David Bowie: Spilleglede og gammel moro på spøkelsesalbum

David Bowie sitt «Spøkelsesalbum «Toy» viser en selvsikker og energisk David Bowie, og er en morsom lytteropplevelse nå når det endelig foreligger som en samling med seks titommere eller som trippel-CD med ekstraspor. I stor grad handler det om nyinnspillinger av David Robert Jones gamle sekstitallsutgivelser (første gang innspilt mellom 1964 og 1971) i en mer metallisk drakt, men også et par nyere låter skrevet i perioden det ble spilt inn. Den avdøde engelskmannen lykkes med å puste nytt liv i flere av disse gamle låtene og viser at «Toy» kunne vært et ganske ålreit album om det hadde blitt sluppet som planlagt i 2001 tross at det var en avsporing fra hans mer eksperimentelle pop i for- og etterkant.

Tekst: Jan-Olav Glette

For David Bowie fansen – og hvem er ikke det? – var det en stor begivenhet når det uutgitte albumet endelig ble tilgjengelig offisielt 7. januar, dagen før det som ville vært David Robert Jones 75-årsdag (en uoffisiell utgave av platen ble sluppet allerede i 2011 og flere bootleg har sirkulert i undergrunnen), som seks ti tommere eller tre CD-er. Albumet var også inkludert i høstens gigantiske «Brilliant Adventures Box Set (18 LP-er eller 11 CD-er) med fokus på den senere perioden i Bowie-diskografien fra 1992-2001, og ble da altså første gang offisielt utgitt 26. november. Riktignok skal det ifølge ryktene da og nå være en noe annen versjon av akkurat «Toy» enn den opprinnelig tiltenkte (men det har vi ingen verifiserte kilder som kan bekrefte, kun spekulasjoner i musikkpressen og nettforum om endringer som følge av at noen av låtene ble anvendt i nye former på senere album).

«Toy» har sin opprinnelse i 2001. Det vi får på platen er i stor grad en Bowie som gjenbesøker en rekke låter han skrev på 1960-tallet, i stor grad skrevet og opprinnelig innspilt før «Space Oddity.» Tilnærmingen på disse nyinnspillingene er ganske annerledes enn den opprinnelige. Enkelt å greit har det seg slik at en spillekåt og inspirert Bowie dro med seg turnébandet i studio kort tid etter en feiret opptreden på Glastonbury-festivalen for å spille inn tre nye låter ; «Afraid», «Uncle Floyd» og tittelkuttet «Toy (Your Turn to Drive)», og en rekke gamle innspillinger.

Det i seg selv et noe overraskende standpunkt for de av oss som var på Jordal Stadion 22. august ti år tidligere i 1990 på Sound+Vision-turneen hvor han angivelig skulle ta avskjed med sine gamle låter.

«It’s time to put about 30 or 40 songs to bed and it’s my intention that this will be the last time I’ll ever do those songs completely, because if I want to make a break from what I’ve done up until now, I’ve got to make it concise and not have it as a habit to drop back into. It’s so easy to kind of keep going on and saying, well, you can rely on those songs, you can rely on that to have a career or something, and I’m not sure I want that.
Clarke, Tina (March 1990), «Watch That Man», Music Express Magazine

Bowie said «knowing I won’t ever have those songs to rely on again spurs me to keep doing new things, which is good for an artist,»and later, «I have no intentions of parroting my own songs, which is what it ends up being after you’ve been doing it for 20 years. You can’t do it with any more enthusiasm. I don’t care who you are, you get to the point where you don’t like singing the song anymore.»
O’Brien, Glenn (May 1990), «Bowie (Interview)», Interview Magazine

Nå var altså det ikke de mest kjente låtene som skulle få en finpussing eller oppfreshing, men snarere mer obskure saker. Men likevel skiller albumet «Toy» seg radikalt fra mye annet i Bowie-katalogen gjennom sin bakoverskuende natur. Og er et paradoks fra en artist som utbasunerte «By the time I’m in my late 40s, I will have built up a whole new repertoire», en holdning som stemte bra med at han prøvde seg på drum n bass i 1997 med «Earthling» og ga ut det første «store» albumet som kunne lastes ned på internett i 1999 med «hours…». Nå ble det i stedet nostalgi og refleksjon over egen ungdom.

Det minner mer om Michael Krohns nåværende prosjekt med oppfrisking av sine gamle klassikere (som «Varme Dager», «Psycho» og «Party») enn den omskiftelige, kamelonske artisten på evig jakt etter nye musikalske terreng å utforske.

For min egen del kjenner jeg mange av de opprinnelige låtene fra den doble samlingen «The Collection» – utgitt av Castle Communication i 1985 – omtrent samtidig med at jeg var i ferd med å gi opp mitt forhold som innbitt David Bowie-fan grunnet det skuffende studioalbumet «Tonight», som jeg fremdeles ikke har anskaffet, men i likhet med de på «Brilliant Adventures»; «Black Tie White Noise», «The Buddha of Suburbia», «Outside», «Earthling», «hours…» stadig vurderer å gi en ny sjanse.. eventuelt noen av de mange alternative versjonene på de omfangsrike bokssettene, som har kommet i årene etter at den britiske popstjernen avgikk ved døden.

I stor grad er det de samme musikerne vi fikk se på Quartfestivalen med David Bowie i 2002 – hvor vi blant annet kunne høre mange av de samme slagerne Bowie hadde tatt avskjed med tolv år tidligere – som var med i studio denne gangen.

David Bowie selv står for vokal, keyboards, stylophone og mandolin. Earl Slick (Frank Madeloni) – fra New York Dolls og The Yardbirds – er gitaristen på de fleste låtene, Gail Ann Dorsey – utover å ha spilt med The Thin White Duke i en årrekke har hun også vært med i Gang of Four og spilt i bandet til Bryan Ferry, The The, Tears for Fears og Charlie Watts med flere – trakterer bass. Co-produsenten Mark Plati – også produsent for The Cure, Hooverphonic, Mory Kanté osv. – har mikset og spiller dessuten bass og gitar, Sterling Campbell – Soul Asylum, Duran Duran og i bandet til The B-52’s, Cyndi Lauper med mer – befinner seg bak slagverket.

Vår heltinne med flere fine albumutgivelser på 4AD, Lisa Germano – var også med i bandet til John Cougar Mellencamp (visstnok var det hennes bidrag til Eels som fikk Bowie til å hente henne inn i folden til disse innspillingene) før hun gikk solo – står for fiolin, Holly Palmer og Emm Gryner korer, mens Gerry Leonard – spiller også med Suzanne Vega regelmessig – og Mike Garson – også The Polyphonic Spree med mer – står henholdsvis for ekstra gitar og piano.

Det høres ut som stemningen har vært god i studio, låtene spilles med både profesjonalitet og med en befriende løssluppenhet – som man bare har i starten før materialet er spilt for mange ganger. Og med en frihet fra de tidligere innspilte versjonene. Det låter ferskt og lystbetont. Earl Slick hevder at han nektet å lyttet til de opprinnelige versjonene for å slippe å forholde seg til dem, og slik kan det nesten høres ut også.

Det er litt vanskelig å avgjøre hva «Toy» egentlig er for noe. Det kan minne om en slags samleskive av tidlig Bowie. Samtidig er versjonene av mange av låtene slående annerledes fra slik vi kjenner dem fra før av, og derfor også noe nytt på sett og vis. Selv om det på ingen måte handler om den eksperimentelle artisten mange gjerne kategoriserer Bowie som. Bowie har altså lett etter nuggets og perler i egen katalog. Når de så er spilt inn på ny, og satt sammen her, oppstår en ny samklang og tilhørighet disse låtene i mellom, ihvertfall lydmessig i denne innpakningen.

Lydbildet er ganske metallisk og tungt i forhold til de mer spede, men svingende bohem- barokkpop og modaktige originalene. Jangle pop, twee og slengbukser har blitt erstattet med Iggy Pop og 1980-talls tyngde og kraft. Låtene karakteriseres også gjennomgående av et mer moderne lydbilde og det moderne studiofinesser kan by på.

