Abonner på nettstedet via epost

Oppgi din epost-adresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via epost.


Anmeldelse StagrimMariTveitaSTOr

Published on september 21st, 2017 | by Katrine Judit Urke

0

Rått og sårt

Mari Tveita Stagrims første roman er en vellykket, rå og knapp skildring av den mest sårbare delen av livet.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Ingrid Pop/Bokomslag: Kolon

En av de fineste bøkene jeg leste i fjor var Heidi Furres Ungdomsskulen, en roman som rett og slett handler om å gå på ungdomsskolen. Boka er bygget opp av mange korte «scener» som kan virke uavhengige av hverandre, men som henger sammen. Litt som et kronologisk fotoalbum.

StagrimMariTveitaDetjegleteretterfinnesikkeherSTORMari Tveita Stagrims bok nummer to og første roman, Det jeg leter etter, finnes ikke her, minner om Ungdomsskulen i både form og tematikk. Hovedpersonen er ei jente som forteller til og om venninna si. De er skilsmissebarn som litt for tidlig er nysgjerrige på både voksenlivet og voksne mennesker. Men Heidi Furre lar jentene i Ungdomsskolen beholde litt mer av uskylden enn Stagrim lar sine jenter gjøre. Stagrims skildringer er enda råere og teksten er enda mer komprimert, det er putta mer mellom linjene. Boka minner om en samling kortprosa, men henger sammen som en roman, på samme måte som Monika Isakstuens Vær snill med dyrene, for å ta et kjent eksempel.

Venninnefascinasjonen som skildres er også svært lik, så lik at jeg tenker at Stagrim må være direkte inspirert av novellen til Rishøi, noe som for øvrig er et stort kompliment.

En annen tekst jeg tenker på under lesinga, er en av novellene i Ingvild Rishøis første bok, La stå. I «Det regner inn» smelter Rishøi barne- og voksenliv sammen på like voldsom måte som Stagrim gjør. Venninnefascinasjonen som skildres er også svært lik, så lik at jeg tenker at Stagrim må være direkte inspirert av novellen til Rishøi, noe som for øvrig er et stort kompliment.

Millennial identifikasjon
Tekster som Det jeg leter etter, finnes ikke herUngdomsskulen, «Det regner inn» og for så vidt tegneserieromanen Hundedagar av Anja Dahle Øverbye, for å nevne en til, treffer meg alle fordi de handler om ungdommer fra tider og ofte også steder (bygder og småbyer, busser, skoler) der jeg selv var barn. I Stagrims bok synes jeg disse tidsbildeskildringene er de sterkeste delene, særlig minneverdig er s. 55 som jeg føler nærmest oppsummerer hele mine ungdomstid:

«Det var mye uro, de fleste foreldra dreiv og skilte seg, og nesten alle jentene i klassen skada seg selv i løpet av de neste årene. Vi skrudde bladet ut fra blyantspisserne så vi kunne presse dem mot huden i timen, til slutt var det ingen spissere med blad igjen. Blodet rant nedover armene, nedover lårene. Tre av tjueåtte ble voldtatt før tiende klasse, ingen overgripere ble dømt. Det må jo ha vært vanlige dager, familieferie på landet, uten internett. Jeg husker at jeg tok med meg telefonen ut, snakka i mange timer. Jeg lurer på om du hadde huska det jeg husker, jeg har fortsatt kastanjene som vi plukka.»

StagrimMariTveitaSTOrAntydninger om du-et
Som vi ser i sitatet over, henvender boka seg til venninna ved å snakke til et ‘du’, og ved hjelp av ørsmå elegante antydninger, slik som i sitates siste setning, aner vi fort at det er fare på ferde for du-et. Jeg kjenner faktisk en uro allerede i den nydelige førstesetninga: «Jeg var et åpent barn, vendt mot verden.». Forfatteren er god på å putte inn slike drypp.

Et slags «mantra» som blir gjentatt flere ganger, og som boka også starter med, før første side, er «ord mot ord, hånd mot hånd, hjerte mot hjerte». Dette står både som deler av tekster og for seg selv. Jeg lurte lenge på om det er et sitat, men jeg har ikke lykkes i å finne det noe sted. Jeg klarer ikke helt å fange meningen med denne setningen, for meg framstår det litt tilfeldig og pretensiøst.

Dette er effektivt da det viser oss at teksten er noe hovedpersonen ser tilbake på, til tross for at handlingen grunnet tidvis svært sanselige skildringer oppleves som her og nå.

En annen gjentakelse er minner, med formuleringer som «minnene er tydelige», «når minnene konstruerer deg på nytt mange år etterpå», «erfaring lagres som en del av et rammeverk i minnet», «det er dette jeg husker». Dette er effektivt da det viser oss at teksten er noe hovedpersonen ser tilbake på, til tross for at handlingen grunnet tidvis svært sanselige skildringer oppleves som her og nå.

Sanselig innkapsling av tenåra
En tredje gjentakelse er av fenomener som banking og skraping, kviser, stein og skyer som drar over himmelen. I blant opplever jeg disse på samme måte som «mantraet», som litt tilfeldig valgt og dermed litt vanskelig å absorbere. Men ofte fungerer det, og da er det først og fremst dette som gjør språket sanselig. Jeg opplever disse beskrivelsene som en innkapsling av den sanselige delen av hovedpersonens minner fra denne korte, spesielle perioden i livet. Boka starter når hovedpersonen er ca. 12, og vi blir med henne fram til hun er ca. 14.

Hvorfor det går så innmari galt for en av jentene, er ikke så godt å si, hun er jo «bare» et skilsmissebarn. Så hvis du er en leser som behøver svar på alt, får du det ikke her, eller: Det du leter etter, finnes ikke her. Men det finnes heldigvis mye mer her. Mari Tveita Stagrim evner ved hjelp av små triks å skape stor uro. Og hun minner oss på brutalt vis om ungdommens sårbarhet, særlig når hun skildrer et forhold mellom en voksen og et barn.

*

Les også:

Slik overlever du ungdomsskolen

Fremtidens forfattere: Ingvild Lothe

Sommersnakk med Heidi Furre

Poetisk møte i bibliotekvogna

Stille litterær leik på motorveg

Print Friendly

Tags: , , , , , , , , , , ,


About the Author



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Back to Top ↑