi hadde hørt, i tillegg til at han var på vår alder, forholdsvis fersk som produsent og dermed hadde noe å bevise.

Albumet er spilt inn i Polyfon Studio og  Marinius Studio. Hvorfor valgte dere de to studioene?

Polyfon er vel kanskje det største studioet i Bergen fordelt på kvadratmeter, som vi lånte av eier Leif Herland til å spille inn alle grunntracksene live med fullt band. Marinius Studio, Eiriks personlige studio, er der vi gjorde etterarbeidet.

Albumcover er laget  av Elsa Enestig. Hva er deres forhold til  henne og kunsten hennes og valget av motiv til plata?

Elsa er samboeren min, og hadde drevet med grafisk arbeid på hobbybasis da vi startet bandet. Vi spurte om ikke hun kunne lage noe forslag til artwork, uten å selv ha noen idé om hva vi ønsket. Hun kom med to-tre forslag, blant annet det som i dag er platecoveret og det som er  singelcoveret til den andre singelen “There’s Nothing New Under the Sun”, hun traff bare spikeren på hodet med en gang uten noe utgangspunkt. Hun skjønte stilen før vi skjønte den selv, og vi er kjempefornøyd med resultatet!

Dere lanserer deres eget begrep tundrarock. Hva legger dere i det og hva er ideen bakom?

I våre egne hoder er vi et ørkenrock-band, men det er jo lite ørken i Norge. Det nærmeste måtte bli tundraen, som vi vossinger finner i vår bakgård på Hardangervidda. Lite som vokser, lite som lever, lite hus – så vi gikk for tundrarock. Nå lærte vi faktisk her en dag at Antarktis faktisk er verdens største ørken, så Norge er kanskje mer ørkenrock enn vi trodde?

Hva er det kuleste gitarriffet og hvorfor?

Hvordan man skal velge ett? Det er altfor mange gode riff. Nyere riffmaskiner i sørstatene som Kylesa, Baroness og Mastodon, i veststatene som Sleep og Kyuss og europeiske band som Electric Wizard og Scraeckoedlan, for ikke å nevne tiårene med legendariske riff før det, gjør oppgaven umulig. Men jeg må nok tilbake til låten som årsaken til at disse bandene eksisterer, “Into the void”  av Sabbath, hva ellers?

Her er noen stikkord dere kan fortelle deres forhold til og hvordan det  ev. er relevant for Slomosa.

Desert rock, Queens of the Stoneage, Kyuss, The Desert Sessions, stoner rock, punk, grunge.

Stonerrocken fra Vest-USA er selvsagt mye av inspirasjonen bak musikken vår. De største bandene som Sleep, Kyuss og tidlig QOTSA har alle effektive riff og groove til felles. Det var ikke vanskelig musikk å forholde seg til, musikken og låtskrivingen var fet og enkel. Musikerne som er en del av scenen er medlemmer av utallige band, så det finnes mange gode, mindre kjente band derfra også. Hele greien med generator-konserter i ørkenen var lett å like, som med andre musikkbevegelser er det så mye annet enn bare musikken som tiltaler en. Vi som er født på 90-tallet ble fort introdusert til grungen også, for meg personlig var de en slags inngangsportal til rock, slik klassisk rock sikkert var det for eldre generasjoner.

Frihet, indirekte dop referenser, avhengighet av andre, å være sin egen herre, Estonia-ulykken.

Tekstene er dypt personlige, og handler mye om andre mennesker. Rus er en del av alle sitt liv i ulik grad, og er sterkt til stede rundt oss i vår alder. Det er jo stonerrock vi spiller, klart det har en rot i virkeligheten også. Men det er ikke dopforherligende tekster vi har, der det er til stede handler det mer om rusens bakside. En kuriositet er at flere har sagt at de tolker “Horses” som en låt om heroin, mens den var skrevet i skadefryd ovenfor grisene som falt da metoo skjedde. Det er vel noe av det magiske med musikk, at låtene kan bety noe annet for lytteren enn for de som skrev det.

Victoria Cafe & Pub, Garage Bergen, Hulen

Dette er tre viktige venues for band i Bergen. Nå er Garage lagt ned, og jeg er veldig glad for at vi fikk spille der noen ganger før det. Det er en rockeklubb man som rockeinteressert hører om hele oppveksten på vestlandet, historiene om alle de legendariske konsertene som har vært der og Nirvana som avlyste deres konsert der da «Nevermind» kom ut. Victoria er en mindre scene, som slipper til mange band. Vi fikk spille vår første konsert der uten at de engang hadde hørt musikken, så det er en plass som ligger vårt hjerte nært. Heldigvis finnes Hulen nå når Garage er lagt ned, da har vi fortsatt en klubbscene som tilbyr mye av det man mistet da Garage gikk under.

Hvilket forhold har dere har til øving, studioinnspillinger og livekonserter?

De første årene øvde vi minst to ganger i uken, ofte det dobbelte, både for å skrive musikk og for å bli tightere. Nå har vi drevet på noen år, blitt dyktigere musikere, og annet bandarbeid tar opp mer av tiden. Et medlem bor fortsatt på Voss, en annen i Oslo, så samles vi til øving i Bergen når det passer og bruker tiden mellom til å skrive musikk.

Hvordan er ståa i rockemiljøet hjemme i Voss og Bergen? Hva er bra og hva kunne vært bedre?  Hvilke band  bør vi følge med  på?

Hjemme på Voss er det veldig generasjons-avhengig, selv om det alltid kommer opp noen gode musikere og rockeband. Voss Rockeklubb hadde kanskje sin gullalder før 2000-tallet, men VM (VossaMeisterskapen) i Rock ble arrangert fram til vi flyttet til Bergen.

I Bergen er det en raskt voksende rockescene med kvalitetsmusikk og kvalitetsmusikere, som jeg ikke synes noen annen norsk by kan matche, og som er veldig inspirerende for oss å være en del av. Folk burde sjekke ut og følge band som Kryptograf, Shaman Elephant, Bismarck, Psykopath, Romskip, Howlin’ Sun og Fucales. Rocken som forhåpentligvis kommer til å dominere Bergen og nasjonalt i årene fremover.

Dere fikk stor oppbacking fra NRK P13 og Stjernepose med førstesingelen “Horses”. Hva betydde det for dere som band?

Vi hadde absolutt null forventninger da vi ga ut “Horses”, to av oss hadde ikke en gang vært med på å gi ut musikk før. Men samme dag fikk vi plutselig mange meldinger fra folk som hadde hørt låten på radio og syntes den rocket. Det var en veldig gøy overraskelse for oss, siden Stjernepose er et kvalitetsprogram vi alle hører på til stunder, og det var jo gode skussmål de ga oss. Det var viktig for at musikken vår skulle nå ut utenfor Bergen og Voss.

Hva er det morsomste dere har opplevd hittil som band eller høydepunktet så langt?

Det er vanskelig å velge, det har nærmest vært høydepunkter hele veien. Som sagt, vi hadde ingen forventninger, hvem vet hva som kan skje når man gir ut musikk. Platekontrakten etter vår første konsert, oppmerksomheten på Stjernepose var veldig gøy og å få listet andresingelen “Sun” på Spotifys offisielle Stoner Rock-liste var også overraskende for oss. De to konsertene vi har spilt på Voss har også vært høydepunkter, å spille for våre egne og se de klikke betyr mye. Å få en bookingagent som har jobbet med flere av våre yndlingsband var enda en bekreftelse. Men det største må vel være å få ha gitt ut platen vår og tilbakemeldingene vi har fått. Vi gleder oss til framtiden og det den kan bringe!

Hvilke utfordringer står dere overfor som band?

Det som har vært mest utfordrende er vel medlemsbyttene. Som sagt, da vi startet bandet hadde vi ingen forventninger, og ble tatt litt på sengen av utviklingen som har vært. Det tar mye tid og er mye arbeid å spille i band, og det var ingen som hadde planlagt at dette skulle vi drive med i utstrakt grad. Anders hadde andre prioriteringer, Kristian har fått nerveskade i en finger, men de er våre brødre og vil alltid være en del av Slomosa. Døren vil alltid stå åpen for dem til å bidra på en eller annen måte i framtiden.