Noe av den store beholdningen er den store spensten, spennet og kraften i vokalen til David Bowie. Stemmen på disse innspillingene viser en tøffere, råere og mer selvsikker artist enn det vi kunne høre på de tidlige 1960-tallsversjonene av de samme låtene, hvor vokalen var mer usikker og sped. Ekstrem vokalrekkevidde rett og slett, og også musikeren Bowie får skinne i full kraft i samspill med dette dyktige og engasjerte bandet. Hør for eksempel hvor ren og klar harmonivokalen er på «You’ve Got a Habit of Leaving». Lydmessig er det altså ikke så ulikt det vi fikk på albumet «hours…» eller Tin Machine-albumene.

Muligens ligger noe av motivasjonen i å gi seg selv eller hans tidlige musikalske karriere en oppreisning. Han opptrådte i august 1999 på VH1 Storytellers, hvor artister oppfordres til å spille en av sine låter og fortelle noe av historien bak denne, med «Can’t Help Thinking About Me».

Han beskriver her låten som «den første sangen jeg skrev og spilte inn som soloartist», og forteller videre noe beskjemmet at låten også «innbefatter to av de dårligste verselinjene han noen gang har laget». Likevel fortsatte han å spille låten i flere påfølgende TV-program, og med det skal tanken om å spille inn materiale på nytt fra den tidlige karrieren – med potensiale til noe mer – som etterlot seg lite avtrykk ved første runde etter å ha blitt født. Og Bowie lykkes greit med å puste nytt liv i den gamle katalogen.

Albumet var tiltenkt å slippes i 2001, men ble stoppet av plateselskapet EMI. Noe som, ifølge produsenten Tony Visconti, også ledet til at Bowies neste album «Heathen» i stedet kom på Columbia, hvor Bowie satte opp sin egen label ISO . Flere av låtene  på «Toy «ble senere sluppet som single B-sider, og Bowie skal også ha hatt planer om å samle de til en albumsamling.

Nyinnspilte versjoner av «Uncle Floyd» (omdøpt til «Slip Away») og «Afraid» ble med på «Heathen» og «Toy»-versjonene av «Baby Loves That Way», «Shadow Man» og «You’ve Got a Habit of Leaving» ble sluppet som B-sider til «Heathen»-albumets singler og «Conversation Piece»-nyinnspilling var inkludert i en limiterte bonus disc til «Heathen» i 2002.

Låtene «Let Me Sleep Beside You», «Your Turn to Drive» og «Shadow Man» er også med på den triple CD Deluxe-utgaven av samlealbumet «Nothing Has Changed», som også har med originalversjoner av «In the Heat of the Morning», «Silly Boy Blue», «You’ve Got a Habit of Leaving» og «Liza Jane». Så det er absolutt ikke nye låter for Bowiekjennere.

Dette utgjør hans første slipp av nye låter etter at han forlot oss 10.  januar 2016, etter at han slapp det monumentale avskjedsalbumet «Blackstar» to dager i forveien. Innspillingene ledet videre til «Heathen», og noen av de tiltenkte nyere låtene ble også med videre dit. Nå har vi altså fått en separat Deluxe-utgave utgitt av Warner noen måneder etter inkluderingen på bokssettet 26. november (med flere karameller).

Debutsingelen «Liza Jane» (fra boksen), gitt ut første gang under navnet Davie Jones with the King Bees, er en av disse jeg først hører nå, selv om den også var med på samlingen «Another Face» fra 1981. Det samme med den tredje singelen «You’ve Got a Habit of Leaving», som ble sluppet som Davy Jones and the Lower Third. «Silly Boy Blue» er på den selvtitulerte debutplaten til David Bowie i en annen versjon, og andre låter, som «I Dig Everything», «Baby Loves That Way» er å finne på samlingene «Early On (1964–1966)», mens «In the Heat of the Morning» og «The London Boys» kom med på «The Deram Anthology 1966–19682». En tolkning av «Conversation Piece» ble sluppet i 1970, som en av to A-sider på en singel med «The Prettiest Star» på den andre siden. I 2019 ga den også navnet til et omfattende bokssett med demoer og outtakes fra Bowie-katalogen. «Shadow Man» ble angivelig først spilt inn i samme studio session som «Ziggy Stardust».

Et åpenbart høydepunkt blant de for meg uhørte låtene er balladen «Shadow Man», basert på låten «Bowie Man» fra 1964 med britens band The Wild Ones, som første gang kom på CD-singel i 2002 som en av de andre sporene på CD-singelen «Slow Burn» og «I’ve Been Waiting For You» i Canada. Ellers har den, vel hva jeg vet, kun vært inkludert på bootleg album. «Silly Boy Blue» er også en nydelig ballade, som får frem crooneren Bowie inspirert av Scott Walker og The Walker Brothers med flere. En overlegent dyktig vokalist med robust stemmefylde, og som vet å bruke det. På disse låtene kan vi høre spekteret komme frem.

Jeg har også alltid vært svak for «London Boys» og liker også denne nye pigge, sjelfulle versjonen godt, selv om jeg kan forstå at noen vil foretrekke originalen. For meg er også tittelkuttet en av de låtene som setter seg best på netthinnen. Alle låtene er skrevet av David Bowie, unntatt «Liza Jane», som ble skrevet av Leslie Conn, men er en rearrangering av den gamle standardlåten «Li’l Liza Jane» kjent fra bluegrass-, jazz- og blues verden frabegynnelsen av 1900-tallet.

«Toy»-boksen inneholder også en masse upubliserte fotografier, alternative mixer av noen av låtene, foreslåtte B-sider og 13 nye såkalte «Unplugged and Somewhat Slightly Electric» remixer av spor fra «Toy». Til disse har nye gitarinnspillinger av Mark Plati og Earl Slick blitt spilt inn og lagt til,  stilmessig med noen nikk til The Rolling Stones‘ Keith Richards. Vi får også en utvidet jam versjon av tittelkuttet «Toy (Your Turn to Drive)». Mer enn nok å fryde seg over for komplettister og detaljister, altså.

Albumet er totalt sett nok en påminnelse om hvilken dyktig låtskriver, fantastisk sanger og musiker Bowie var; alltid leken, nysgjerrig og spillesugen. Dette er solid håndverk som gleder, tross at det nok ikke er den platen som etterlater seg dypest spor i sjelen vår. Enkelte låter, som Smokey Robinson-pastisjen «Baby Loves the Way» og poplåten «I Dig Everything» er ganske forglemmelige. De absolutte høydepunktene er vel «Shadow Man», «Silly Boy Blue», «London Boys», «Conversation Piece» og «Toy»?

Det er nok fremdeles heller gamle klassikere som «Hunky Dory», «Aladdin Sane», «The Rise and Fall of Ziggy Stardust», «Low» og «Blackstar» som vil hentes frem oftest. Og også verk som «The Man Who Sold the World», «Station to Station», «Heroes», Lodgers», «Scary Monsters», «Let’s Dance» og «Diamond Dogs» gir meg nok mer glede enn denne platen foreløpig klarer. Men her er like fullt nok materiale til å by på litt ferm, uskyldig glede og artistisk finesse i en tid som ellers nok en gang er preget av nedstengning og økende smittetall. Da får vi ta med oss med glede hva vi kan av tilskudd til katalogen til mannen som i dag ville vært 75 år.

På denne omfattende boksen handler det om inkludering av flere innspillinger av de samme låtene som på hovedalbumet. Ett tilleggskutt er det likevel i form av en alternativ versjon av «Liza Jane», som får åpne disc 2. Ellers er det jo litt gøy med unplugged-versjonene på den tredje CD-en? Her kan man virkelig nyte vokalkraften til jubilanten. I det fortsatte savnet etter en av vår tids absolutt største musikalske krefter er det et lyspunkt. «Toy» fortjener endelig å bli gitt ut som en enkeltstående utgivelse i Bowie-katalogen.

Til overmål kommer det også en ny picture disc-versjon av «Hunky Dory», som samlere kan kose seg med denne helgen. Og det jobbes angivelig med et siste bokssett, som skal dekke de siste årene fra 2002 frem til Bowies død 10. januar 2016. Og nå har dessuten nyheten kommet om at Warner Chapell Music har kjøpt ut rettighetene til Bowies låtkatalog fra dødsboet.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog