Konsertanmeldelse: Father John Misty: Velpolert, tilslørt og overbevisende
Med tilsynelatende munter og glatt sjarm og velpolerte versjoner av såvel gamle klassikere som nye låter imponerte Father John Misty og hans ni manns sterke band på Sentrum Scene lørdag 25. februar – den første av to kvelder på Rockefellers største scene. Vidd, kamuflerte følelser, barokk-pop, storband jazz, country og indiefolk fremført med beherskelse. Også crooner-vokalen vant frem etter litt rust i starten. Father John Misty er like eksentrisk som komisk.
Tekst:Jan-Olav Glette / Foto: Ådne Evjen
Fire og et halvt år etter at han sist var i landet på Bergenfest og Sentrum Scene, henholdsvis 14. og 12. juni 2018, var indie-softrockeren tilbake på norsk scene. «We Could Be Strangers» fra «Chloë and the Next 20th Century»- det femte studioalbumet under kunstner-pseudonymet åpner ballet.
Vokalen virker noe spak og rusten, og jeg får ikke riktig tak i musikken. Allerede på den neste låten. «Mr. Tillmann», fra «God’s Favorite Customer» begynner det å sitte betraktelig bedre, og utover kvelden synger han seg stadig mer inn og får vist frem den tross alt ganske så imponerende stemmekraften han har. Han kommenterer selv at det ikke alltid er like enkelt den første konserten og med jetlag etter 11 timers flyreise. Oslo er nemlig turnéstarten på denne Europaturneen.
Det er slående spennvidde og variasjon i låtmaterialet, som veksler mellom cabaret, storband jazz, singer/songwriter-tunes, country og folk. Indie og pop er det også plass til. Harry Nilsson, Randy Newman, Elton John, Willie Nelson, Gram Parsons, Will Oldham, Townes Van Zandt. Det er en skikkelig melange av stilarter og ulike uttrykk. Arrangementene er storslagne og innbefatter mange musikere og en instrumentpark stor nok til å få frem nødvendige musikalske poeng og nyanser i musikken til artisten som opprinnelig er fra Rockville, Maryland.
Han beveger seg skarpt, sprekt og fleksibelt på scenen. Nærmest flyr fra den ene til den andre siden med sine lange tynne legger. Men viktigst blir likevel de sarkastiske, drøye tekstene fremført med største alvor. Det veksler mellom en slags tilsynelatende inderlighet og lekenhet der det tidvis kan være vanskelig å fastslå når han er i karakter og når han er seg selv. Noe han også spiller på i kommunikasjonen med tilhørerne denne kvelden. Når han spør hva personen med den nylig døde hunden Lucky heter, svarer han først «I’m Josh» før han retter seg selv med: «Sorry , Father John Misty, I meant». Et krast oppgjør med underholdningsindustriens overfladiske tomhet rekker han også å smette inn.
Joshua Michael Tillmanns ikoniske skulderlange hår har blitt kortklipt og han er kledd forholdvis enkelt, men også stilfullt i blazer og dressbukse med lange dressko. Hvor han tidligere med sitt uvørne skjegg og lange hår ga assosiasjoner til The Dude i «The Big Lebowski» ligner han nå mer den slicke Hollywood-crooneren – riktignok med antydning til nye skjeggstubber – han hele tiden har forfektet etter at han sluttet i Fleet Foxes og skaffet seg nytt artist alter ego.
En falsk tone av seriøsitet og alvor understreker og bygger opp under den mørke humoren. Mellom låtene underholder han med vittige anekdoter eller en slags dialog med publikum som får fortelle om navnet på kjæledyr de har mistet. Hvilket paradoksalt navn, mener 41 åringen. Så fikk vi «Goodbye Mr. Blue», tilegnet Lucky. Eller så sutrer han over smertene med å gå inn de nyinnkjøpte skoene. Sier han vil ta dem av, men da må han konfiskere mobiltelefonene våre først.
De innarbeidede dansestegene og scenebanneret er nødvendige ingredienser for en performer slik han har blitt. Mesteparten av konserten står han uten den akustiske gitaren. Underveis blir musikken høyere og mer intenst tilstedeværende. Under «The Ideal Husband», som avslutter hovedsettet, skingrer og dundrer det reelt, og vi digger med som bare juling. I det hele tatt blir man bevisst bredden og styrken i låtmaterialet. Jeg sier tidlig i settet at dette er min favorittlåt med ham når vi får høre «Nancy From Now On», men når jeg senere får høre den nydelige versjonen av «I Love You, Honeybear» blir jeg usikker om det virkelig er sånn, så kommer jeg på at det nok er «Hollywood Forever Cemetery Sings», men den fikk vi ikke denne gangen.
Jeg liker også dynamikken og den stilmessige vekslingen i det utvalgte repertoaret. Det skal godt gjøres å kjede seg under en konsert med denne mannen. Ikke bare er han en dyktig underholder. Han kan også låtskriver-faget, og har arrangementer og musikere til å støtte opp under seg med blåsere, tangenter og hva det skulle være. Så tar de det litt ned igjen, ihvertfall musikalsk med de mer stillferdige første ekstranumrene «The Palace» og «So I’m Growing Old on Magic Mountain» og alt-country-nummeret «Smoochie» før han forlater oss med munter allsang og et skikkelig countryrockdrag med «I’m Writing a Novel» fra «Fear Fun».
De vanvittig dyktige musikerne han har med seg og det svært gjennomarbeidede lysshowet bygger opp under det enestående showet vi får ta del i. Det var to riktig så trivelige timer i selskap med Josh Tillmann.
I dag søndag 26. februar kan du få med deg den andre kvelden: Få billetter! // Father John Misty // Sentrum Scene // Pres. av All Things Live.
Sjekk også:
Father John Misty – Funny Girl (Ferske spor uke 4/2022).
Father John Misty – Hangout at the Gallows (Ferske spor uke 44/2018).
Sjekk flere relaterte saker under.
Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
