The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967)

image

Hva skal man si om verdens mest omtalte plate? Terningkast 10, kanskje? Trenger egentlig Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band mer omtale, flere ord? Tja… Jeg tror faktisk det.

Fordi, det kommer gjerne en snikende, lammende og manglende interesse for det alle syns er bra. Denne tilstanden har delvis senket seg over The Beatles, og spesielt denne plata. Den er sikkert kjempebra, men hvorfor skal jeg gidde å høre på den?

Jo. Du skal gidde å høre på den fordi dette albumet faktisk ikke er ihjelspilt. Jeg vil underbygge denne påstanden ved å henlede oppmerksomheten på noen ulike detaljer og lekkerbiskener spredt ut over de to platesidene fra sommeren 1967. Du er herved invitert til å lytte på denne plata med litt alternative ører. Eller til deg som har hoppet over denne så langt, et forsøk på å pirre nysgjerrigheten din.

Jeg begynner med slutten av plata. Etter at de siste lydbølgene fra “A Day In The Life” har lagt seg. Før det uforståelige babbelet av menneskestemmer helt, helt til slutt. Da kommer den. Hundefløyta. Ett eller to sekunder. Det er så vidt det menneskelige øret kan oppfatte den, men følg med på bikkja neste gang du spiller  Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band  En liten practical joke og hilsen til alle hundeeiere der ute. Et eksempel på de små, idiosynkratiske detaljene som gjorde gruppa fra Liverpool så store.

Vi går litt framover, til låta “Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise)”. Sjekk groovet. Takten, rytmene. Fra Paul McCartney teller opp “one, two, three, four…” og Ringo tordner i vei på trommene, mer funky enn noen Manchester-gruppe. Det er stort. Det svinger. Fuzzgitaren, som kommer inn etter et par takter, løfter godfølelsen enda noen hakk. Beastie Boys samplet starten på klassiske Paul’s Boutique. “Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise)” var noe av det siste som ble spilt inn til denne LP-en, og hele låta ble gjort på en dag. Alle fire i The Beatles synger her, det er ikke så vanlig. Denne lille låta på et drøyt minutt er en fin liten rockelåt. Fine, små rockelåter skal man ikke kimse av.

Så til George Harrisons bidrag. “Within You, Without You”. Dette er på mange måter en snål låt. Er det ugler i mosen her? Helt siden Help har Harrison hatt minst to egne låter på hver plate. Hvorfor fikk han kun ett spor her? Gruppa spilte riktignok inn en Harrison-komposisjon til på denne tiden. «Only A Northern Song» ble veid og funnet for lett, den så ikke dagens lys før på Yellow Submarine i 1969. Og hva med folka som ler en smule rar latter på slutten? Jeg har alltid tenkt at det er de andre i gruppa som har tilføyd dette som en latterliggjøring av låta. Dette skal være en lydeffekt George selv la på i et forsøk på å sprite opp stemningen etter fem minutter pluss med distinkt annerledes, indisk-inspirert musikk. Harrison hadde vært flere ganger på besøk hos den indiske musikeren Ravi Shankar i Bombay for å lære om indisk musikk. Ideen til “Within You, Without You” ble unnfanget hjemme hos Klaus Voorman, venn fra Hamburgtiden. Ingen andre i The Beatles spiller på denne låta, bare eksterne musikere. Når jeg hører teksten får jeg et bilde på netthinnen av folk i vesten (Klaus og George?) som sitter og diskuterer østlig filosofi og tankegods, kanskje med en touch LSD on the side. Dette er på mange måter den mest psykedeliske låta på albumet, samtidig som den på et vis ikke hører helt hjemme i selskapet. Hmmm.

She’s Leaving Home” er en liten Paul McCartney-novelle, slik bare han kan skrive dem. I løpet av tre vers og refreng er vi midt oppe i en generasjonskonflikt. Tenåringsdatteren, som rømmer hjemmefra med en tilfeldig fyr, fra et hjem fullt av materielle goder, til foreldrenes fortvilelse og rådløshet. Historien er ikke spesielt original, men så presist og kortfattet skissert at en Hemingway neppe kunne gjort det bedre. I første vers lurer datteren seg ut tidlig om morgenen, mens hun legger igjen “the note that she hoped would say more”. I neste vers våkner moren om morgenen og finner brevet fra datteren. Hun bryter sammen og spør: “How could she treat us so thoughtlessly? How could she do this to me?” I det siste, korte verset, to dager senere er  jenta “far away”, mens hun venter på å møte mannen hun har truffet. Refrenget er en slags klagesang fra foreldrene, med utsagn som “We gave her most of our lives” og “We gave her everything money could buy”, sunget med passe ironisk twist av John Lennon. Låta ble til etter at McCartney hadde lest en avisartikkel om den 17-årige supereleven Melanie Coe, som hadde rømt fra sitt velsituerte hjem, og ble funnet ti dager senere hos en slesk gambler i London. Coe oppdaget noen år senere at låta tar utgangspunkt i hennes rømning, og har uttalt at det nesten er skremmende hvor godt McCartney har fått fram akkurat hvordan hun hadde det i i februar 1967. Vi som er dedikerte fans av Beatles-bassisten er ikke så overrasket. Vi har hørt “Eleanor Rigby” og “For No One”, og kjenner hans fascinerende evne til å beskrive menneskeskjebner langt utenfor egen omgangskrets, på en utrolig presis og empatisk måte.

Til slutt skal vi helt til begynnelsen av plata, til gitarsoloen på starten av tittellåta. Er det Paul eller George som spiller her? Da jeg var guttunge gikk et seiglivet rykte om den rå multiinstrumentalisten Paul, som faktisk var bedre enn George på gitar! Kildene spriker. Ifølge The Complete Beatles Recording Sessions er det George som trakterer gitaren. Nettstedet Beatlesbible.com hevder at det er Paul. Uansett, er dette kanskje den feteste gitarintroen på en låt noensinne. Stor i kraft av seg selv, og perfekt akkompagnert av en passe mengde staffasje rundt. Først hører vi et orkester som varmer opp, ‘stjålet’ fra “A Day in the Life”-innspillingene. Dette er koblet sammen med arkivklipp, fra 1961, av et spent teaterpublikum før teppet går opp. Verden hadde vært et fattigere sted uten lydarkivet til EMI. Selv de aller beste gitarsoloene.

Så min milde oppfordring etter alt dette er: Hør på Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (igjen). Den tåler det!

 

 

Saka er hentet fra nå nedlagte Rille.no
En blogg om den beste musikken som har kommet ut de siste tiåra.
Tekst: Kjetil Syverud

 

Du kan låne musikk, dvd’er, bøker og noter av utøvere nevnt i saka, bare søk her.

 

Sjekk også:

 

The Beatles – The Beatles
Gamle juleplata med Beatles
Er det vits å lese noe mer om Beatles?
The Beatles – «Don’t Let Me Down»
The Beatles´ Here Comes the Sun er nydelige saker, men Steve Harley & Cockney Rebels versjon er også ganske artig
Coverkunst – The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band
Topp 5 – isolerte vokalopptak: The Beatles – «Don’t Let Me Down»

George Harrison og ukulelen

Paul McCartney var fan av dette bandet
Paul McCartney – å finne den perfekte produsenten
Albumanbefaling: McCartneys «Ram» (1971)
Årets beste Youtube-klipp – Nirvana med McCartney som Kurt

Comments
4 Responses to “The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967)”
  1. Audun sier:

    Terningkast 5, mest pga. sterk startlåt og veldig sterk avslutningslåt. To, tre andre bra låter, resten er kjedelige greier. White Album er mye, mye sterkere!

Trackbacks
Check out what others are saying...
  1. […] The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967) The Stooges – og så var de bare én… The Beatles – The Beatles Gamle juleplata med Beatles Er det vits å lese noe mer om Beatles? Albumanbefaling: McCartneys «Ram» George Harrison og ukulelen The Beatles – «Don’t Let Me Down» […]

  2. […] The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967) The Stooges – og så var de bare én… The Beatles – The Beatles Gamle juleplata med Beatles Er det vits å lese noe mer om Beatles? Albumanbefaling: McCartneys «Ram» George Harrison og ukulelen The Beatles – «Don’t Let Me Down» […]

  3. […] The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967) The Beatles – The Beatles Gamle juleplata med Beatles Er det vits å lese noe mer om Beatles? Albumanbefaling: McCartneys «Ram» George Harrison og ukulelen The Beatles – «Don’t Let Me Down» […]



Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Avdelingsleder:
ann.kunish@
kul.oslo.kommune.no

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!