Søk Meny Lukk
Lukk
Av: deichmanmusikk Anmeldelser 14. august 2024

Øya 2024: Energiens slagkraft: Big Thief, Jack White, Wednesday, Julie Christmas, Brutus, Hammok

Big Thief var vel strengt tatt det musikalske høydepunktet i Tøyenparken under den tredje dagen av årets Øyafestival fredag 9. august. Dagen ga også bevis for hvor langt man kan komme med energi og intensitet. Brutus, Julie Christmas, Hammok og kveldens headliner Jack White som de tydeligste vitnemålene. Særlig Brutus og Hammok ga livsgnist og var en fest for ørene, mens Julie Christmas på sitt beste kunne føles gjennom hele kroppen.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Jan-Olav Glette, Øyafestivalen/Maja Brenna (inkludert bilde av Big Thief øverst), Anna Lerheim Ask, Pål Bellis, Ole Christian Klamas

Der Air ble noe dølle og stillestående grep Hammok tak i oss, og Julie Christmas ga meg noen øyeblikk med ilinger nedover ryggen med sin voldsomme tyngde og øsende kraft.

Julie Christmas på Øyafestivalen 2024. Foto: Anna Lerheim Ask

Brutus-sangerinnen har en stemme som fanger og fyller rommet. Sammen ned den drivende adrenalinfylte alternative rocken blir det mektig.

Brutus på Øyafestivalen 2024. Foto: Pål Bellis

Wednesday gjorde savnet av countryslacker-indien til David Berman og hans Silver Jews mindre og overbeviste enda mer på en konsertscene. Undertegnede var fan i utgangspunktet, men likte da MJ.Linderman solo bedre. Etter dette ble jeg noe usikker, og skal dykke dypere ned i backkatalogen til bandet ledet av Karly Hartzman.

Wednesday på Øyafestivalen 2024. Foto: Pål Bellis

«Rat Saw God» er allerede en tidligere favoritt fra fjoråret, som på herlig vis sammenføyer alternativ countryrock med shoegaze, noise rock og sløy indie. Hvilket deilig, skakt fuzza, ferniss av Pavement, The Sundays og Drive By Truckers. Selv om det kan bli vel mye av det gode, og litt surt når hun tar i med vokalen. Samtidig er skakkheten noe av sjarmen. Fredagen var, som leserne kan skjønne, totalt sett kanskje den mest inspirerende dagen hittil på Øyafestivalen 2024 med et jevnt sig av fine øyeblikk.

Avslutningsvis vartet  The White Stripes-, Dead Weather- og The Raconteurs-frontmann og gitarist opp med uforlignelig bluesdrevet rock og gitarriffing over en lav sko, fra både solokatalogen og bandprosjektene han ledet (men ingen av låtene fra bandet han hadde med The Kills-vokalist Alison Mosshart – som jo også var her onsdag – blir spilt denne gangen). Detroit-kvartetten rusler inn på scenen til Ann Arbor-legendene The Stooges‘ «No Fun». Lokal rockehistorie de har vokst opp med og anammet. «Old Scratch Blues», fra det ferske overraskelses-albumet «No Name», setter an tonen og sparker i gang det hele. Det er trangt om plassene og fylt opp i Amfiet. Folk har funnet veien lenge før artisten og bandet starter. Alle vil de se og høre fenomenet Jack White, selv om man kan observere en og annen Queens of The Stone Age T-skjorte, som eierne har tatt på i trassig protest og skuffelsen over avlysningen fra nyopererte Josh Homme. Selv har vi sikret oss en plass rimelig langt fremme, noe ut til sidene. Den andre låten er en gammel The White Stripes-kjenning, «Black Math». Led Zeppelinsk bluesdrevet rock med en ivrig gestikulerende, gitar-veivende fra 49-årige John Anthony White (født 9. juli 1975) med sine særegne tilsynelatende enkle, minimalistiske riff og høy luftgitarføring ute blant publikum.

Innledningsvis er lydnivået lovlig lavt. Jeg sliter litt med å komme ordentlig inn i det, og vurderer å forsøke å trenge meg igjennom folkemengdene for å få med meg ikke-binære Arcas avantgardistiske tekno på Sirkus-scenen i stedet. Men så sitter det plutselig. Energien og medrivelsen fyller kroppen mens amerikanerne tryller frem en tilsynelatende endeløs perlerad av gamle slagere. Nesten halve settlisten består av låter fra det nye soloalbumet. Så det er noen ganger like mye en følelse som en sannhet at disse er det nærmeste han noen gang har vært The White Stripes-lydbildet på en stund. Garasjerock, folk og blues smelter samnen til et herlig heksebrygg det er hyggelig å høre igjen. Når Jack White trøkker virkelig på gitaren løfter stemningen seg fort i Amfiet mens publikum synger med og hopper rundt som gale. Hans showmanship og ønske om å underholde bærer det hele. Patrick Keeler fra The Raconteurs slår hardt og stødig på trommene. Dominic Davies står for bass og backing vokal og Bobby Emmett fyller på med keyboard.

Fjerdelåten «Dead Leaves and the Dirty Ground» gir en anelse om det som skal komme. Når «We’re Going to Be Friends» kommer litt over midtveis er stemningen elektrisk. Momentum holder seg godt gjennom den tidlige sololåten «Lazaretto», «Tonight (Was A Long Time Ago)» og «What’s The Rumpus?». Når så The Raconteurs-slageren «Steady, As She Goes» kommer løfter det seg ett hakk til. Nå hoppes, synges og danses det helt bak på gressletten også og de fleste armene er i været, ikke minst stadionrockeren «Seven Nation Army» møtes med lykkelige smil, veivende armer og ivrig klapping. Kanskje ikke helt et «Jeg var der øyeblikk» som The White Stripes første opptreden på Betong i Oslo 16. mars 2002, eller da jeg så dem aller først på Maria am Ostbahnhof i Berlin 26. november 2001, men definitivt gøyalt og smittende likevel. Musikken til Jack White er i passe grad smart og dum (enkel). Her i ligger noe av appellen sammen med gitarsoloene.

Arca på Øyafestivalen 2024. Foto: Anna Lerheim Ask

Siden de slutter tidlig rekker vi å danse litt til krasse venezuelanske rytmer fra den Caracas-fødte, Barcelona-baserte elektronika personligheten Alejandro Gersi. (nå Alejandra Gersi) i Sirkus-telter på veien ut.

Big Thief på Øyafestivalen 2024. Foto: Maja Brenn

Det er nesten like overfolksomt i Vindfruen, som da Boygenius var der i fjor, når Adrianne Lenker og hennes Big Thief – altså gitarist og backing vokalist Buck Meek og trommis, backing vokalist og perkusjonist James Krivchenia med turné-tilleggene Justin Felton på bass og Jon Nellen med tilleggs-trommer – entrer den tredje største scenen, den med minst plass til publikum sett bort ifra Bibliotekscenen og Klubben. Man kan ta og føle på forventninger og glede ute blant publikum for å få se og høre sine favoritter. I selskap med etablerte klassikere som «Not», «Flower of Blood» og «Vampire Empire» tester de ut et par helt nye låter. Det fungerer sånn måtelig. Bedre på den andre låten enn den første kanskje.

Big Thief på Øyafestivalen 2024. Foto: Maja Brenn

Siden sist jeg så dem i parken under Øyafestivalen 2019 har de blitt  langt mer selvsikker og trygg på scenen. Mye av dialogen og samspillet er fremdeles innad i bandet, de utstråler også mer ro som et naturlig midtpunkt for øyne og ører. Iblant får de meg bare til å bli stående å gape med sine harmoniske finesser og fine klang. Måten de nøster opp og broderer melodilinjene er så godt som uten sidestykke. Mulig det aller ypperste jeg har sett hittil i Tøyenparken i år?

Jeg føler meg overmettet av lyd og vil ta en pause før de neste øktene. Samtidig føler og kjenner jeg på en blanding av nysgjerrighet og forpliktelse til å se Hammok.

Hammok på Øyafestivalen 2024. Foto: Ole Christian Klamas

Så fort jeg kommer dit fylles jeg av en indre energi og kraft. Adrenalinet pumper hurtig til den drivende gode intense musikken, og jeg glemmer alle antydninger til slapphet etter flere netter med lite søvn og mange inntrykk å fordøye. Sommerens turnering har gjort Horten-trioen svært godt. Fortsetter denne utviklingen kommer de snart til å spille på en større scene enn Vindfruen og Biblioteket, hvor de var forrige gang. Jeg ble ihvertfall skikkelig gira.

Hammok på Øyafestivalen 2024. Foto: Ole Christian Klamas

 

Sjekk relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg flere.

 

Og du kan låne musikk av flere av utøverne hos oss.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 74 andre abonnenter