Pønkerne i 2023

– På mange måter har rocken de siste årene blitt forgubbet. Jeg ser jo det på mange konserter at jeg som mann med grånende skjegg (50) representerer gjennomsnittet av publikum. Men noe er i ferd med å skje, det dukker stadig opp yngre folk av alle kjønn som starter band og som også spiller rock/pønk. Med disse dukker det også opp et yngre publikum på konsertene og som platekjøpere, mener Robert Dyrnes, som selv gir nye tilskudd plass på samlingen «2023: Pønk i Norge» på sitt plateselskap Fücking North Pole Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Nora Nystuen, Gøran Nilsen, Kamilla Kvamme, Yann Belov, Christiane Huldra Henriksen, pressebilde, privat

«2023: Pønk i Norge» er en frisk varieté av hurtig, hissig, temperamentsfull og gøyal musikk med røffe riff, breiale tekster og plenty pågangsmot. Med artister som TwoMinutesHate, Fights, Slug Boys, Sonic BoomBooms, Barnevænnlig og The Christians er det her mye inspirerende ørefyll også for blaserte gamlinger. Samtidig kan nok også representanter for den oppvoksende generasjon finne energi, glede og moro i låtene til Brækkækkel, Deepthroat Diaré, Dudes, Decibøllene, Evig Oppgang, Slitasje og flere. Her får man kontante og direkte meldinger i monitor eller høytalere.

Du kan nok også regne med å se mange av disse bandene med økende frekvens på landets konsertscener og drikkebuler. Initiativtakeren til samlingen, Robert Dyrnes, gir oss sine tanker om å holde musikkmiljøet levende og inkluderende for unge- og eldre krefter og om arbeidet med den ferskeste samlingen.

 Hvordan står det til med pønken i Norge i 2023?

Det står vel egentlig ganske bra til! Det dukker stadig opp nye band, det er en stabil mengde arrangører og festivaler og i tillegg er det en del rutinerte labler som gir ut bra musikk i sjangeren. Det er gode miljøer i de store byene, og det skjer mye fint også på flere mindre steder rundt om i landet. Til å være en sjanger som både er marginal og som får lite oppmerksomhet i media, så gjør den mye utav seg og det er mye aktivitet på et høyt nivå. Jeg ser jo miljøet her i Trondheim best, siden det er her vi holder til. Aktiviteten her har tatt seg fint opp siste året. Masse bra som skjer på UFFA, der det stadig dukker opp nye og unge band, og det er et jevnt tilsig av konserter og ikke minst er det masse unge folk på konsertene der!

Jeg jobber jo på Verkstedhallen & Lobbyen på Svartlamon og der har vi et større spekter av rockekonserter, men mye pønk og hardcore også. Bare den siste måneden har vi hatt konserter med Brutal Kuk, Lucky Malice, Brækkækkel, Murder Maids, Bakrus, Klepto, Charta 77, Köttgrottorna, Anti-Lam Front etc. Og vi har allerede fått på plass mye fint for høsten med blant andre Blood Command, Not My Time To Die/Run Dry og comeback av Jimbo Jones! Siste helgen i mai ble Trondheim Punkfestival gjennomført til stor stemning. Og ellers er det en og annen konsert på Fru Lundgren som også faller inn under pønksjangeren.

Ellers ser jeg at ting er på gang i Bergen, i Oslo har jo blant annet Vaterland et meget høyt aktivitetsnivå. Det er Pønkråkkfestival i Steinkjer til høsten, Gjerstad Pønkråkkfestiva og slik kunne jeg fortsatt! Mye aktivitet rundt om. Tror ikke det er så verst å være pønkband eller publikum som liker pønk i Norge pr 2023!

Hvor utfordrende er det å finne nye band til disse samlingene som kommer med hyppig frekvens?

Det er ikke så vanskelig som man kanskje skulle tro! Pønk i Norge-serien har jo opparbeidet seg et par dogmer.. Blant annet så skal vi kun ha med band/artister som ikke tidligere har vært med på plater i serien. Vi tenkte nok etter et par plater, at det kom til å bli en utfordring å fylle på med nye band. Men det har så langt ikke vært det!

Har allerede skisse på mange band til «2024: Pønk i Norge». Har avtalt med noen, og flere er på blokka.

Dersom det er noen band der ute, som tenker at de burde vært med på denne serien, så er terskelen lav for å ta kontakt med oss. Bare send oss en melding på Facebook-siden til Fucking North Pole Records eller send meg en epost! «Norsk pønk» og «Norsk punk» sidene på Facebook er superfine i forhold til å holde seg oppdatert på hva som kommer av nye band, utgivelser og arrangement. Så stor kred til de folka som holder disse i gang!

Hvor representative for scenen er bandene på denne nye samlingen?

Godt spørsmål. Litt usikker på om jeg er den rette til å konkludere på det. Med tanke på det jeg sier i forrige spørsmål, at vi hele tiden jakter nye band som ikke har vært med før, så har vel egentlig disse platene et litt annet fokus. Vi ønsker å ha mest mulig fokus på nye band innen sjangeren, og vise frem disse og gi de en mulighet til å nå ut til flere. Men når det er sagt, så prøver vi jo å ha en fin blanding av både nye og gamle band på skivene. Samt finne band fra store deler av landet, og ikke bare fra de store byene. For å vise spennvidde etc.

Så jeg tror skivene er et ganske godt tidsbilde på hva som rører seg. I hvert fall når det gjelder pønkscena. Når det gjelder band som er litt hardere og faller under hardcore-fanen, har vi litt å gå på. Har syslet en stund med å sette sammen en egen «Hardcore i Norge»-samler… Dersom noen har innspill til et slikt prosjekt, ta kontakt!

Mange av bandene denne gangen er fra hovedstaden. Fortell om Oslos betydning for norsk pønk. Hva er det som gjør at musikere og pønkere trekker til Oslo?

Det er vel litt slik det alltid har vært. Oslo er hovedstaden, det er der det er flest muligheter innenfor utdanning, jobb og også best infrastruktur innen musikkbransjen. Der er det flest scener/rockeklubber, festivaler, labler, studioer etc. Og da trekker gjerne mange inn mot hovedstaden. På «2023: Pønk i Norge»-skivene er det mange Oslo-band, men folkene i bandene er fra mange andre steder enn Oslo. Her er nordlendinger, trøndere, folk fra Vestlandet etc. Så det at et band holder til i Oslo, betyr ikke nødvendigvis at medlemmene i bandene er født og oppvokst der.

Jeg har selv aldri bodd i Oslo, og vil neppe gjøre det heller, så jeg ser ikke den helt store tiltrekningskraften byen har. Jeg har et utall kompiser som har flyttet til Oslo for å komme nærmere der det skjer, men mange av dem har ofte endt opp med å jobbe i sorteringen på posten, i barnehage eller i bar. Det er dyrt å bo i Oslo, og det har endt opp med at de ikke nødvendigvis har fått så mye større rom og muligheter til å leve ut drømmen om å leve av/for musikk. Jeg tror de aller fleste kan ha like stor sjanse for å lykkes med det de holder på med fra de fleste andre steder i landet. Når det er sagt, er det alltid trivelig med en helgetur til hovedstaden for å gå på konserter, treffe folk, shoppe skiver etc.

Aldersspennet mellom de deltakende artistene på denne samlingen er veldig stort. Noe som står i strid med påstander om at pønk og rock ‘n’ roll er i ferd med å bli gammelmannssport både blant publikum og utøvere. Hvordan er nyrekrutteringen blant publikum og artister til scenen?

På mange måter har rocken de siste årene blitt forgubbet. Jeg ser jo det på mange konserter at jeg som mann med grånende skjegg (50), representerer gjennomsnittet av publikum. Men noe er i ferd med å skje, det dukker stadig opp yngre folk av alle kjønn som starter band og som også spiller rock/pønk. Med disse dukker det også opp et yngre publikum på konsertene og som platekjøpere. Jeg tror det er viktig at vi som portvoktere slipper til den nye generasjonen av folk som skaper musikk. Vi må gi de rom og plass til å utøve musikken og gjøre konserter, gi ut musikk og være en del av den scena vi har vært del av i mange år. Og det er viktig at vi aksepterer at de har en annen innfallsvinkel, og ikke nødvendigvis gjør ting på den måten vi gjør det eller har de samme referansene. Det er den eneste måten vi kan få frem ettervekst innenfor en sjanger som har blitt litt forgubbet.

Vi har blitt mer og mer bevist på dette på Verkstedhallen & Lobbyen, vi ønsker hele tiden å gi sjansen til nye og unge band. På samme måten som vi med Fucking North Pole Records ønsker å slippe til nye og unge stemmer som spiller pønk. Jeg synes jo det er en blanding av veldig spennende og provoserende at nye generasjoner kommer og spiller pønk med ny tilnærming. Ikke alt jeg liker selv, men jeg liker at de gjør det. Om du skjønner? Det skal og bør være plass både til de gamle gubbene og kidsa!

Det påstås at pønk er lavterskel musikk. Det vil si at det kanskje ikke kreves altfor mange øvinger og teknisk dyktighet før man kan stå på en scene fremfor et publikum.

Noe av kjennetegnet ellers er jo gjør-det-selv holdning og evne til å få ting gjort. Likevel har det tatt et av bandene her Decibøllene veldig mange år før de albumdebuterte med ei liveskive i fjor høst. Hva tenker du rundt det?

Denne påstanden er noe som henger igjen fra pønkens barndom på slutten av 70-tallet. Da var det gjerne slik at man gjorde konserter før man øvde. Da var pønken på mange måter en reaksjon på proggen som hadde lagt lista høyt i årene før. Og lista for hva man kunne gjøre, ble regelrett fjerna… De siste åra føler jeg det er motsatt, nemlig at mange av de som spiller pønk og hardcore er blant de som øver mest og er aller flinkest til å spille. Jeg ser f.eks. på Murder Maids, som vi har vært så heldige å få lov å jobbe litt med på deres plateutgivelser. For et ekstremt høyt ferdighetsnivå den gjengen har! De behersker instrumentene på en utsøkt måte og for et samspill. Helt rått! Og på samme måte er det med veldig mange andre innen sjangeren også. Helt råe musikere! Når det er sagt, så kan også pønk fortsatt være lavterskel. Og det kan være sjarmerende med band som spiller på dette med at det skal være litt slack og slark i utførelsen.

Når det gjelder Decibøllene, så «herja» jo de på første halvdel av 2000-tallet. Da ga de ut både en CD og en EP og var med på et fint knippe samleskiver. Mener de hadde en pause før de kom sammen igjen, og nå altså fikk ut et livealbum med opptak fra konsert på Blitz (2018). Det livealbumet var vel vinyldebuten deres i hvert fall. For øvrig viser denne liveskiva bandet fra en veldig fin side! Decibøllene er et også et fint eksempel på et band som gjør ting sjøl når de gir ut egne skiver og står for alt det praktiske med innspilling og utgivelse. Noe som er den måten de aller fleste gjør det på også i dag innen sjangeren.

Hvordan er ditt eget forhold til dette bandet og mer generelt om pønkens initiativ, gjør-det-selv holdning, og hvorvidt det er og bør være en lavterskelaktivitet, eller om det er greit med portvoktere, og at det tar litt tid før musikken finner fysisk form og band inntar konsertscenene.

Verden har forandra seg veldig også når det gjelder musikk og formidling av musikk de siste årene. Det begynte med MySpace og de greiene der. Nå kan jo de aller fleste spille inn musikken selv og gi det ut selv. Uten at andre er involvert. Og mange gjør jo også nettopp det. Og dette gjelder alle sjangere fra danseband til pop og pønk. Man trenger ikke ha råd til dyre studioer, man trenger ikke involvere plateselskaper etc. for å få spilt inn eller gitt ut musikk. Man kan i prinsippet spille inn med mobiltelefonen, laste opp selv via en streamingtjeneste og få musikken online ganske kjapt og effektivt. Problemet nå om dagen er vel heller å klare å skille seg ut i mengden og finne frem til et publikum som får hørt musikken.

Som nevnt over, jeg som en slags portvokter for både utgivelse av musikk på Fucking North Pole Records og som booker ved Verkstedhallen & Lobbyen er bevisst min rolle, og prøver etter beste evne å være inkluderende og åpen for nye artister og nye måter å gjøre ting på. MEN, det er også viktig å si at Fucking North Pole Records er jo noe vi gjør som en hobby at det derfor må bestå av minst disse to kriteriene: det skal være musikk vi liker og den skal være fremført/laget av folk vi synes er trivelige. Utover det er vi åpne for et stort spenn av musikk som på en eller annen måte er beslektet med pønk! Fucking North Pole Records regner oss ikke som en del av musikkbransjen Dvs. vi er sikkert det i manges øyne, men vi har valgt å ikke forholde oss så veldig til den øvrige delen av bransjen. Vi står helt fritt til selv å bestemme aktivitetsnivå, vi bestemmer selv hva og hvem vi vil samarbeide og gi ut musikk med, vi har selv bygget opp vårt eget nettverk av distribusjon og er ikke avhengige av andre mellomledd for å ut de skivene vi gir ut. Vi følger ikke trender og moter men forholder oss kun til egen musikksmak når det gjelder musikk vi gir ut. Og vi gjør det vi kan for at vi skal være lette å kontakte og samarbeide med.

Når det gjelder utgivelser av fysiske utgivelser, så har det bare det siste året blitt ekstremt mye dyrere. Råvarepriser på vinyl/papir/trykk har gått opp, det samme har transportpriser og strømpriser (vinyltrykking er enormt strømkrevende) og på toppen av det hele har verdien på den norske krona nådd et lavere bunnivå enn på flere år. Noe som gjør at i sum har prisen for å trykke f.eks. en LP gått opp med minst 50% siden i fjor høst. Og som en følge av dette har jo også folk flest merket det på kroppen at man har fått mindre å rutte med. Jeg har snakket med flere, både band og små labler, som nå gir seg, og ikke gidder gi ut skiver lengre, da man ikke klarer å få ting til å gå rundt lengre. Jeg tror vi i løpet av 2023 vil oppleve en mulig nedgang i plateproduksjon fra mindre band/labler, og kanskje også en nedgang i det totale salget av vinyl? Jeg må gjerne ta feil her, men det er en følelse jeg sitter med pr nå. For vår del vil det gjøre at vi må snu på hver krone og være mere kritiske i forhold til de fysiske utgivelsene vi skal gjøre fremover. Men vi har overhodet ikke tenkt å gi oss!

Hvilke band fra denne samlingen har du spesielt tro på fremover?

Jeg har tro på alle! Du vet når man jobber med slike samleplater, så får man et forhold til alle låtene og bandene. Vi sjekker jo ut det de har av utgivelser og litt bakgrunn og slikt. Så vi blir liksom knyttet til hvert band. Og vi ender jo opp med å høre disse låtene ganske mange ganger før vi har fått satt sammen samlingen, hørt testpress og endelige plater kommer fra trykkeriet. Men det er jo klart at mange av disse har forskjellige forutsetninger for videre satsing. Et par av disse er jo prosjekter som ikke har store planer for fremtiden, mens andre allerede er i gang med innspilling av nytt album. Noen er alt signet på labler, andre blir å jobbe knallhardt videre helt på egenhånd.

Jeg har f.eks. sett Brækkækkel tre ganger det siste året, og ser fremgang fra konsert til konsert. De har lokalt fått en stor tilhengerskare og blir spennende å følge frem mot neste album. Fikk sett The Sonic BoomBooms live for noen uker siden, og det var et band som har mye for seg. Her snakker vi om et garasjerockband som definitivt har et internasjonalt tilsnitt, med en fantastisk frontfigur og et knalltøft komp. De bør leie seg bil og kommet seg nedover i Sør-Europa for turnering snarest! Definitivt et band vi gjerne jobber litt med fremover!

Ellers så har vi jo allerede vært litt involvert i utgivelser med både TwoMinutesHate og Barnevænnlig det siste året. Fine band som det blir spennende å følge opp videre! Mange av de øvrige bandene her blir det spennende å se hvor veien fører videre. Gleder meg allerede til nye utgivelser med flere av de! Kanskje vi blir å finne på noe med de fremover, de vet i hvert fall hvordan de når oss nå, dersom de vil ta en prat om videre samarbeid!

Den musikalsk spennvidden på albumet er enorm. Hva er det alle disse bandene har til felles som gjør at man kan rubrisere alle som pønk?

Som du sier, dette spenner vidt. Noe er definitivt hardcore, andre låter mere catchy og har klare pop-elementer. Noe er veldig gitarbasert, andre har synth i lydbildet. Flere her har elementer av metal, andre garasjerock (The Sonic BoomBooms).

Her synges på norsk og engelsk. Og det er til og med en låt med svensk vokal (Sushila fra Trondheimsbandet Slitasje). Flere av låtene har klare rock ‘n’ roll-elementer. Jeg tenker at alle her har elementer som gjør at de på en eller annen måte har et uttrykk som hører inn i den utvidede pønksjangeren. Men i bunn og grunn har det med holdning, tilnærming og utførelse å gjøre. Det er kanskje fellesnevneren her? Samlingen viser i hvert fall et bredt spekter av hva pønk er i Norge i 2023 og dens mange ansikter og uttrykk.

Hva er best amerikansk eller britisk pønk, norsk eller svensk pønk og hvorfor?

Jeg liker god pønk uavhengig av hvor den har sitt opphav! Da jeg var 10 år og utover tenårene hørte jeg mest på metal, heavy og hardrock. Det gikk mye i Black Sabbath, Accept, Motörhead, Iron Maiden, Kiss, Mötley Crüe, Wasp, Venom etc. Men et stykke ut på 80-tallet gikk jeg litt lei av den musikken. Og da dukka pønken opp. For min del starta det med engelsk (britisk) pønk, med The Clash og Sex Pistols. Har alltid vært fan av tidlig engelsk pønk. Men oppdaga etter hvert Ramones og Dead Kennedys og ble også stor fan av disse. Må innrømme at svensk pønk ikke fikk så stor oppmerksomhet av meg før på slutten av 90-tallet, da det flommet over av god pønk derfra.

Men for meg har det alltid vært norsk pønk som har vært fokus. Jeg er jo for ung til å huske den første bølgen, men fra jeg oppdaget denne på siste halvdel av 80-tallet, så har det vært norsk pønk for meg. Wannskrækk, Kjøtt, DePress og etter hvert Life…But How To Live It?, Stengte Dører etc. er nok mine favoritter.

De siste 30 årene har jeg stort sett slukt det som har kommet av norske pønk og hardcore. Jeg prøver å få med meg det meste av det som kommer og støtte de fleste med å kjøpe sjølutgitte LP-er/singler/kassetter/CD-er. Kommer utrolig mye, men også veldig mye bra!

Hvordan har den britiske og amerikanske pønken påvirket de norske bandene på samlingen her?

Det burde de kanskje fått svare på selv, fordi jeg tror det varierer mye fra band til band. Noen har sikkert hørt på de opprinnelige førstegenerasjons pønkbandene, andre har hentet inspirasjon fra hardcore, noen garantert fra norske band etc. Men helt sikkert er det at de fleste har latt seg inspirere av flere generasjoner både band, sjangere og miljøer!

Hvorfor skal en støtte de lokale pønkerne?

Fucking North Pole Records har alltid hatt som mål å være med å støtte den lokale pønkscenen og de lokale bandene der hvor vi har hatt hovedkvarter. Om det var i Tromsø eller Trondheim. Og egentlig har vi hele Norge som vår «hjemmebane», da vi har venner og band vi samarbeider med fra Finnmark i nord til Østfold i sør!

Vårt mål har vært todelt: å være med å løfte frem og gi nye og unge band muligheten til å ta et steg videre i karrieren og være med å lage liv og leven der hvor vi holder til. Dette har jo gjort miljøet rundt oss mer levende og ikke minst gitt oss flere band og konserter å gå på! I tillegg har vi et mål om å ikke glemme hvor vi kommer fra og hvor musikken vi liker har sitt opphav. Derav f.eks. platene i «Bærre på Jævel»-serien og utgivelser med Norgez Bank, Htlr Sntzl, Total Undergang/Kriminell Ungdom etc. Til høsten er vi med å gi ut en samler med Norske Gutter som samler alle deres innspillinger på et album. Det bandet har vært viktig i Norge på mange måter!

Spørsmålet får meg også til å tenke på de morsomme utgivelsene «Stø dei lokale pønkarane» som kom for nesten 30 år siden! Utgivelser som har vært med å gjøre dette til et begrep i pønken og til en inspirasjon. Hver og en av oss har et ansvar for vårt eget lokalmiljø, det være seg pønk eller andre ting vi er opptatt av å ha et levende miljø rundt. Derfor skal vi etterstrebe å være positive og støttende overfor de som vil skape noe og prøver å få til noe positivt! Så enkelt er det.

 

Fortell om albumomslaget denne gangen og valget av illustrasjon.

Siden det denne er gang er den litt mystiske og mytiske «Gammelsnuten» som har designet coveret, så lar jeg Cut-art kunstneren selv fortelle litt om coveret og bakgrunnen for det: «Ola Borten Moe er en kynisk og splittende retoriker. En middelmådig representant for et lite parti med uforholdsmessig stor makt. Minister for forskning og høyere utdanning som tilsynelatende ikke eier respekt for store deler av sektoren han vil gi en «total makeover». Han sprer kunnskapsforakt og tegner et bilde av intellektuelle som en elitistisk gruppe unyttige drømmere for å score billige poeng blant folk flest (dog med varierende resultater – partiets oppslutning tatt i betraktning). Har prestert å bli erklært persona non grata av det «pubertale» studentdemokratiet i de største universitetsbyene Bergen og Oslo, og er stolt over å ha lemlestet planene for NTNUs moderne, grønne campusoppgradering. Mannen er til og med upopulær på Nesna. Ministeren virker å mene at fri forskning og et uavhengig akademia er tant og fjas, da i særdeleshet humaniora. Borten Moe er dessuten medlem i den vanvittig usjarmerende, lite snakkesalige, misogyne og eksklusive Gutteklubben Kuken, og er altså en av to «hytteturministre» som åpenbart mangler både skamvett og folkeskikk. På toppen av det hele er han ifølge sikre kilder den eneste trønderen som spiser leverposteiskiva si med kniv og gaffel.»

Kan vel også legge ved en link til en lystig vise om Ola Borten Moe, skrevet av Ole Paus, fra den gang han var oljeminister. Det meste som sies her, gjelder vel fortsatt:

Hva er forbindelsen mellom Ola Borten Moe, russefeiring og Pink Floyds «The Wall»?

Det bør vel være liten tvil om den forbindelsen etter coverdesignerens utreding over? Og dermed også hvorfor han føyer seg inn i rekken av vattnisser som pryder coverne til «Pønk i Norge»!

Til slutt har Robert Dyrnes  satt sammen en spilleliste med låter gitt ut av Fucking North Pole Records i 2023. Her  kan jo de som er nysgjerrig, få et lite innblikk i hva de driver med på denne labelen!

 

«2023: Pønk i Norge»

 

«2022: Pønk i Norge»

 

«2021: Pønk i Norge»

 

«2020: Pønk i Norge»

 

«2019: Pønk i Norge»

 

«2018: Pønk i Norge»

 

«Julepønk i Norge»

 

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog