Konsertanmeldelse: Feststemte, gilde Belle and Sebastian
Det var Belle and Sebastian med litt av alt mulig og fest med mye dansing i drøye halvannen time på Sentrum Scene i Oslo onsdag 3. juli.
Tekst og foto: Jan-Olav Glette
Entusiasmen og engasjementet sprer seg fort ut til publikum som villig er med på notene. De åpner forrykende med «Dog on Wheels», «I’m a Cuckoo», men det får jeg ikke riktig tatt innover meg, travelt opptatt med å fotografere som anmelder er. «So in the Moment», som tredje sang heter. «She’s Losing It» er fjerde låt med sitt lette kjærlige, milde driv. Belle and Sebastian er smittsomt catchy.
Med sjarm og solskinnspop-melodier, de vet å dra opp tempo når det trengs, har de tilhørernes oppmerksomhet fra start til mål. De har også lært seg å underholde. Publikum fikk være med på festen til en ivrig dansende Stuart Murdoch, enten de ble dratt opp på scenen for et par impromptu dansenummer, skulle velge låter eller holde fast skotten mens han balanserte på gelenderet av scenesperringene.
Musikalsk er det mye stjålne fjær fra sekstitallspop og barokkpop. Alltid veldig nynnbart, med sofistikerte arrangement og tekster. Det gjør musikken «gjenkjennelig» om du har hørt den før eller ei. Bandet balanserer konstant mellom tøylesløs moro og mer nedstemt melankoli. ‘Vi er som tolvåringer som danser foran speilet hjemme, og har egentlig ikke noe her å gjøre’, melder frontfiguren. Den en gang så innadvendte mannen, er nå reneste sprudlebassen med innbitt dans, haugevis av konverserende scenekommentarer, vittigheter og selvironisk humor.
Belle and Sebastian Sentrum Scene 3. juli 2024. Foto: Jan-Olav Glette
Veldig annerledes fra mitt minne av dem i Bendiksbukta i Kristiansand på Quartfestivalen i 2002, da de gjestet Norge for første gang. Det skjøre og snåle virker veldig fjernt, selv om de fremdeles er likandes outsidere som ikke tar seg selv altfor seriøst og er litterære.
Plutselig finner du Murdoch stående på toppen av pianoet ivrig dansende, som om han er statist i ‘Fame‘, eventuelt crew i ‘West Side Story‘ som han hevder de invaderende scenedanserne med herlig koreograferte bevegelser minner om.
Sarah Martin veksler mellom fløyte, fiolin og vokal. Stevie Jackson er på vokal og gitar, og sprudler når han får overta hovedvokalen. Det er ikke like moro at forsterkeren til 55-åringen (også kjent med Bill Wells Trio) faller ut og virker å ha tatt kvelden. Men brått våkner den til liv igjen når de to iherdig jobbende sceneteknikerne og Jackson nesten har gitt opp.
Det er fint å høre harmonivokalen mellom de to frontfigurene. Martins stemme føyer seg fint inn enten den backer opp de andre eller ikler låtenes hovedstemme. Flere ganger klapper de i hendene og veiver med armene for å dra publikum i gang. Generelt gir bandet uttrykk av å ha det gøy der oppe på podiet. Noen mer enn andre.
I tillegg er snart den 54 år gamle trommisen Richard Colburn – han har bursdag 25. juli – et originalmedlem. Han har bakgrunn fra Tired Pony, Polarbear og The Reindeer Section. Bob Kildea fra The Vaselines, Lightships, V-Twin og The Reindeer Section, trakterer bassen. Dave McGowan – Lightships – bidrar med noe keyboard og bassing slik han gjør for Teenage Fanclub. Den kvinnelige cellisten fikk utsendte ikke tak på navnet til.
Isobel Campbell (også The Gentle Waves. Og sjekk for all del duettplatene hennes med avdøde Mark Lanegan som spilte cello før) og Stuart David (Looper) var med i bandets tidlige fase, og gikk videre for å satse på egne ting. De nyere medlemmene har bragt inn andre impulser og musikalske preferanser.
I tillegg til de egne bandmedlemmene hadde de hentet inn Erlend fra Bergen på trompet. Mick Cooke, som i mange år var bandets trompetist, er ikke lenger med etter at han sluttet i 2013. Den midlertidig innleide etterfølgeren får ovasjoner og plenty oppmerksomhet – bandet trodde han var fra Oslo. Det benyttes rytmeegg, maracas, kubjeller og diverse andre perkussive instrumenter av diverse ulike medlemmer.
Bakenfor den muntre, gemyttlige overflaten er det altså skarpe og dype observasjoner fra bandet, som arrangerte den sagnomsuste festivalen The Bowlie Weekender i 1999 (denne ledet til All Tomorrow’s Parties-festivaler mange påfølgende år) .
‘Mange av låtene har røtter i aggresjon’, forklarer bandlederen. Han startet det hele som en form for arbeidsmarkedstiltak der de innrullerte arbeidsledige musikere på Harris-Stowe College og det såkalte Beatbox-programmet hjemme i Glasgow. Det britiske arbeidskontoret finansierte debutalbumet ‘Tigermilk’ (1994), de spiller flere kutt derfra.
‘Bra folk som synger om dårlige folk. Du skulle tro jeg var ferdig med hendelser fra barndom og skole så mange år senere, men stadig dukker det opp i nye tekster’, sier mannen, som fyller 56 år 25. august, og også står bak God Help the Girl-musikalen, filmen og sideprosjektet. Skoletraumer og refleksjon rundt et mislykkede forhold. Og en kjærlighetserklæring til kona med «Come on Home» fra 2022s ‘A Bit of Previous’.
Belle and Sebastian Sentrum Scene 3. juli 2024. Foto: Jan-Olav Glette
Dersom de ikke ønsker å være her og lider av hjemlengsel skjuler de det godt bak repeterende Oslo-flørt og oppildning til fest. Treffende virkelighetsblikk med insiderkjennskap i bunn. Nå i det siste på nyere sanger, gjerne med buddhistisk verdensanskuelse fra yoga- og meditasjonslærer Murdoch.
Belle and Sebastian er fortsatt en glede å se og høre på plate og scene, selv om det har gått lang tid siden den gylne perioden da de noe ufrivillig ble ambassadører – med større kommersiell apell enn forgjengerne i band som The Shop Assistants – for twee med sine bittersøte observasjoner og mesete, dog klangfulle pop med røtter i C86-bevegelsen, Felt, Orange Juice, The Pastels, og kammerpop, The Left Banke, The Zombies osv.
Med årene har dette utgangspunktet blitt vannet kraftig ut og utvidet med andre ingredienser, som Northern soul. Et nødvendig hamskifte siden de var i ferd med å gå tom for ideer, skivene ble stadig mindre potente. Fra og med ‘Dear Catastrophe Waitress’ var Belle and Sebastian på ny friske og interessante å høre på, likevel, ‘If You’re Feeling Sinister’ sin posisjon som det definerende mesterverket har vel aldri har vært truet. Blyg, angstbitersk og høystemt energi, der de tok opp arven etter The Smiths som Storbritannias definerende indieband for en stakket stund.
Godt håndverk er like fullt gjennomgående. Koselig, mildt og avslappet er det fremdeles, samt altså langt mer utadvendt og allsidig. Nå er de dessuten langt mer oppstemte og joviale. Rett ut sagt utadvendte. Publikumsflørten sitter løst. «Young and Stupid» på nevnte, fine ‘A Bit of Previous’ tilegnes de yngre tilhørerne. Selv har de kommet i femtiårene, poengterer frontmannen, og forteller om ankel-problemene til den kvinnelige sangerinnen.
De fremførte en nyskrevet låt av keyboardist Chris Geddes spilt live for andre gang i anledning det engelske valget dagen etterpå med oppfordring til å bevare NHS og velferdsstaten. ‘Nå har pendelen svingt mot høyre så lenge at det knapt går å komme lenger. Derfor håper jeg at vi kan bryte med høyrebølgen som herjer ellers i Europa og stemme venstre’, oppmanet Murdoch.
Utvalget av låter og krediteringen til ulike opphavsmenn/kvinner tydeliggjør betydningen av det kreative felleskapet og overskuddet, og at det er her mye av nøkkelen ligger. Tross at herværende skribent fremdeles holder en knapp på initiativtaker og frontmannen egne låter. At låtene fremføres med sjel og hjerte skader heller ikke saken. Utsendte kan ikke la være å smile muntert underveis 0g/eller å dra med et oppstemt sinn.
Et artig, minneverdig øyeblikk er når de haltende – med publikums avbrytelser og Murdochs forsikring om at han gjør den på en publikummers forespørsel – spiller låten som bærer bandet sitt navn. «Belle and Sebastian», døpt etter TV-serien fra 1965 og boken til Cécile Aubry den er basert på , fra ‘Dog on Wheels’ EP-en og på samlingen ‘Push Barman to Open Old Wounds’.
«Sleep the Clock Around» fra ‘The Boy with the Arab Strap’ (1998) avrunder hovedsettet på fineste vis.
Til manges overraskelse velger de på Sarah Martins initiativ, etter litt rundspørring i salen, å spille den funky discolåten «Your Cover’s Blown» fra EP-en ‘Books’ (2004) og i en Miaoux Miaoux-remix på ‘The Third Eye Centre’-samlingen (2013). Før så aftenen avrundes med siste ekstranummer «Judy and the Dream of Horses» fra klassikeren ‘If You’re Feeling Sinister’ (1996).
Det er noe inkluderende og skamløst innbydende over hele seansen som føles befriende. Belle and Sebastian har en roterende settliste, det skaper dynamikk og bidrar til at man ikke helt vet hva man får. Men undertegnede savnet en hel del personlige favoritter.
Sjekk også relaterte saker nederst, inkludert 2 Øya 2015 – Belle and Sebastian- anmeldelser, klikk «Last inn mer» for å få med deg alle.
Sjekk også:
Belle and Sebastian – «O Come, O Come Emmanuel» (Musikalske julespor 2023)
Belle and Sebastian – «I Know Where the Summer Goes (Sommerspor)
Belle and Sebastian – «Unnecessary Drama» (Ferske spor uke 9/2022)
Belle & Sebastian – «Protection the Hive» (Ferske spor uke 17/2020)
Belle and Sebastian – Låt: «Satisfactory» (Musikalske sidespor – uke 1/2018)
Coverkunst som hyller et annet verk (inkludert Belle and Sebastian)
Belle and Sebastian: «Talk To Me, Talk To Me» (1 av låtene som har inspirert Johnny Liadal, fra intervjuet: The Colors Turned Red: Smakfull pop med masse vokalharmonier)
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
