Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anbefalinger 28. februar 2015

Det sorte på biblioteket… eller 11 musikalske øyeblikk med «black» i fokus

Solefald2

 

Inspirasjon kan komme fra hvilken retning som helst. Akkurat nylig har den kommet nesten samtidig fra langt nord for polarsirkelen og sørfra med sønnavind. Og nesten som i Den poetiske Eddas «Voluspå»** har disse urgamle krefter – varmen og kulden – bidratt til nytt liv i form av dette innlegget. På tide å legge kursen mot det sorte i musikken! Vi gir en del fine – mener vi – musikktips der «black» er nøkkelordet.

 

Black – Wonderful Life

Denne sangen til Colin Vearncombe kan gi håp og trøst. Visst handler det om ensomhet og visst gjelder det en av 80-tallets mest melankolske popkomposisjoner, men det er så mye sjarm, både i de lune synth-lydene og Vearncombes milde, beroligende stemme. At det forekommer, om enn litt sparsommelig, jazzinnslag her, gjør musikkopplevelsen ekstra fin. Forresten – musikkvideoen som ble laget til sangen må være en av de vakreste i musikkhistorien.

 

 

Lana

 

Lana del Rey – Black Beauty

Går det an å ikke like denne låten? Går det overhodet an å ikke like Lana del Rey? Hennes andre album – Ultraviolence – er en ekte gullgruve når det kommer til fengslende sanger. En av disse er «Black Beauty». Lavt tempo, mørke, dekadens, sørgmodighet, svarte negler og hår, og til og med denne himmelen som er malt sort (og ikke minst: «my wedding dress black leather too») – alt dette finnes her, i tillegg til Lanas lengselsfulle, men samtidig bestemte og selvsikre, stemme. Helt topp!

 

 

Type O Negative – Black No. 1

Det er lenge til neste Halloween, men siden vi er i en sånn festlig stemning, kan det være fint å anbefale de mørke og dystre amerikanerne Type O Negative. Alle gothere med selvrespekt kjenner bandet og en av deres største hits – «Black No. 1».

 

 

Bare man begynner å spille denne låten så blir man plutselig helt sortkledd, med steintunge boots (sommer og 30 plussgrader eller ikke, samme det) og sort leppestift på plass. Så synger man selvfølgelig sammen med Peter Steel:

I went looking for trouble
And boy
I found her…
She’s in love with herself.
She likes the dark

(…)

Her perfume smells like
Burning leaves.
Everyday is Halloween.

 

 

Solefald2

 

Solefald – Sagateller (fra Black for Death: An Icelandic Oddyssey Part II)

Siden vi i begynnelsen av denne artikkelen nevnte Edda, så må vi jo ha noe med tanke på det også. Vi vet ikke hvem som står bak de eddaiske sangene, bortsett fra at disse personene åpenbart var dyktige til å leke med ord. Vikingtidens skalder har sine verdige etterfølgere i Cornelius Jakhelln og Lars Are Nedland fra Solefald.

 

 

Den artistisk uberegnelige og kreative duoen forklarer oss – i «Sagateller» – essensen med å være den som formidler kulturarven videre. Dette er servert med lydtilbehør av både intens og mild natur. Grunnlaget for det intense er den notoriske og artikkelrelevante sjangeren, black metal. Les den fine teksten:

 O father of truth and marvellous lies (…)
No name is a secret, no secret is unnamed
The sagas you tell mankind teach them about fate
Songs and legends from times of love and hate
When the words of Odin’s art resound through the horn
Heroes and Giants of the ancient epics are reborn
(…)
Skald: The eyes of the universe, the witness of time
Heart and head tied together in rhythm and rhyme
The fury of enemies the madness of the young
There is no thing in the world that is not in your song

 

 

Solefald3

 

 

Amorphis

 

Amorphis – Black Winter Day

Når vi nå snakker mytologipregede sanger må vi nesten nevne finske Amorphis. Her retter bandet oppmerksomheten sin mot Finlands nasjonalepos, Kalevala.  Historien som presenteres i den store hiten, Black Winter Day, er basert på et bryllupsmotiv med Ilmarinen og fremfor alt hans blivende kone, som er urolig for hvordan fremtiden kommer til å bli. Sangens melodigitarlinjer og de innledende tangentene har gjort den til en finsk, hardrock-evergreen. Men det er også blandingen av brutale og rene stemmer, og den hardtarbeidende rytmeseksjonen, som fremhever sangens særegne karakter.

 

 

 

Shining
Shining – Blackjazz Deathtrance

Lyst på noe annet, men likevel fortsatt litt hardrockssugen? I denne kolossen av en sang holdes det en høylytt, ekspressiv vigselsseremoni der jazz og black metal sier «ja» til hverandre. Og ja, dette er sortere en de fleste polarnetter i Tromsø. Ved første ørekast sier overlevelsesinstinktet vårt at vi bør dra så fort som mulig sammen med de mange bryllupsgjestene, men nesten samtidig begynner vi å skjønne at det ikke foregår noen blasfemiske handlinger her, men en musikalsk selebrering av høy kvalitet.

 

 

Depeche Mode – Black Celebration

Nok hardrock. Det blir mye lettere nå, men likevel fortsett veldig sort. For kan det være noe annet enn det når sangen heter «Black Celebration»? Den luftige komposisjonen til britene byr på mange fløyelsmyke synth-spor som setter seg i hodet etterhvert. Noen vil kanskje klage på de litt kitschpregete, muligens for søte, elektroniske lydene, men det er noe alvorlig og høytidelig over denne sangen (og det er ikke bare på grunn av det tekstlige innholdet), særlig de første minuttene, før tempoet begynner å øke. Et fint, og kanskje ikke så kjent, bidrag fra Depeche Mode.

 

 

 

** Etter en stund innså undertegnede at dette gjelder jo Snorres Edda!

 

Saken er hentet fra Sandnes bibliotek sin blogg Bokgauken
Tekst og foto: Sebastian Jazdzewski

 

 

Jeg hekter på noen egne «black»-låt-favoritter (Victor Josefsen, Deichmans musikkblogg)

 

Sisters of Mercy – Black Planet

 

Run around in the radiation
Run around in the acid rain
On a black
Black planet

 

 

Dead Can Dance – Black Sun

 

Murderer!
I’ve seen the eyes of living dead.
It’s the same game – survival.
The great mass play a waiting game.
Embalmed, crippled, dying in fear of pain.
All sense of freedom gone.

Black sun in a white world.
Like having a black sun in a white world.

 

 

Arcade Fire – Black Mirror

 

I walked down to the ocean
After waking from a nightmare
No moon, no pale reflection
Black Mirror, Black Mirror

 

 

Visage – Fade To Grey (vel, ikke «black», men nesten da)

 

One man on a lonely platform
One case sitting by his side
Two eyes staring cold and silent
Show fear as he turns to hide

Aaah, we fade to grey (fade to grey)
Aaah, we fade to grey (fade to grey)

 

 

Du kan låne musikk, dvd’er, bøker og noter av utøvere nevnt i saka.

 

 

Sjekk også («nøkkelordet» her er, vel, «mørke»)

Om språkform, tekstlig innhold og lydene i Solefalds «Norrøn Livskunst»
Shining – Blackjazz
Depeche Mode
Finsk gothic metal
Metalion: The Slayer Mag Diaries
Deafheaven
Albumanbefaling: Nernes/ Skagen – Confession
Albumanbefaling: Vallenfyre – A Fragile King
Albumanbefaling: Ulver – War of the Roses
Historien om Blood Tsunami
Albumanbefaling: Sarke – Oldarhian
Angstkrieg: Intervju
Mayhem
God Seed
Untime & Martyrs
Obliteration
Gothminister
Domene
Anders Brenno er svak for gotikk
Roskilde 2013: Dead Can Dance
Motorama: Russisk post-punk
Albumanbefaling: The Presets – Apocalypso
Albumanbefaling: The Black Heart Procession – Six
Coil

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 12 andre abonnenter