Musikkfest Oslo 2016 – vi anbefaler disse utøverne

Musikkfest

Lørdag 4. juni forvandler hele Oslo seg til en pulserende og herlig konsertscene; det er tid for Musikkfest Oslo igjen, og best av alt, det er gratis. Vi anbefaler at du sjekker ut noen av disse utøverne.

Er du glad i musikk bør altså lørdag 4. juni være en dag du har ventet lenge på. Musikkfest Oslo har satt opp 40 scener rundt omkring i sentrum, og byr på 450 artister som spiller gratis musikk innen de fleste sjangre. Musikkfest Oslo har vært arrangert siden 1992, og er en unik sjanse til å oppdage hva som rører seg i mylderet av up-and-coming artister. Vi har oppdaget/opplevd mange gode utøvere på tidligere Musikkfest, Løchstøer, Beglomeg, Magnus Moriarty™, for å nevne noen få.

Siden det er så ufattelig mange artister å velge mellom (både kjente og totalt ukjente) er selvfølgelig utfordringen å finne ut av hvor du skal begynne. Men vi anbefaler at du sjekker ut noen av disse utøverne – pluss utøvere du «snubler» over i løpet av konsertdagen, utøvere ingen har hørt om, som snart kan vise seg å bli The Next Big Thing.

 

Shevils

Med fjorårsalbumet The White Sea viser Shevils at de eldste fortsatt er eldst når det gjelder norsk hardcore. I likhet med Kollwitz fra Bodø er Shevils egenrådige og full av «gørr». Tidvis mikser de det melodiøse med det harde, og Voldrønnings sjelevrengende vokal er det klasse over. Dette er oppfølgeren til Lost In Tartarus som havnet på 8. plass på «Årets beste album lista» mi i 2013. Det ble 6. plass i fjor. Shevils’ One Tousand Years kom for øvrig på bronsjeplass, på «Årets beste norske låt»lista mi. Det tungt-bitende grunnrisset og «rett frem»-fengende-passasjene er mer i likevekt enn tidligere, og dynamikken som oppstår mellom de to polene gjør dette til en ny Shevils-favoritt. Shevils er også kjent for sine intense og eksplosive konserter. Mer om Shevils.

 

 

Panda Panda

Panda Pandas Millions EP som ble sluppet tidligere i år består av fire låter som alle er smidd over samme iørefallende lest. Smørmyk shoegaze med deilige synther og kompleks struktur. Hjerne og hjerte får like mye. “På høyde med det beste fra utlandet” er ikke lenger en gangbar term i dagens musikk-Norge. “Bedre enn det meste fra utlandet” er vår holdning. Vi ser det innen mange sjangre: elektronisk, jazz, metal og løsere indie-varianter som shoegaze i Panda Pandas tilfelle. Produksjonsteknikken har tatt sjumilssteg. Låtene er originale, smarte og frasering og diksjon er ikke lenger rødmende. Band og artister er inspirert av mer eklektiske ting enn tidligere. Band i dag er en fusjon av mer aparte stiler og uttrykk enn for en del år siden, da det var litt for tydelig hvem de var inspirert av.  Millions EP viser at Panda Panda vitterlig har hørt på My Bloody Valentine og Yo La Tengo. MEN referansene er bakt inn på en mye mer subtil måte enn man gjorde i hine hårde dager. Smartnessen er en helt annen. Alt er bedre nå enn før i tiden, og Panda Panda er kroneksempelet på det. Panda Panda overrasket mange live på Trondheim Calling. På Musikkfest vil de garantert overraske deg også. Mer om Panda Panda.

 

 

Pelicat

Pelicat er det ultimate sideprosjektbandet som totalt uanstrengt lirer av seg hits som om de aldri hadde gjort annet, står det i presseskrivet signert Sellout! Music. I fjor lirte de iallfall av seg en av de aller beste norske EP’ene, som kapret 7.ende plassen på «Årets beste norske EP-er/Minialbum» lista mi. P3 omtalte dem som en «Uanstrengt sjarmbombe» og hadde dette å si om dem da de ble kåret til Ukas Urørt: «Oslobandet Pelicat er lyden av et overskuddsprosjekt med kløkt, sjarme og teft. En av fjoråret overraskelser». Enig. For øvrig består Pelicat av musikere som spiller i/med Away, Disaster in the Universe og Kaja Gunnufsen. Pelicat kan fort vise seg å bli en av årets Musikkfest-overraskelser.

 

 

Ludvig Moon

I 2013 signerte Trondheim/Oslo-indie-labelen Riot Factory Ludvig Moon. Frontfigur og låtskriver Anders Magnor Killerud (tidligere Team Me) er inspirert av såpass forskjellige artister som The Smashing Pumpkins, Motorspycho, Neutral Milk Hotel, Fleetwood Mac, Sufjan Stevens og The Magnetic Fields (sjekk den fine versjonen deres av Strange Powers på YouTube), og har et stort hjerte for storslagne, sjelfulle og ambisiøse poplåter, og det liker vi jo, noe de viste på debut EP’en fra 2014, og særlig på den første singelen Cult Baby fra debutalbumet som ventes høsten 2016. Både videoen og Ludvig Moon live på Musikkfest bør sjekkes.

 

 

Bror Forsgren

I fjor slapp Bror Forsgren albumet Narcissius som gjorde skarpt på alle årsoppsummeringer, også vår. Selv skriver jeg følgende: 10.ende plassen var en kamp mellom flinkisene Gold Celeste, The Switch og Bror Forsgren. Alle 3 tar deg med på en retrofuturistisk reise (så også Magnus Moriarty™) via popsymfoni, psychpop, 60s & 70s referanser og alsken influenser. Delikat og lekkert. Bror Forsgrens album inneholder sympatiske låter, fremført av en mild mannsstemme innhyllet i en detaljrik produksjon. Vi  er glad vi oppdaget platen, og vi  oppdager den til stadighet i 2016 også. Nå ser vi frem til å også oppdage Bror Forsgren i live-tapning på musikkfest 2016.

 

 

Marius Ergo

I 2015 slapp Magnus Moriarty™s, som for det meste består Marius Ergo og Magnus Nilsen, sitt sjette album In Search of the Archetype, en retrofuturistisk reise gjennom livets forskjellige faser. Albumet er en egenarted skive som er vanskelig å beskrive, må høres. Jeg kåret den til årets 8.ende beste norske album. Jeg anbefaler intervjuet med Marius Ergo i anledning videoen til Magnus Moriarty™s Earscapism, nummer 7 på «Årest beste norske låt» lista mi. Her foreller han om ideen bak skiva. Foruten Magnus Moriarty™ har Marius Ergo  turnert og spilt inn plater med band som Lukestar, Kaospilot, Now We Got Members, Snöras, Rumble in Rhodos, Koppen og Meta Forever. Nå er han lei av å være alle sin side-kick. De to siste årene har han jobbet med en ny fullengder, spilt inn hos Marcus Forsgren og klar for å slippes til høsten. Musikken på skiva er en symbolsk protest mot de moderne livene vi alle lever, med nesa vendt ned i våre smarttelefoner. Eneste utvei ble å skru klokka tilbake og skru forsterkerne opp. På Musikkfest vil du nok få servert smakebiter fra det kommende albumet, så møt opp.

 

 

Thomas Sagbråten

Thomas Sagbråten er låtskriver og vokalist i The Switch, et band vi har skrevet mye om i Deichmans musikkblogg. På Musikkfest spiller han et solosett med låter fra Switch-katalogen. The Switch slapp for ikke så lenge siden The Switch Album som har fått meget gode tilbakemeldinger. Og The Switchs fjorårsalbum B for the Beast figurerte på vår årsoppsummeringLes mer om The Switch på Musikkfest.

 

 

Benjamin Finger

De siste par årene har den norske artisten, produsenten, DJ’en og regissøren Benjamin Finger vært opptatt med å turnere, og med å spille musikk i studioet i Oslo. Det virker som om Benjamins dager inneholder flere timer enn oss vanlige folk, og med hver ekstra time frigjøres tydeligvis ekstra kreativ energi. Benjamin Finger har utgitt og spilt inn flere album som spenner fra lo-fi neoklassisk piano arbeider til jazza avant-garde stykker svøpt i i elektronikk, med et uttrykk som lyder både organisk og analogt. Låta Pˈɒp mjˈuːzɪk er fra den kommende EP’en med tittelen 9,5 som slippes via Sellout! Music 3. juni. Platespillern har anmeldt EP’en og skriver følgende: Finger henter inspirasjon fra, og tar i bruk, f.eks. det vakre og melankolske ved musikken til Arthur Russell, det ville og anarkistiske ved Butthole Surfers og det komplekse ved Autechre, og lager sin helt egen musikk ut av det. Produksjonen holder høy kvalitet, og fungerer like godt dundrende ut av store høyttalere som ved lytting via hodetelefoner. Til høsten slipper Benjamin Finger også et album.

 

Benjamin Finger – Pˈɒp mjˈuːzɪk‏ from Høstutstillingen 2016 on Vimeo.

 

dePresno

dePresno overbeviste oss på årets By:larm: Dypere stemme skal du lete lenge etter. Ikke at Sivert Høyem høres ut som en sølvgutt til sammenligning, men det er ikke langt unna. Av og til treffer man menn med dyp stemme, men som regel sitter de da bak et taxiratt, bak en skranke i offentlig etat eller tilfeldig i kinokøen. Her har du en fyr med en spesiell stemme som vet å bruke den. Musikken kan kanskje minne om James Blake, men i en mer kommersiell variant. Stemmen hans minner også VOLDSOMT om en annen ung, høy og rødhåret artist, nemlig Archy Marshall, eller King Krule som han også er kjent som. Stemmene er nær på identiske. Sjekk selv. Er det det røde håret? Ingen anelse, men de er skremmende like. dePresno kan nå hur langt som helst. Nylig signa han med Sony.

 

 

Bendik

Vi har vært på flere konserter med Bendik og er det én ting som er sikkert når Silje Halstensen går på scenen som Bendik, så er det at en kan forvente en intens konsertopplevelse. Det er store følelser det er snakk om, akkompagnert av et tight, men stort lydbilde. Når f.eks. gysaren «Mørket føles mørkere» fyres av, er gåsehuden og klumpen i halsen et faktum. Silje Halstensen og resten av bandet har publikum i sin hule hånd under konsertene, og slipper ikke taket før  det er over. Bendik leverer sett som er så tight, intenst og ektefølt, at det er umulig å ikke la seg rive med. Vi avslutter By:Larm-2015 anmeldelsen slik: Enkelt sagt er det Bendik leverer denne kvelden monumentalt – en ren oppvisning og aldri en så liten maktdemonstrasjon fra en artist som på mange måter befinner seg i en helt annen liga enn de fleste av årets By:Larm-acts. Bendik er et must å få med seg på Musikkfest. Les mer om Bendik.

 

 

Hanne Kolstø

I 2011 ble mange for alvor oppmerksom på Hanne Kolstø. Forventningene ble etter hvert store: “Solodebuten kommer i 2011, og kan fort være en av årets mest spennende norske skiver” – Øyafestivalen. Hanne Kolstø har til nå utgitt 6 album og de høye forventningene ble innfridd, for musikalsk, på skive og live og stilmessig, er Hanne Kolstø gjennomført, og ikke minst spennende. På årets Live at Tøyenkirken er Kolstøs nakne stemme festet til tape, (eller harddisc da, om du insisterer), slik at flere kan få gleden av å høre avkledde versjoner av sangene hennes. Og det låter selvsagt råflott. Hun har stålkontroll på stemmen. Live at Tøyenkirken er en fin inngang til hennes katalog. Det faktum at låtene tåler å bli skjært til benet uten å bli kjedelige, tyder på at grunnstammen er god. Les mer om Hanne Kolstø.

 

 

Daniel Kvammen

Daniel Kvammen har klart å sjarmere mange, mye på grunn av Du fortenar ein som meg. Før årets By:Larm konsert på Mono var det kø utenfor og vår anmelder hadde flaks da hun kom inn fem minutter før konsertstart. Kvammen har  åpenbart sjarmert på seg mange flere fans enn oss. Og den elskverdige og spilleglade gjengen som entrer scena på Mono spredde gode følelser fra første sekund. Kvammen veksler mellom lys og mørke både i musikk og personlighet. Kvammen får til en blanding av ungdom, gubbethet, brodd og sårhet som resulterer i dialektviser som skiller seg ut. Vel verdt å stå i kø for. Daniel Kvammen jobber nå med nytt materiale og kommer med album nummer to til høsten. Les mer om Daniel Kvammen.

 

 

Pikekyss

Tidligere i år kom Pikekyss sin Ep Tåke som er en fin debut fra et ungt band. Navnet på EP’en passer godt som bakteppe til den første låten, Hjemlengsel, som langsomt skyver tåka bort og åpner landskapet for de mer fartsfylte poplåtene som følger. Drømmer og lengsel er stikkord som strekker seg gjennom de fire låtene, både i tekster, vokal og stemning. Pikekyss har bare spilt sammen siden begynnelsen av 2015, men har allerede rukket å gjøre seg kjent med mange scenekanter. De gjorde blant annet en god jobb som oppvarmere for Sauropod på Blå tidligere i år. Vel verdt å sjekke ut på Musikkfest.

 

 

Mayflower Madame

Mayflower Madame har på relativt kort tid rukket å skaffe seg god erfaring fra ulike musikkscener. De har vært Ukas Urørt på P3, spilt på Gramo Underwood-scenen på Norwegian Wood, gitt ut en EP (Into the Haze (2013) og hatt oppvarmingsjobber for blant annet Crystal Stilts, Disappears, Moon Duo og Night Beats. Og 4. juni spiller de på Musikkfest. Debutplata som kom i år, Observed In A Dream, er en miks av 80-tall post-punk og psykedelia. Musikken kan beskrives som seigere enn The Jesus and Mary Chain, mørkere enn Ride, tykkere i lydbildet enn Le Corbeau, mindre støyete enn A Place to Bury Strangers, mer komprimert i stemningsleiet enn Serena-Maneesh, dystrere enn Girls Names, mindre eksperimentelt enn Maribel, lysere enn Joy Division, mindre pop-influert enn Black Rebel Motorcycle Club, ikke like klassisk rock-preget som The Black Angels. Flere band kunne vært nevnt, men dette skal tross alt handle om Mayflower Madame, ikke være en namedropping av mulige referanser (noe det likevel ble), uansett, Mayflower Madame har rendyrket en stil som de mestrer godt. På Musikkfest kan du finne ut hvordan plata fungerer live. Les mer om Mayflower Madame.

 

 

Pats One

Den norske battlerap-sjefen slapp albumet album Nichols i 2015. Produksjonsmessig bringer albumet tankene til 90-tallets østkyst-beats. Liv i revy minner for eksempel om Def Squad. Og Dypdykk gir litt D.I.T.C-vibes. Pats One forteller til Oral Bee:Jeg er inspirert av mange forskjellige sjangre; klassisk, big beat, blues, rock, house, soul, rap og rnb, for å nevne noen. Boom Bap kommer nok alltid til å være en stor del av meg, og har alltid vært en stor inspirasjon siden det var det jeg vokste opp med. At skiva fikk det uttrykket den fikk er også mye fordi jeg har plukka mange av beatsa i perioder hvor jeg har hørt mye på 90’s rap. De siste årene har jeg blitt mye mer åpen for å ikke begrense meg selv gjennom sjanger og regler, og innsett at rap er et instrument man kan bruke til å lage den musikken man vil på lik linje med gitar og trommer. Pats One forteller videre at han ikke vil begrense seg selv til å bare gjøre én ting med rappinga, og er veldig interessert i å utvikle seg både i studio, på scena og i ringen. Få med deg Pats One på Musikkfest-scena. Les mer om Pats One i Deichmans musikkblogg. Og les mer på Musikkfest.

 

 

Ole & Silje Huleboer

De to huleboerne (Ole Øvstedal og Silje Høgevold) har spilt inn albumet Sounds Good! med analoge hjelpemidler. De ni første låtene er spilt inn på én kveld, med høy presisjon og streng disiplin. Noen ganger behøves ikke mer enn gitar og vokal for å skape stemningsfull musikk. Sett deg godt til rette og lukk øynene, dette er melodiøst og behagelig.

 

 

Cunt Fistula

Vi har aldri sett Cunt Fistula live, men det vi leser pirrer nysgjerrigheten. Inspirasjon fra Melvins, Sleep og Electric Wizard, men de opererer utenfor sjangerens lammende hasjtåke og spiller tre-fire ganger hardere og hissigere enn den jevne forutsigbarhet med dreads (les: «stonerrocker»), står det på bandOrg. Cunt Fistula er et sludge/rockband fra Oslo, med medlemmer fra PRTLVX (Pirate Love), Deathcrush, Messerschmitt og Skalla, står det på Musikkfest sine sider, pirrer nysgjerrigheten ytterlige. Varm opp til Musikkfest med låta C.U.N.T. F.I.S.T.U.L.A.S. som er med på Tigers Bransjevelter-plate #10 i februar.

 

 

Kildaphew

Kildaphew feiret kvinnedagen på Parkteatret 8. mars i regi av Ladyfest. Den norske duoen , består av vokalist Danielle Brogden og produsent Andreas Lanesjord. Artistene beskriver musikken selv som trippy calypso neo soul rap. «Her synges det om store samfunnstemaer, noe som er gledelig å høre i en musikkverden der mange heller synger om seg selv», skriver GAFFA i sin By:Larm-anmeldelse, og skriver videre at de hadde høye forventninger til Kildaphew, og de fleste ble innfridd. Kildaphew innfridde også på Parkteatret.

 

 

Despereaux

Despereaux blir beskrevet som arvbærere til scandi-hardcoren og er sammenlignet med band som JR Ewing, Snöras og Sigh and Explode av Urørt. Despereaux ble dannet allerede i 2003 på Mysen barneskole, og det er merkbart at de unge gutta har spilt sammen lenge, står det i pressemeldingen, noe vi er enig i. Men, ikke før høsten 2014 har de kommet ut av øvingslokalet, med sin første utgivelse, oppvarmingsjobber for bl.a. Shevils, Jeroan Drive og Jesus Fucking Christ og ellers spilt mange konserter. På tampen av 2014 kom EP’en Luna Pars Fortuna, og to av singlene har blitt anbefalt av Urørt og spilt på P3. Om Ep’en skriver bloggen Musikk fra Norge: «Her er gitarsoloer og temaer som er milevis utenfor HC sjangeren, og det gjør denne EPen så lovende for fortsettelsen.» Flere sitater om EP’en: «Skamrått!» Yngve Andersen, Jeroan Drive/Blood Command. «Utrolig flink vokalist! Liker at han er barberbladkvass og skjærer gjennom gitarene.» Jørgen Hegstad, NRK P3 Urørt. Høsten 2016 slippes debutalbumet deres, og førstesingelen Hugging the Cactus er utgitt på Platebutikken Tigers samleplate Bransjevelter #9. Og vi gjentar: Despereaux er verdt å sjekke ut.

 

 

Simen Mitlid

Simen Mitlid er fra Os i Hedmark, langt inne i skogen. Skogsmusikk er også en naturlig merkelapp å sette på det sjelfulle, dype og skjøre som Simen Mitlid formidler, står det i presseskrivet. Skogsmusikk med Nick Drake-faktor, sier vi (iallfall når det gjelder låten Thoughts) fra 2014, for å ikke snakke om Bon Iver, og det ment som et kompliment. Til nå har han gitt ut to EP’er. I januar i år kom singelen Vacation og i mai kom singelen Sleeper, kanskje den beste låta signert Mitlid så langt i karrieren: stemmningsbærende (indie)pop.

 

 

Sofi Lofi

Sofi Lofi er Mette Breddam fra Le Corbeau sitt eget prosjekt med band. På singelen Hi Lo fra albumet Buried lener Sofi Lofis rock opp mot tidlig Black Rebel Motorsycle à la Stop og  In Like The Rose fra Take Them On, On Your Own. Tidligere Sonic Youth «no wave»-friksjon putrer også under overflaten. Jeg nevner dessuten The Leather Nun, et band jeg alltid har vært fan av, bl.a. pga. låta Prime Mover (1983), en låt på øverste nivå, en høydare, mørk, drivende, i skjæringspunktet Velvet Underground/Iggy Pop. Adjektivene mørk, drivende beskriver også Sofi Lofis Hi L0, i skjæringspunktet til alle de forannenvte, og med samme coolness, for å bruke det uttrykket.

 

 

Lovespeake

Et av bandene det var størst hype rundt i årets utgave av By:Larm var Lovespeake. Bandet kommer joggende ut på scenen til stor jubel, som om de er hjemvendte sønner, og ikke et debuterende band. De starter friskt med singelen DNA som har blitt flittig spilt på radiostasjoner verden over, og følger opp med den nye singelen Thightrope. Det er vågalt å starte med de to eneste låtene folk potensielt har hørt før. Det vitner om en sterk tro på eget materiale. Lovespeake har noe på gang, de har funnet sitt uttrykk, er kule på scenen og har gode låter. Elektronisk pop med soul-elementer og sterke, nynnbare refreng som setter seg. Les Plateanmeldelse: Lovespeake «DNA».

 

 

Stereopol

Vi sakser fra Musikkfest: Stereopol slapp sitt andre album Zensanity i oktober som inneholder et solid knippe låter som har surret rundt på radiobølger de siste 2 årene. The Hitch ble listet på P3, og Hourglass, Fingertips & Even If They Fed You The Universe var listet på P13. I tillegg har du kanskje til og med hørt noen låter i filmer og reklamer. Det er likevel live de trives best, så her er det bare å troppe opp. 3 kjappe til Stereopol. Les mer om Stereopol.

 

 

Svømmebasseng

Oslobandet Svømmebasseng hadde med debuten Fløte fått det for seg å lage det luftige popsoundtracket for sommeren 2014. Albumet Fløte åpner bokstavelig talt med en Innertier. Låta med det selvforklarende navnet, treffer alt som er godt med bassengkanter, høye og velfylte glass, og ikke minst; pene mennesker. Dette er klasse, og da snakker vi ikke lavere middelklasse. Det er den lettkledde synthlyden av livet på solsiden. Les mer om Svømmebasengs album Fløte. I april i år slapp Svømmebasseng låta Følger deg hjem, det luftige popsoundtracket for sommeren 2016? Og på fredag slipper Svømmebaseng sin andre singel fra det kommende albumet Broder. Spennende.

 

 

The Northern Belle

Don’t You Go, Don’t You Dare fra Northern Belles selvtitulerte debutalbum er en nydelig countrylåt som fører vennlige nikk til både Alison Krauss og First Aid Kit. Og resten av albumet er like bra. Northern Belle har en ganske unik sound, siden de blander country og folkemusikk. Det er mange nordnorske referanser her – både i navnet The Northern Belle og i musikkvideoen til sangen I know I love easily, som er spilt inn i Nord-Norge. – Jeg elsker Tromsø. Det er der jeg har vokst opp og familien min bor. Det ville nesten vært rart hvis ikke Tromsø fikk en spesiell plass i låtene, forteller Stine til Deichmans musikkblogg. I fjor avsluttet The Northern Belle sin sommerturné med en overbevisende konsert på Bibliotek-scenen på Øyafestivalen.

 

 

Atlanter

Et av 2014s beste norske album: Atlanter – Vidde. Det som preger Atlanter aller mest er musikalsk åpenhet og en slepen utførelse. Dette er (u)tradisjonell vokal og gitarspill til å bøye seg i ørkenstøvet av. Atlanter fortsetter på sett og vis der de slapp på året album Jewels of Crime, men uttrykket er noe justert i forhold til førsteplaten. Det er fortsatt flinkispop med referansene i orden, dog uten at det går på bekostning av popsensibiliteten. Den afrikanske klimpringen er stadig til stede, men krautrocken er kanskje tonet litt ned til fordel for et mer amerikansk/vestlig uttrykk `a la veskystpop og psykedelia med prog-elementer. Arild Hammerø har uomtvistelig en god stemme. Atlanter trollbandt oss på Øya 2013. Les også Øya 2014: Kolstø / Atlanter / Frøkedal.

 

 

Hajk

I april og oktober ble henholsvis Hajks singler Common Sense og Medicine sluppet, og før det, i februar kom den lette og smarte poplåten Submarine. En feiende flott låt med clean-gitarer, 12-strengs gitar, litt koringer, orgel, enkle trommer og bass. Låten er skrudd av Marcus Forsgren, kjent fra tidligere Lionheart Brothers og nå Jaga Jazzist – i tillegg til sitt eget soloprosjekt, Bror Forsgren. I fjor leverte Hajk sommerlig pop i Biblioteket på Øya.

 

 

Hanne Fjeldstad

Hanne Fjeldstad er dyktig, ikke minst vokalmessig, samtidig som hun skriver stemningmettede låter. En sanger og låtskriver som opprinnelig kommer fra Skien. Hun har de siste årene bodd i Oslo, og har bakgrunn fra diverse folk-rock/indie-pop band. Hun startet å spille gitar som 11-åring, men fant ut senere i tenårene at hun var en betydelig bedre vokalist enn gitarist, og bruker nå stemmen som mitt hovedinstrument. Hanne Fjeldstad har tilsammen utgitt fire singler. Make a Calm og Change kom ut høsten og vinteren 2015/2016 på Safe & Sound Recordings. Det er de to første singlene i en serie på fire låter, produsert av Kenneth Ishak (Beezewax, Heyerdahl, Kaja Gunnufsen).

 

 

Sarah-Jane Summers og Juhani Silvola

Begge er erfarne musikere med flere utgivelser bak seg, både sammen og hver for seg. Summers har også spilt med blant andre Highasakite og Comet Kid tidligere. Silvola har jobbet med flere profilerte artister, både som musiker og produsent. Folkemusikk møter støyrock er en meget presis beskrivelse av uttykket på singelen Widdershins fra i år. Sammenkobling av musikksjangere er ikke noe nytt, men denne kombinasjonen er ikke hverdagskost, og da særlig med tanke på den tilsynelatende enkle instrumenteringen. To personer, to instrumenter; det er mer enn nok når man trakterer instrumentene slik som det gjøres her på singelen. Deler av denne låten kunne blitt brukt til å spille opp til dans innerst i en norsk fjordarm, eller på en bygdefest i tjukkeste seter-Noreg. Samtidig løper rockeføttene løpsk til andre partier. Summers har en råskap i felespillet som er frydefullt å høre på; fela høres til tider nærmest frenetisk ut. Blant annet drar hun i gang en heftig og støyende solo midtveis i låten, der fela gviner og jamrer seg som en fuzzgitar. Silvola bærer på sin side en hel rytmeseksjon alene gjennom gitarspillet sitt. Sammen har de eksperimentert seg frem til en mørk, men melodiøs låt. Dette er både rocka, dansbart, lekent og tøft. Les resten av singelanmeldelsen.

 

 

Sauropod

Bak navnet Sauropod skjuler det seg overraskende nok ikke et prog-metal band med en forkjærlighet for Tolkiens univers. En sauropod er en langhalset dinosaur, du vet, de store trege. Merkelig navnevalg kanskje, ettersom dette bandet er særs kjappe i vendingene. På sin debutplate Roaring at the Storm spiller Sauropod kompleks men catchy rock i samme gate som Pixies. Låtene er smarte, men likevel enkle nok til at de sitter umiddelbart. De tiltaler både hode og ryggmarg. Dette har ingenting med jammete, øs-pøs-rockenroll-fiskeboll-rock å gjøre. Dette er rock med vekttall. De beste låtene er alltid de enkleste, og for å skape en enkel låt trenger man smartness og oversikt for å se hva man kan skjære bort. Tenk Nirvana. Låtene deres sitter som hugget i stein, og de er enkle å plystre eller nynne til. Rett og slett fordi de er jævlig bra, skriver vi om By:Larm-konserten deres i 2015. Gled dere til Musikkfest 2016.

 

 

Anna of The North

Vi var konsert med Oslo-baserte Anna of The North på By:Larm 2015 og skrev da følgende: På sitt beste burde det være hevet over enhver tvil at Anna of the North hevder seg som en av de beste acts-ene på årets By:Larm. Det er ingen som helst tvil om at Anna bærer på mye talent, og omsetter det på en høyst godkjent måte. Vi snakker om kjølig, drømmeaktig og stilsikker elektropop. Når det er sagt føles det som det går ti på dusinet av den slags på årets By:Larm. Anna of the North befinner seg heldigvis i det øvre sjiktet blant disse. Gjøviksjenta har også fine låter på samvittgheten, f.eks. The Dreamer. Blant det beste undertegnede har hørt fra Anna of The North, skrev jeg da den kom ut i fjor. Produksjonen er større og luftigere enn tidligere, noe som medfører at Anna of The Norths elektropop framstår enda mer inntagende og drømmende, og stemmen til Anna bidrar til å løfte uttrykket ytteligere. Vel gjennomført.

 

 

Jadudah

Energisk, mørkt og mystisk fra Nordens Paris, eller rettere sagt, de er et Oslo-basert band, men ble startet i Tromsø i 2012, og ble fort kåret til Ukas Urørt med sin første singel And We Fall. Jeg liker også låta: Det lyder tungt og drivende på samme tid. Props til Helle Larsens vokal. Noe som trekker ned? Tja, for å sitere meg selv i Eline Thorp-videoanbefalingen fra i fjor: «Originalt er det vel ikke, men så lenge Jadudah kommer opp med låter av samme kaliber som And We Fall er jeg fornøyd». Singelen When I Sleep ble listet på P3, og i fjor slapp Jadudah debutalbumet Strangers.

 

 

Captain Kill

Captain Kill startet som er bass & trommeband og slapp en låt som heter Dance Mtrfkr. Uttrykket her minner meg en smule om den forrykende norske bass & trommeduoen Russian Amcar Club, som i 1987 ga ut to tolvtommere/12″ EP’er/mini-LP’er. I 2015 utvidet de først besetningen med en gitarist, og ble en trio, så ble en til innlemmet. På tamepen av 2014 kom debutskiva Vanilla Gorilla. Plata er ei knalltøff rockeskive med referanser til QOTSA og Motorpsycho, og det noe begrensende bass/tromme-oppsettet føles absolutt ikke begrensende på denne skiva, melder rutz.no.

 

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

 

Vi anbefaler også:

Svartepetter (les Oral Bees intervju)

Ost & Kjex live

Mungolian Jet Set

DRM Klikk

Noziswe

Sweet Like Chili (les intervju)

Gatas Parlament

Einar Flaa

Kenneth Engebretsen

Succuba

Jesus Fucking Christ

Daniela Reyes (Les intervju)

Truls Heggero

Tusmørke

Charlotte & The Co-Stars

Mirjam Martinsen

Sgrow

OddPopp

Mark Steiner & His Problems

Still Changing

Me and the Julios (les intervju)

 

 

Sjekk også:

STØYFEST – Musikkfest Oslo: Støyscena 2016 på Deichmanske bibliotek, Grünerløkka

Comments
3 Responses to “Musikkfest Oslo 2016 – vi anbefaler disse utøverne”
Trackbacks
Check out what others are saying...
  1. […] Musikkfest Oslo 2016 – vi anbefaler disse utøverne […]

  2. […] kjent med mange scenekanter. De gjorde blant annet en god jobb på Uhørt, Strøgetpassasjen under Musikkfest Oslo 2016. På scenen håndterte vokalisten brillefint rusk-i-halsen-trøbbel, og gruppa sto for en av de […]

  3. […] kjent med mange scenekanter. De gjorde blant annet en god jobb på Uhørt, Strøgetpassasjen under Musikkfest Oslo 2016. På scenen håndterte vokalisten brillefint rusk-i-halsen-trøbbel, og gruppa sto for en av de […]



Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!