Øya 2024: Mangfold i Tøyenparken: Janelle Monáe, English Teacher, Andreas Røysum Ensemble, André 3000, Kristi Brud, Raye ++
Mangfold og diversitet av både genre, uttrykk, seksualitet og personligheter fikk publikum ta del i når feiringen av Øyafestivalens 25 år fortsatte med et tverrsnitt av gjengangere og noen friske spirende talenter. Sprudlende R&B med Janelle Monáe, The National, Slowdive, André 3000 er representanter for det som har vært tidligere festivalinnslag, og English Teacher er et eksempel på de nye spirende talentene.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Jan-Olav Glette, Øyafestivalen/Johannes Granseth (inkludert foto av Janelle Monáe øverst), Ihne Pedersen, Pål Bellis,
Festivaler kan åpne opp ører og øyne for artister publikum ellers ikke hadde hørt, eller hatt nærkontakt med, og holde ved like gode samtaler og forståelsen for musikalske venner. De kan også på sitt ypperste gjøre oss mer forståelsesfulle for det som er annerledes, og gjøre oss mindre fordomsfulle i allmennhet. Lære oss å sette pris på identitet. Kanskje var torsdagen i Tøyenparken med sitt brede tverrsnitt av gammet og nytt dagen for noe slikt? Ihvertfall ble det mange og fine inntrykk å ta innover seg. Bestrebelser etter å skape en bedre verden, og uttrykk for ren spilleglede, skal man virkelig ikke kimse av.
Janelle Monáe på Øyafestivalen 2024. Foto: Johannes Granseth
Lesbiske, biseksuelle, queer- og transseksuelle sine rettigheter, ekshibisjonisme, rom for å være seg selv og solidaritet med andre – som krigsofrene i Palestina – sto på programmer den andre dagen i Tøyenparken når Motvinds Andreas Røysum Ensemble fikk heise et stort palestinsk flagg som backdrop og tale oljeindustrien midt imot. Og Minneapolis’ Janelle Monáe slapp representanter for publikum – som hadde kjøpt sin merchandise – opp på scenen for å vise hva de har å by på.
Andreas Røysum Ensemble på Øyafestivalen 2024. Foto: Johannes Granseth
Betegnende nok heter ikke-binære Janelle Monáe sitt Gramny-nominerte album fra 2023 «The Age of Pleasure». Med kostymebytter, masse vrikkende rumper og alt annet enn subtile seksuelle referanser var hun og hennes gjeng et rimelig spektakulært og potent visuelt skue, og samtidig en funky, lekende rytmisk blomst å ta med seg inn i torsdagsnatten. Afrodisiak, Kama Sutra, om du vil. Men altså også aktivisme i beste forstand. Pro-LGBTQ, black consciousness, Palestina, etc.
Janelle Monáe på Øyafestivalen 2024. Foto: Johannes Granseth
Selv sto hun, hennes musikere og dansere for poppete R&B, eggende, funky dans og musikk i en stolt tradisjon etter Prince. Også med vink til Michael Jackson og hans «Moonwalk». Grace Jones, Madonna og Outkast, som hun har samarbeidet med, er andre referanser for dette overflødighetshornet av en artist. På Øyafestivalen kunne publikum oppleve henne aller først i 2008, og hun var tilbake på programmet i 2011 og 2014. Hennes scifi-afrofuturisme og fargerike historiefortelling er altså godt rotfestet i festivalkrøniken og samtidig noe distinkt og særegent. Man skal være ganske surmaget for å ikke få noe ut av dette showet, om det nå er konfrontasjon med egen identitet, livsglede, begjær eller danseglede. Det var jevnt over høy kvalitet over det meste jeg så og hørte på Øyafestivalens andre dag, enten det handlet om improvisert fløytespill eller indie.
Janelle Monáe på Øyafestivalen 2024. Foto: Johannes Granseth
Torsdagen åpner svært så meditativt, men også fint med Outkast-rapperen André 3000s fløytespill. Å høre de fremføre platen i en slik setting gjorde såpass inntrykk at undertegnede vil sjekke den nærmere enn hva jeg hittil har rukket.
André 3000 på Øyafestivalen 2024. Foto Ihne Pedersen
En gjennomgående musikalitet gjennomsyrer tilnærmingen til rapperen, som først var på Øyafestivalen med Outkast i 2014. Om det er å spille xylofon, fløyte eller vokal-lek. At han våger å utvikle seg musikalsk og utfordre eget lydbilde og instrument, er en styrke det bare er å bejuble. At jeg foretrekker hiphopen hans er en annen sak. Det var uansett en ganske storartet begynnelse på dagen.
