Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Bent Inge Hvitstein Anmeldelser 4. april 2016

Plateanmeldelse: Sofi Lofi «Buried»

Artist: Sofi Lofi

Album: «Buried» (2016)

Plateselskap: Handmade Records

5

 

Sofi Lofi Buried LP

Tekst: Bent Inge Hvitstein

Objektivitet er en egen kunstart. Det krever evnen til å se forbi dine personlige følelsesladde erfaringer. Når vi snakker om musikk er det nærmest umulig. Hva gjør du når noen kommer for nært opp til et favorittband i uttrykket? Du kan skyve bandet fra deg og fnyse: copycats. Eller du kan se det som en ære på vegne av originalen. Gjør du det siste, vil du kanskje høre at det ikke var så enkelt som førsteinntrykket tilsa. Sofi Lofi er seg selv. Som alle andre i 2016 plukker de fra band de er inspirert av, men puslespillet som har blitt til denne plata er mye mer enn referanserock.

Sofi Lofi er historien om jenta som ble et band. Mette Sofie Breddam, fra solide Le Corbeau, tok navnet da hun gikk solo. Siden har hun fått med seg tre andre musikanter til det som er blitt et meget hyggelig bekjentskap på debutplata «Buried». Til sammen har Christian Næss, Kenneth Amundsen og Lene Vinje en fortid i blant andre nevnte Le Corbeau, Izakaya Heartbeat, Beglomeg og Cables. I forbindelse med By:Larm blusset debatten rundt norsk rocks fremtid opp igjen, og hvorvidt det fantes noen som laget musikk utenfor pc-skjermen. Jeg kan her og nå berolige alle med at det fortsatt finnes norske musikere som trakterer fysiske instrumenter på fortreffelig vis.

Kim Gordon. Hva har hun med dette å gjøre? Første låt ut er «Devil’s Hand». Den starter med rolig gitaroppbygging før vokalen blander seg med den seige rytmen. Klassisk Sonic Youthsk, tenker jeg. Musikkhjertet gjør et lite hopp når Kim Gordon brått dukker opp. Det er selvsagt ikke henne, men likheten får ett hår eller to til å reise seg i pur fryd hos undertegnede. Sammen med den sparsommelige instrumenteringen, relativt sett i forhold til resten av låtene, gir dette plata en behagelig begynnelse. Oppbyggingen i tempo og intensitet, som jeg forventer skal eskalere ytterligere etter det første verset, trekkes ned igjen og låten tar en ny runde før de legger litt mer trykk på det siste verset. Låten løftes aldri helt opp fra bakken. Av og til er det en styrke å holde igjen, så som i dette tilfellet. Anledningen til å ta av byr seg nemlig raskt: «Killer on the Loose» sparkes i gang med et knalltøft riff. Passe skittent og opprørsk; en låt som bringer tankene tilbake til 90-tallet og musikere som Kathleen Hanna og hennes likesinnede riot grrrls.

Sakte, raskt, sakte, raskt. Pixies skapte seg en (kort) karriere basert på slike stadige tempo- og stemningsskifter. Sofi Lofi bruker noe av den samme oppskriften i flere av sine låter. Noe som gjør at hver låt får leve sitt eget liv, til tross for at de ved første ørekast kan synes å være bygget rundt samme grunnoppskrift. Detaljene er betydningsfulle her; de øyeblikkene hvor gitaristen skyter fra hofta, eller trommeslageren bryter med rytmen; der vokalen graver seg ned i instrumentene og flyter med på bølgene av lyd som skapes rundt den. Variasjonen i intensitet innad i låtene gjør at særlig trommene får en sentral rolle med å bygge låtene opp og ned. Ellers er dette veldig riffbasert musikk. Enkelhet kan være komplekst nok, og Sofi Lofi får mye ut av repetitive riff og rytmer.

«Hi Lo» leder tankene til «Ladykillers» av Lush. Noen korte øyeblikk synes jeg også å kunne høre Karen O. på låten «DOD». Ooo-ooo-ooo. På «Motorhike» får jeg en sjarmerende overraskelse når Breddam ikler seg en lysere stemme, etter en tretten sekunders intro som har Le Corbeau skrevet over hvert sekund. Her høres Sofi Lofi i enkelte partier ut som den rufsete storebroren til I Was A King. Kontrastene mellom vokalen, som også blir røffere i enkelte partier, og de grove instrumentene, er et av flere høydepunkt på plata. «Stir» er et møte mellom et Sonic Youth fra «Dirty» og en mer kompromissløs utgave av Le Corbeau. Gitarer vrenges, trommer piskes, og vokalen kaster seg inn i den støyete dansen. Instrumentene og vokalisten driver på med sitt, tilsynelatende hver for seg, men det låter vilt og samkjørt på samme tid. «Reflections» blir nesten en oppsummering av de inntrykkene jeg har fått tidligere på plata, og er sånn sett den mest anonyme låten i dette selskapet.

Avslutningen med «Desert» er på ingen måte en fredelig avskjed. Her får musikerne lov til å slippe seg helt løs, og bygger opp en vegg av lyd som om de vil presse alt liv ut av instrumentene før det eksploderer i tempo og støy mot slutten. Assosiasjonsspiralen er fullført; de begynte med å henvise til Sonic Youth, og de avslutter på samme måte. Til sammen er låtene på «Buried» støyete, skitten og herlig fengende rock. Norsk rock er alt annet enn død. Sofi Lofi har slippkonsert på Last Train onsdag 20. april, og det finnes egentlig ingen gode unnskyldninger for ikke å befinne seg der den kvelden.

 

 

Sjekk også:

Singelpremiere: Sofi Lofi – Hi Lo

«Yvette Rosemont» musikkvideo fra Le Corbeau/albumanbefaling

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *