Paradokset Motown

Tekst: Kjetil Syverud

Normalt sett burde ingen oppegående mennesker like produktene fra plateselskapet som herjet hitlistene på 60-tallet. De sto for et type showbiz-konsept mange er skeptiske til. Uniformering av artistene. Samlebåndsproduksjon. En relativ økonomisk utbytting av de fleste involverte i den kreative prosessen. Sterk paternalistisk ovenfra og nedad-styring. På tross og pga. av alt dette kom det utrolig mengder knallbra musikk fra Motown. Etter mange, mange år med mye musikk kommer jeg stadig tilbake til den engang så stolte bilbyen Detroit.

Det var I Detroit  eks-bokseren og låtskriveren Berry Gordy startet plateselskapet Motown hjemme hos seg selv i 1959. Målet var at svarte artister skulle lage musikk som appellerte til et blandet publikum. Ved hjelp av sultent, lokalt talent fikk de sin første millionselger med The Miracles “Shop Around” i 1960. Året etter toppet de Billboard 100-lista for første gang med The Marvelettes “Please Mr. Postman”. Fra da av gikk det bare oppover i lang tid. Alle i selskapet hadde sin klart definerte oppgaver, som på Henry Fords bilfabrikk der Gordy jobbet en periode på 50-tallet. Låtskrivere skrev låter og produserte, musikere spilte og sangere sang. Alle ble forvandlet til polerte og profesjonelle entertainere. Dette kan jo høres tilforlatelig og rent ut sagt fornuftig for de av oss som ikke er fostret opp på den romantiske myten om det autonome kunstnergeniet.

Motown var eid og drevet av svarte amerikanere, og ble en av de viktigste innovatørene og pengemaskinene i bransjen. Fra 1961 til 1971 hadde selskapet 110 låter blant de ti øverste på Billboard 100 med f.eks. The Supremes, Smokey Robinson, Martha & The Vandellas, Marvin Gaye og Stevie Wonder. I 1973 flyttet firmaet til Los Angeles for å jobbe nærmere film- og tv-industrien. De tette konstellasjonene fra Detroit ble spredd for alle vinder. Selv om Motown ikke hadde den samme innovative kraften, solgte de faktisk flere plater på 70-tallet enn tiåret før. I 1983 solgte Gordy firmaet.

Det er vanskelig å gi et klart og eksakt svar på hvorfor denne veldig amerikanske korporasjonen klarte å treffe en kunstnerisk nerve som fremdeles vibrerer. Jeg tror det handler om en kombinasjon av interne og eksterne faktorer. Motown var befolket av ekstremt talentfulle og kreative folk i de flest kroker og kriker. Men mange flinke folk sammen er ikke nødvendigvis magi. Berry Gordy var utvilsomt en fremsynt og dyktig leder, samtidig som han har et frynsete rykte på det mellommenneskelige plan. Så det må være noe mer.

Kanskje noen av de eksterne faktorene kan ligge i kraftfeltet mellom et 60-tall i delvis voldsom endring i USA, og den apolitiske boblen Gordy tilsynelatende befant seg i. De hvitvaskede og antiseptiske artistene på Motown klarte på et vis det som borgerrettighetsaktivister demonstrerte for ute i gatene, nemlig å minske avstanden mellom svart og hvit. Og selv om den politiske samtiden på ingen måte fant vei inn i tekstene på noen Motown-utgivelser før på 1970-tallet, er det vanskelig å ikke tro at alle involverte var påvirket av hendelsene, slik at disse piplet inn i det de skapte. Samtidig har alle impliserte garantert følt en stolthet ved å være del av en afrikansk-amerikansk business som var en suksesshistorie av dimensjoner. Denne følelsen må også ha funnet veien til platerillene.

På den annen side tror jeg det er liten tvil om at nettopp det latterliggjorte samlebåndsprinsippet til Gordy også skapte en dynamikk som må tilskrives mye av årsaken til suksessen. Motown hadde noen av de beste låtskriverne og musikerne i bransjen i stallen. Mange var jazzmusikere, men fikk klare føringer fra sjefen om ikke å la seg friste til å gjøre ting unødig komplisert. Keep it simple, stupid var et bærende prinsipp. Samtidig utnyttet man teknisk know-how og kreativitet til det ytterste innenfor disse rammene. På Motown-låtene er det ofte dobbeltracking av instrumentene, det vil si at f.eks. to eller tre trommeslagere spiller samtidig. Man bygde også sin egen åttespors opptaker så tidlig som i 1964. Til sammenligning fikk Beatles tilgang til åtte spor først sommeren 1968.

Det er vanskelig å forestille seg at dette samlebåndsprinsippet ville fungert utover på 70-tallet og videre. En mer individualistisk ånd tok over, hvor det å få særs dyktige kreative mennesker til å fungere som tannhjul i et stort maskineri nærmest er utenkelig. Så her spiller også samtiden dette ble skapt i inn som et premiss.

Motown er et paradoks. Fremdeles. Jeg har forsøkt å peke på noen mulige årsakssammenhenger til at konseptet fungerte og fungerer. Det at vi har hatt få nye ‘Motown-historier’ siden, peker i retning av det eksepsjonelle  her. I kunst og kultur er det ofte en x-faktor som gjør at noe mot de fleste odds blir knallbra. Slik er det definitivt her.

Relaterte saker

Div. Art ‎– The Big Wheels of Motown (Tamla Motown, 1978)
– Johnny handlet denne på salg i en hvitevarehandel i hjembyen vår Haugesund på tampen av 70-tallet og ble etter hvert også en slags inngangsport for flere av de andre i Colors-flokken. En av mange strøkne samlinger med hits fra Tamla Motown-katalogen. Første skikkelige møte med 20 av de største og beste soullåtene gjennom alle tider. (5 plater som har inspirert The Colors Turned Red)

Platemoguler som Berry Gordy henvendte seg alltid til Don Cornelius når artistene deres utgav ny musikk. Les mer i Folkeopplysningen: Hva var dette Soul Train?

Marvin Gaye – You Are That Special One
Et «tapt» album fra Marvin Gaye fra 1972? Det er store saker. Noen av sporene har vært utgitt tidligere, noen små smakebiter her og der, men de fleste sangene får sin offisielle utgivelse for første gang. «You’re The Man» er på grensen til uvirkelig bra, med fantastisk produksjon av blant andre Fonze Mizell og Willie Hutch. Blant haugen med høydepunkter, velger jeg meg «You Are That Special One». Småskosoul på sitt beste. (David Jønsson, Ferske spor uke 15/2019)

Marvin Gaye – «Let’s Get it on»
Gayes ode til soveromsaktiviteter var egentlig tenkt som en sang med religiøst tema. Man skjønte etter hvert at musikken hadde for mye mojo til å kunne handle om Gud. De vokale krumspringene og improvisasjonene Gaye gjør i «Let’s Get It On» har i ettertid blitt del av selve soulvokabularet. (Topp 5 – isolerte vokalopptak)

 Marvin Gaye – Here, My Dear (1978)

Morsom/trist historie: Marvin Gaye skal skille seg, men er i økonomisk uføre. Dommeren finner på noe lurt. Gaye må spille inn et nytt album, der alle royalties skal gå direkte til eks-kona. «Haha, nå skal jeg lage et elendig album», tenker Gaye. Resultatet blir den grelle dobbeltskiva «Here, My Dear». Et konseptalbum om skilsmisse!

Men underveis hadde Gaye tydeligvis blitt truffet av inspirasjon og lager opptil flere gangbare soullåter. Ofte vamper bandet i bakgrunnen, mens Gaye «snakkesynger» forførende om svik og sier ting som «You said bad things and you lied». Mange mener låtene mangler ordentlig fremdrift og struktur, mens andre hyller albumet som en underkjent klassiker. Hans dårligst solgte album, ja, (eks-kona ble ikke rik), men kanskje også det eneste konseptalbumet om skilsmisse. (Topp 3 skilsmissealbum)

Otis Redding var fanebærer for southern deep soul fra Memphisområdet. Marvin Gaye, via plateselskapet Motown, var Detroits Soul Man. Curtis Mayfield var pionéren innenfor soulen fra Chicago, først som vokalist for gruppa The Impressions og senere som soloartist på 70-tallet. (Curtis Mayfield – «Curtis» og Curtis Mayfield – «Curtis/Live!»)

Sjekk flere relaterte saker under

Du kan låne musikk, dvd’er, bøker og noter av utøvere nevnt i saka, bare søk her