Andreas Røysum Ensemble på Øyafestivalen 2024. Foto: Johannes Granseth
Mer improvisasjon, fløyter og horn ble igjen levert på hovedscenen Amfiet like i etterkant. Andreas Røysum Ensemble er mange og mye på en gang. Også uovertruffen musikalitet og rått talent, fyndig ledet av den lange artisten. Iblant tar mangfoldet og maksimalismen overhånd, og blir for mye for anmelder. Samtidig er det usedvanlig vakkert, velklingende, frilynt, frådende, frodig, livsbejaende og annerledes på en fin måte, der tradisjon og nyskapning møtes. Folkemusikk, jazz, funk, soul i harmonisk og kakofonisk samklang. Like harmonisk som urovekkende og forstyrrende pirres sansene våre. Radikalt utfordrer de i tillegg olje-og energiindustrien og alle som har samkvem med den, og nok en gang taler krigsofrene i Palestina sin sak.
Andreas Røysum Ensemble på Øyafestivalen 2024. Foto: Johannes Granseth
Noe av det som virkelig hever dette, er det gjestende koret og de fremragende vokalistene deres. En sann fryd å høre den ruvende stemmekraften i aksjon, var det. Andreas Røysum Ensemble er for anledningen forsterket av et kor ledet av den blendende vokalen til Fiehs Sofie Tollefsbø (direkte fra Sildajazzen kvelden i forveien, hvor Fieh opptrådte på Byscenen). Det diskes derfor også opp covere av Etta James’ «I’d Rather Go Blind», Billy Stewarts «Sitting in the Park» med flere.
Andreas Røysum Ensemble på Øyafestivalen 2024. Foto: Johannes Granseth
At Øyafestivalen har gitt dem plass på hovedscenen harmonerer bra med tidligere programmering og plassering av f.eks. Blood Brothers, Boredoms, Sunn O))), tross at ikke alle nødvendigvis har vært på den aller største scenen. Og selv om det var glissent med publikum på gresssletta, og ikke alle de tilstedeværende var like engasjerte, radikale og entusiastiske som musikerne på scenen. Festivalen har ofte hatt et øye for å utfordre konvensjoner og forventninger samt at de har bedrevet historieformidling og appellert til nostalgi og minner.
English Teacher på Øyafestivalen 2024. Foto: Pål Bellis
Kløktig, inspirerende indie i brakkvannet mellom new wave, med veksel mellom snakkesang og skolert vokal, det er lett å dra assosiasjoner til Dry Cleaning og desslike. Øya-publikummet får mer enn bare siste skudd på stammen i en etablert britisk tradisjon for kunstferdig inngang i en musikalsk skole. Selvsagt snakker vi om Leeds’ fine kvartett English Teacher, som ga smaksløkene mangt jobbe med på Hagen. Det er luftig, løst og morsomt. Variert og flinkt uten å bli pretensiøst.
English Teacher på Øyafestivalen 2024. Foto: Pål Bellis
Lily Fontaine er yndig sjenert og rimelig karismatisk. Hvordan English Teacher kombinerer delikat melankoli med sprø humor, lek og ulike tempo og taktarter besnærer. Rikt, drømmende og heftig crescendo.
Raye på Øyafestivalen 2024. Foto: Johannes Granseth
Og jeg forstår at jeg gikk glipp av noe overveldende vakkert i form av snakkisen Raye som spilte på samme tid på Amfiet.
Kristi Brud på Øyafestivalen 2024. Foto: Jan-Olav Glette
De tidligere Hjerteslag-kameratene i Kristi Brud fikk virkelig frem god stemning og allsang på Hagen når de kom ordentlig i gang, og lyktes med å rykke tak i publikum.
Utover de annonserte artistene kunne man daglig beskue en parade av flaggbærere som markerte 25 år med kunst på Øyafestivalen. Flaggparaden var i regi av Kiyoshi Yamamoto. I tiĺlegg var det i samarbeid med Naturhistorisk museum gitt plass til daglig fuglekvitter fra hortulan (buskspurv), storspove, taigasædgås, vipe og hubro, for å rette oppmerksomheten rundt bevaring av truede fuglearter i vår fauna. «The Last Tour?». Det var fint og passende å oppleve det audiovisuelle innslaget med spoven i forkant av opptredenen til Andreas Røysum Ensemble i Amfiet like etter André 3000 på Vindfruen.
Mett på inntrykk gikk undertegnede hjem for å kapre noen timer hvile før neste økt på den norske festivalen, som fremdeles best lykkes med å pirre personlige smaksløker, utfordre disse og rammene for dem. Om eiergruppen i form av investeringsgruppen Kohlberg, Kravis, Roberts & Co er en klimaversting, som investerer tungt i olje og gass, israelsk tech og uttrykker støtte til Israel, så slipper de, eller festivalledelsen, ihvertfall sine kritikere til på scenen, og er et eksempel på at det går an å drive grønt.
Sjekk relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg alle.
Og du kan låne musikk av flere av utøverne hos oss.
