Paradokset Motown

image

Normalt sett burde ingen oppegående mennesker like produktene fra plateselskapet som herjet hitlistene på 60-tallet. De sto for et type showbiz-konsept mange er skeptiske til. Uniformering av artistene. Samlebåndsproduksjon. En relativ økonomisk utbytting av de fleste involverte i den kreative prosessen. Sterk paternalistisk ovenfra og nedad-styring. På tross av alt dette kom det utrolig mengder knallbra musikk fra Motown. Etter mange, mange år med mye musikk kommer jeg stadig tilbake til den engang så stolte bilbyen Detroit.

Det var her eks-bokseren og låtskriveren Berry Gordy startet plateselskapet Motown hjemme hos seg selv i 1959. Målet var at svarte artister skulle lage musikk som appellerte til et blandet publikum. Ved hjelp av sultent, lokalt talent fikk de sin første millionselger med The Miracles “Shop Around” i 1960. Året etter toppet de Billboard 100-lista for første gang med The Marvelettes “Please Mr. Postman”. Fra da av gikk det bare oppover i lang tid. Alle i selskapet hadde sin klart definerte oppgaver, som på Henry Fords bilfabrikk der Gordy jobbet en periode på 50-tallet. Låtskrivere skrev låter og produserte, musikere spilte og sangere sang. Alle ble forvandlet til polerte og profesjonelle entertainere. Dette kan jo høres tilforlatelig og rent ut sagt fornuftig for de av oss som ikke er fostret opp på den romantiske myten om det autonome kunstnergeniet.

Motown var eid og drevet av svarte amerikanere, og ble en av de viktigste innovatørene og pengemaskinene i bransjen. Fra 1961 til 1971 hadde selskapet 110 låter blant de ti øverste på Billboard 100 med f.eks. The Supremes, Smokey Robinson, Martha & The Vandellas, Marvin Gaye og Stevie Wonder. I 1973 flyttet firmaet til Los Angeles for å jobbe nærmere film- og tv-industrien. De tette konstellasjonene fra Detroit ble spredd for alle vinder. Selv om Motown ikke hadde den samme innovative kraften, solgte de faktisk flere plater på 70-tallet enn tiåret før. I 1983 solgte Gordy firmaet.

Det er vanskelig å gi et klart og eksakt svar på hvorfor denne veldig amerikanske korporasjonen klarte å treffe en kunstnerisk nerve som fremdeles vibrerer. Jeg tror det handler om en kombinasjon av interne og eksterne faktorer. Motown var befolket av ekstremt talentfulle og kreative folk i de flest kroker og kriker. Men mange flinke folk sammen er ikke nødvendigvis magi. Berry Gordy var utvilsomt en fremsynt og dyktig leder, samtidig som han har et frynsete rykte på det mellommenneskelige plan. Så det må være noe mer.

Kanskje noen av de eksterne faktorene kan ligge i kraftfeltet mellom et 60-tall i delvis voldsom endring i USA, og den apolitiske boblen Gordy tilsynelatende befant seg i. De hvitvaskede og antiseptiske artistene på Motown klarte på et vis det som borgerrettighetsaktivister demonstrerte for ute i gatene, nemlig å minske avstanden mellom svart og hvit. Og selv om den politiske samtiden på ingen måte fant vei inn i tekstene på noen Motown-utgivelser før på 1970-tallet, er det vanskelig å ikke tro at alle involverte var påvirket av hendelsene, slik at disse piplet inn i det de skapte. Samtidig har alle impliserte garantert følt en stolthet ved å være del av en afrikansk-amerikansk business som var en suksesshistorie av dimensjoner. Denne følelsen må også ha funnet veien til platerillene.

På den annen side tror jeg det er liten tvil om at nettopp det latterliggjorte samlebåndsprinsippet til Gordy også skapte en dynamikk som må tilskrives mye av årsaken til suksessen. Motown hadde noen av de beste låtskriverne og musikerne i bransjen i stallen. Mange var jazzmusikere, men fikk klare føringer fra sjefen om ikke å la seg friste til å gjøre ting unødig komplisert. Keep it simple, stupid var et bærende prinsipp. Samtidig utnyttet man teknisk know-how og kreativitet til det ytterste innenfor disse rammene. På Motown-låtene er det ofte dobbeltracking av instrumentene, det vil si at f.eks. to eller tre trommeslagere spiller samtidig. Man bygde også sin egen åttespors opptaker så tidlig som i 1964. Til sammenligning fikk Beatles tilgang til åtte spor først sommeren 1968.

Det er vanskelig å forestille seg at dette samlebåndsprinsippet ville fungert utover på 70-tallet og videre. En mer individualistisk ånd tok over, hvor det å få særs dyktige kreative mennesker til å fungere som tannhjul i et stort maskineri nærmest er utenkelig. Så her spiller også samtiden dette ble skapt i inn som et premiss.

Motown er et paradoks. Fremdeles. Jeg har forsøkt å peke på noen mulige årsakssammenhenger til at konseptet fungerte og fungerer. Det at vi har hatt få nye ‘Motown-historier’ siden, peker i retning av det eksepsjonelle  her. I kunst og kultur er det ofte en x-faktor som gjør at noe mot de fleste odds blir knallbra. Slik er det definitivt her.

 

Saken er hentet fra Rille.no (nå nedlagt)
En blogg om den beste musikken som har kommet ut de siste tiåra.
Tekst: Kjetil Syverud

 

Du kan låne musikk, dvd’er, bøker og noter av utøvere nevnt i saka, bare søk her.

 

Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!