Da de sluttet ble Tor Erik Bye og Marie Moe etter hvert de som tok over, på henholdsvis gitar og bass. Tor Erik, meg og Anders har vokst opp sammen på Voss og har spilt sammen i ulike konstellasjoner gjennom ungdomstiden, så det var helt naturlig at Tor Erik ble med da Anders flyttet til Oslo. Razika hadde akkurat lagt opp, så derfor tenkte vi på Marie, som alltid har vært en rå bassist. Vi var usikre på om hun ville bli med, men det ville hun, og vi fikk inn to fantastiske og gira musikere.

Hvordan er  forholdet deres til Apollon Records og hva har de betydd for dere?

Apollon Records signet oss uten å ha hørt en eneste låt, uten å ha vært på debutkonserten heller, tror jeg. Det betydde mye at de ga oss den tilliten, og de har hjulpet mye på mange ulike måter. De er veldig giret på Slomosa, så forholdet vårt er bra. Sjefen Robin Mortensen er en utrolig positiv og lett person å jobbe med!

Hvordan har nedstengingen av samfunnet og Covid-19 tiltakene påvirket dere personlig og bandet?

Rent personlig har det vel påvirket oss som alle andre, kjedelig at det ikke skjer så mye. For bandet var det jo ikke den beste timingen at dette slo inn akkurat da vi skulle gi ut platen i april, så derfor utsatte vi det til august. Det var klart bedre å gi den ut nå, med noe konsertmuligheter og et litt mindre lammet samfunn. At kapasiteten på spillesteder ikke er stor nok for store band, gir oss nye band en større vindu til å spille rundt omkring, litt hell i uhell.

Til slutt vil jeg at dere skal velge tre låter hver som har betydd noe for deres egen musikalske utvikling, si hva dere fikk ut av disse låtene og hva dere  tok med videre til egen spilling eller komponering.

Jeg kan jo bare snakke for meg selv. I Slomosa-sammenheng er det noen låter som har betydd mer for det det har blitt, band som var stor inspirasjon for oss alle.

 


Kyuss – Gardenia er den første ørkenrock-låten jeg hørte, det var totalt rockesjokk, så groovy og tung musikk som jeg aldri hadde hørt. Før dette var det mye annen rock og metal jeg kicket på, men dette var en helt annen sound jeg ikke visste om.


QOTSA – Regular John er førstesporet på førsteplaten til Queens som jeg kjøpte fordi de ikke hadde platen jeg var ute etter. Jeg visste ikke at dette var folk som var med i Kyuss eller noe, hadde bare hørt en låt av de jeg likte. Da jeg kom hjem og satte på platen fikk jeg bakoversveis av hvordan den gitaren som starter låten hørtes ut. Det var den råeste gitarlyden en kvisete rockeunge som jeg hadde hørt, og det gikk bare rett utfor derfra.


Sleep – Dragonaut: Sleep er noe av det største i min og Tor Eriks verden. Jeg ble introdusert til bandet av en lærer jeg hadde. Han sa jeg burde høre en plate som het «Holy Mountain». Jeg tror jeg hørte den 10 ganger på repeat den dagen, det var så forbanna fett. Jeg tipper de bruker maks fem toner i løpet av hele platen, likevel blir det aldri kjedelig.

Disse tre låtene er alle førstesporet på platene, ser jeg nå. Det sier vel at alle tre ga meg rockesjokk da jeg satte på platene!

 

Slomosa – Slomosa

 

Slomosas singler Horses & There’s Nothing New Under the Sun

 

Slomosas singel In My Mind’s Desert

 

 

Slomosa – In My Mind’s Desert (Ferske spor uke 25/2020) (Ferske spor uke 25/2020)

Slomosa – There’s Nothing New Under the Sun (Ferske spor uke 36/2020)

 

 

 

 

 

Slomossa  spiller konsert i Porsgrunn 3. oktober

 

Slomosa spiller konsert på Revolver 9. oktober

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.