Søk Meny Lukk
Lukk
Av: larsjunge Anmeldelser 29. september 2016

Plateanmeldelse: Thom Hell – «Happy Rabbit

Thom Hell Happy Rabbit

 

Artist: Thom Hell

Album: «Happy Rabbit» (2016)

Plateselskap: Lost Boy Records

4

 

Tom Hell er nå kommet til sin åttende plate i rekken, og han har tre spellemannspriser i baklomma. Tiden flyr.

Hans nye album, «Happy Rabbit», starter med en mørk instrumental, «Grow up», en kul filmatisk snutt som like godt kunne vært noe Roman Polanskis gamle våpendrager, Krystof Komeda, kunne lingset ut av ermet på et eller annet tidspunkt. Man blir usikker på om man har satt på riktig plate, men så starter singelen «1985» opp og man er ikke i tvil lenger: det er Thom Hell.
Vaskesedler, eller følgebrev, som skrives av managment eller plateselskap pleier som oftest være panegyriske beskrivelser som man bør ta med en håndfull salt, men i dette tilfellet er faktisk noe av innholdet på sin plass: “et solid album som oser av pophistorie og kreativt overskudd”.
Det er vanskelig å si seg uenig i denne påstanden etter å ha hørt gjennom platen en håndfull ganger. Deretter kommer de referansene til McCartney og Lennon, intet mindre liksom, dog får man unektelig en sen Beatles-følelse på enkelte av låtene, som «Blues In A».
Likevel virker det som om denne platen tar et stilistisk utgangspunkt i  Rufus Wainwrights kanskje mest poppige album: «Out of the Game» fra 2012.

Hell har tydligvis hanket inn en røys med flinke folk på denne innspillingen. Det hele er smektende, orkestrert og storslått – i det hele tatt er «Happy Rabbit» en veldig ambisiøs plate. Dette er langt på nær en simpel «gitar, trommer bass og vokal spilt inn på en hytte»-type plate. Dette låter som et stort, fancy og steindyrt studio med særdeles profesjonelle folk i alle leire. Tverrfløyter og komplekse strykerarrangement ligger flettet inn overalt på platen. (Ikke synth-strykere). De har sågar dratt inn et barnekor her. Det er ikke spart på noe. Låtene er likevel ikke overlesset.
Det er en smart popplate, blottet for den litt sidrumpa tresmaken som normalt sett pleier å prege Hells plater. Platens mer aparte øyeblikk og småidéer er de mest interessante, som for eksempel sistelåten, «The Voyage home». Singlene er kanskje de kjedeligste. Man hører når han prøver å være kommersiell og det er aldri gøy for noen involverte. «Happy Rabbit» gir tidvis også asossiasjoner til Thomas Dybdahls senere, mer lekne og smale produksjoner.

Tom Hells tekster er dog muligens ikke like gjennomarbeidet som de musikalske arrangementene hans. På singelen «1985»: “In this apartment/In this room with no view/ I grew up to be me”. Her ser jeg for meg at Tom Hell sitter i øvingslokalet – uten vindu – og prøver å klore ut noen linjer. Det virker som om tekstene er skrevet i etterkant av låtene, ikke i forkant. Platte poptekster som ikke genererer noe annet enn irritasjon hos denne lytter. Han kunne med fordel ha sunget på førstespråket, norsk. Jeg har en sterk mistanke om at tekstene ville blitt mye bedre da. De færreste nordmenn skriver gode tekster på engelsk. Det blir som regel ganske pinlig. Det er synd å si kanskje, men hadde det vært norsk vokal på denne platen kunne den ha blitt en aldri så liten klassiker i norsk sammenheng.

«Happy Rabitt» er en stor plate, kanskje først og fremst i konkret forstand. Det er 16 låter, noen ganske lange, et stort lydbilde – og det må være et bra budsjett bak denne platen – og det skal han ha for: i disse tider er det langt mellom hver gang noen våger å satse like mye som de åpenbart har gjort her.
Thom Hell har alltid slått meg som en noe trygg og kanskje litt forutsigbar artist. Chord-progresjonene hans har vel sjelden hevet noens øyenbryn. Men nå har det skjedd noe. Nå virker det som om han ikke er like opptatt av å bli playlistet på både NRK P3 og P4 som han en gang var. Nå virker det som han våger å gi litt mer (kommersielt) blaffen.

Alle låtene er muligens ikke like sterke her, de kunne kanskje gått gjennom en fase til og silt litt mere, men der igjen har så godt som alle låtene noe ved seg, instrumentelle krumspring, originale idéer. Det virker ikke som om de har hatt noen nei-fase i studio, og det er kult. Tommel opp på alle idéer liksom. Det er deilig å høre flinke folk spille og få frie artistiske tøyler. Det høres ikke ut som om det er lagt spesielt stramme rammer for denne utgivelsen. Platens kanskje sterkeste låt, «When I Aas A Child», er alldeles nydelig i all sin barnerimaktige enkelhet. Platens størrelsesorden tatt i betraktning gjør at man skjønner at dette er en artists åttende plate.

En debutant hadde aldri kunnet komme opp med en så kompleks plate som «Happy rabbit». Dette er lyden av en moden og særs musikalsk artist som kjenner sin pophistorie og som har mye spennende i verktøykassen. Sjekk bare tidligere nevnte «Blues In A» som strengt tatt ikke står tilbake for noen poplåter for tiden, eller den virtuose «Play». Rent gull.
«Happy Rabbit» er en spennende og deilig plate å lytte til, spesielt i et gode hodetelefoner. Det låter knallbra. Virkelig. Balsam i ørene.

 

 

tom hell

 

Les også:

Nick Cave – One More Time With Feeling

The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967)
Gamle juleplata med Beatles
Er det vits å lese noe mer om Beatles?
George Harrison og ukulelen
The Beatles´ Here Comes the Sun er nydelige saker, men Steve Harley & Cockney Rebels versjon er også ganske artig
Coverkunst – The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band
Topp 5 – isolerte vokalopptak: The Beatles – «Don’t Let Me Down»
Albumanbefaling: McCartneys «Ram» (1971)
Årets beste Youtube-klipp – Nirvana med McCartney som Kurt
Ravi Shankar 1920-2012
Engelsk landsbypsykedelia

2 x Wainwright i byen – en familiesaga

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter