Øya 2024: Søt soulmusikk og noe blass punk rock: Thee Sacred Souls, Euroboys, The Yussef Dayes Experience, Sampha, Veronica Maggio, Idles, Yard Act

Thee Sacred Souls omfavnende soul, et nytt hyggelig gjenhør med Euroboys’ «Soft Focus» i liveformat og musikalsk virtuositet og fingerferdighet av den fremragende jazzkvartetten The Yussef Dayes Experience tok publikum med seg hjem da Øyafestivalen satte punktum i Tøyenparken lørdag 10. august. Idles berørte ikke i vesentlig grad og Yard Act ga mest lyst til å se Talking Heads’ konsertfilm «Stop Making Sense» enda en gang.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto:  Ihne Pedersen, Ole Christian Klamas

Musikk er individuelle følelser både på godt og vondt. Hvem vi er som mennesker? Hvilket humør og fysisk beskaffenhet vi er i? Har vi lyttet til og kjenner musikerne og platene deres fra før? Hvor mye forkunnskap og forståelse vi har om musikk? Alt dette kan styre opplevelsene våre. Disse poengene ble ekstra tydelige lørdag i Tøyenparken, slik også anmeldelser og publikums tilbakemeldinger har variert uken igjennom.

Veronica Maggio på Øyafestivalen 2024. Foto: Ihne Pedersen

Etter en dose glad oppløftende pop fra Veronica Maggio på formiddagen med overraskende mange tidlig ankomne publikummere, ble San Diegos Thee Sacred Souls en sann berikelse og injeksjon av glede. Soul-konnosørene, som angivelig sjarmerte Moldejazz-publikummet i Alexandraparken 16. juli på en dobbeltkonsert med oppvarmer Beharie.

Thee Sacred Souls på Øyafestivalen 2024. Foto: Ihne Pedersen

Som en deilig sensommerbris engasjerer og løfter det Daptones-signerte bandet med sin sweet soul music, og får oss ut av ethvert tilløp til festival-lede eller kjedsomhet med sin varme entusiasme og direkte interaksjon med publikum. «Sweet Soul Music» er en låt av Arthur Conley skrevet sammen med Sam Cooke og Otis Redding samt en egen avart av soulen som inkorporerer elementer av rhythm and blues med gospel. Vokalist Josh Lane, med lange rastafletter, jogget rundt på scenen og scenekantene allerede helt i starten. Så er han nede ved barrikadene, håndhilser og synger direkte ut i folkehavet. Så kaster han seg over gelenderet, og beveger seg syngende ut i store deler av arenaen, hvor han setter seg ned iblant oss, mimer tekstinnholdet og holder hånden over hjertet.

Thee Sacred Souls på Øyafestivalen 2024. Foto: Ihne Pedersen

Bassisten Sal Salmano spiller funky, og med noe jeg oppfatter som nydelig gehør og samforståelse med vokalen. Det de varter opp med er 1960-talls soul i amalgamasjon med 1970-talls funk groove og R&B. Stakkato keyboardrytmer fra Riley Dunn med hint av Motown. Alex Garcia slår trommer med vigør og fin rytmefølelse. Det oppleves kanskje ikke som det mest originale eller nyskapende jeg har hørt, men desto mer autentisk og genuint. Håndverk av beste merke med leken myk hovedstemme og virkelig gode backing vokalister, Tatiana Sandate og Aston (overtok nylig etter Jensine Benitez, som har sluttet i bandet og nå satser på egen hånd). En videreføring av en tradisjon som treffer dypt inn i hjerteroten, og som tilhørerne er svært mottakelige for.

Thee Sacred Souls på Øyafestivalen 2024. Foto: Ihne Pedersen

Varme, gode smil brer om seg. «Love Is the Way» synger de hellige sjelene og er ambassadører for kjærlighet – som de propaganderer overvinner alt – og vil at vi skal glede oss over livet og lære å like oss selv. Det er nydelig å høre «Can I Call You Rose?» samplet av ScHoolboy Q i «Love Birds» med gjestene Devin Malik og Lance Skiiiwalker av opphaverne. Jevnt over fengslende. «Will I See You Again?» er naturlig nok et høydepunkt. «Lucid Girl» borger godt for det kommende albumet «Got a Story to Tell», som kommer 4. oktober ned sine Marvin Gaye–vink. Deres «Weak for Your Love» er for øvrig samplet av Vince Staples, som opptrådte på Vindfruen onsdag, på hans «Black & Blue».

Sampha på Øyafestivalen 2024. Foto: Ihne Pedersen

Mer moderne i uttrykket og introvert og subtil er Sampha, som også krever vår fulle og hele oppmerksomhet om vi skal få noe utbytte av det. Sceneoppsettet er et semisirkulært arrangement med lederen Sampha Sisay bakert. Alle bandmedlemmene har mange oppgaver underveis for å få frem uttrykket som ønskes. Rosetta bidrar i hovedsak med bass og vokal, Ruthven med perkusjon og vokal, og Blake Cascoe med trommer.

Sårbart, delikat og fylt av skjønnhet. Vridde lyder og skrudde samples satt sammen der musikerne kan synes å respondere nesten jamaktig til hverandre. De spiller med frihet og er synergisk. Lagdelte arrangementer inkluderer litt av hvert fra et bredt spekter. Låtene er omarrangert fra hvordan vi er vant til å høre dem på skive. Det låter dynamisk og variert, men kommuniserer ikke tydelig ut som forgjengerne. Men minst like oppriktig.

En frisk trommesirkel i høyre scenehjørne mot slutten under fremføringen av «Without» bryter mønsteret. Ellers blir det mye prating og lite konsentrasjon om det som foregår på scenen ute blant publikum, og kun de som er dypt konsentrert om musikken virker å groove med og glede seg over den Mercury Prize Award-vinnende artisten (fikk prisen for «Process» i 2017), som mest holder seg i bakgrunnen på scenen. Dette er nok enda finere i en klubbkonsert-setting for initierte fans .Snakk om kontrast til forrige artist i Amfiet!

Sampha på Øyafestivalen 2024. Foto: Ihne Pedersen

Herværende skribent har hatt det litt vanskelig for å virkelig trenge ned i og digge både Idles og Yard Act, tross at jeg likte Idles’ opptreden på Vindfruen for noen år siden og digga debutalbumet. Nå var det en ny mulighet til en ny frisk passiar med de britiske punkerne, som av kollegene Sleaford Mods og Fat White Family har vært beskyldt for arbeiderklasse-appropriasjon.

Yard Yacht på Øyafestivalen 2024. Foto: Ole Christian Klamas

Yard Act, som ble nominert til Mercury Prize Awards for debuten «The Overload» i 2022, uten å nå helt frem, byr på vittige, selvrefererende tekster, men føles likevel noe anstrengt, tross kløktige observasjoner og karakterer. Frontmann James Smith, med tilgjort ukjemmet hår, vide bukser dressjakke, er over alt på den lille scenen på Hagen. Backing sangerne Daisy Smith og Lauren Fitzpatrick har en fin smittende energi, og løfter låtene når de får mer plass i lydbildet. Rytmeseksjonen er stram og fast med Jay Russell bak batteriet og Ryan Needham på bass. I det hele tatt er det lite å utsette på fremføringen. Gitaristen Sam Shipstone er et spesielt skue med sin kosteformede, voldsomme hipsterbart. Han løper og rocker iherdig rundt på scenen. Man skulle tro noe alvorlig var i omløp, all den boblende energien der oppe tatt i betraktning. Med sju personer er det rimelig overbefolket.

Yard Yacht på Øyafestivalen 2024. Foto: Ole Christian Klamas

Man kan høre spor av Blurs cheeky gutta-stemning, voyeurismen til Pulp, The Streets’ miks av hiphop og britpop, post-punk dansepopen til LCD Soundsystem, de stakkato rytmene og sarkasmen til The Fall i det Leeds-orkesterets musikk. Men mer enn noe annet minner live-fremtreden meg om Talking Heads og byfrendene fra Leeds, Gang of Four. Her sitter jeg og ramser opp mange av mine favorittband og artister, men blir likevel ikke riktig fanget. (Faktisk litt mer når jeg igjen tester litt youtubing hjemme). Hvorfor?

Yard Yacht på Øyafestivalen 2024. Foto: Ole Christian Klamas

Kanskje har jeg fortsatt det vanskelig å oppfatte hva som er det genuine og egne med Yard Act? Også fremsto de live som han ene fyren, ivrig pekedansende i front (mens han insisterende liksom-synger tekstene med overdreven innlevelse (uten å ta signalene fra de rundt ham) til lite interesserte publikummere – det ble noe krampaktig og anstrengt for meg. Men la nå studentene ha sin post-punk funk work out! Altså, det var passe fornøyelig, men også fort glemt, og jeg er fortsatt litt usikker på hvorvidt det er verdt å skaffe andrealbumet «Where’s My Utopia?», slik også debuten først ble anskaffet når det kom i billigbunkene. Men kanskje overanalyserer jeg nå som den typuske Yard Act-fansen også tenderer mot å gjøre?

Idles på Øyafestivalen 2024. Foto: Pål Bellis

Så var det Idles da til slutt. Det starter forsiktig med det sakte-brennende åpningssporet «IDEA01» fra «TANGK», så bygger det seg opp akselererende. Så bes publikum om å splitte seg i høyre og venstre side av lokalet og lage en stor åpning i midten. Så kan vi komme sammen mot hverandre pogoende og løpende. Vi lystrer lydig, som de fleste også gjør når han ber oss om å sette oss på gulvet senere. Man kan vel ikke utsette noe på bandets anstrengelser eller commitment til sak eller opptreden. Rumlende bass, tunge trommer, duellerende gitarer og en glødende intensitet det er vanskelig å utkonkurrere. Joe Talbot spytter ut tekstene.

Idles på Øyafestivalen 2024. Foto: Pål Bellis

Det er aggressivt, brysk og opprørt og in your face, tilsynelatende uregjerlig kaos, på samme tid lidenskapelig og følelsesladet, og de tar et oppgjør med gig-økonomi, Tory-vanstyre, fascisme og de forferdelige krigshandlingene i Palestina. Engasjementet er på plass (som med et gledelig overraskende stort antall av festivalartistene dette året) og på riktig side. Joe Talbot snakker om mental helse og oppfordrer oss til å finne noen å snakke med om vi sliter, og tar oppgjør med seg selv for å følge i farens fotspor med alkoholisme og rus. Medmenneskelighet og engasjement for svakere stilte, båtflyktninger og asylsøkere står på planen. Undertegnede applauderer. Slogans kan være flott og fylle sin funksjon og misjon.

Idles på Øyafestivalen 2024. Foto: Pål Bellis

The best Way to scare a tory is to read and get rich.

«Mother» fra debuten «Brutalism» (2017) er fortsatt det opplagte klimakset både på scene og LP.

Dessverre griper lurvelevenet likevel ikke meg helt denne gangen, selv om det var mange fine standpunkt og engasjement for riktige saker. Jeg forblir bare uberørt av det hele. Må trekke lengre bakover, og så utenfor teltet, for å se om lavere lyd kan frembringe nyanser jeg ikke har fått ned meg. Men må bare gi opp denne gangen. Tina Maynard er vikar for anledningen for bandets gitarist Mark Bowen. «Danny Nedelko» fra «Joy as an Act of Resistance» dediseres til de uskyldige folkene i Palestina og innvandrerne som gjør Storbritannia til et bedre sted. Slett ikke dårlig bare det.

Sjekk relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Og du kan låne musikk av flere av utøverne hos oss.