Ferske spor uke 41/2019
Av: Geir Qviller, Stian Bjørnsson Hope, Victor Josefsen og David Jønsson
Geir
Prison Religion – EFT (Emotional freedom technique)
Svært mørk og relativt statisk støyrock-låt med dyp, dyp romlende bass/gitarlyd og flimrende, skarpe syntlyder. Vokalen er vekselvis lys og desperat, og mørkt mumlende og bluesaktig. det er inderlig, vondt og kult. Fra den sjølutgitte og varierte skiva «Beachhead».
Slikback, Hyph11e – Ishu
Rask og dansbar støytekno. Med fokus på det perkussive, med stammetrommer og skarpe industrielle lyder genereres det fascinerende og hypnotiske rytmer. Fra EPen «Slip B», ute på SVBKVLT.
Special Request – Levitation
Boblende, syrete synter og hektiske beats. Fortfort tekno som både er dansbar og spennende. Fra den varierte «VORTEX» som kom ut tidligere i år på Houndstooth, én av flere utgivelser som Special Request kommer med i år.
Stenny – Adequate force
Den starter enkelt og kjølig, med tørre firkanta trommemaskin-beats, men bygger seg snart opp ved hjelp av bl.a. breakbeats og vibrerende analogsynt-lyder til en hypnotisk og energisk, og svært dansbar låt. Fra «Stress Test» ute på Ilian Tape.
Giant Swan – 55 year old daughter
Grovklippet, bulkete og skranglete, men også funky tekno med et noe enerverende digitalt vokalklipp. Første singel fra debutplata «Giant Swan», ute på eget selskap, KECK.
Rosa Anschütz – Diopter
Melankolsk, mørk og dramatisk poplåt med smak av 90-tallet. Med varm, myk og innyndende kvinnestemme og godt med romklang. Fra EPen «Rigid» som kom ut i vår på Quiet Love.
Stian
Nick Cave & the Bad Seeds – Hollywood
Nick Cave overrasket de fleste nylig med at et nytt album var klart, en fan spurte på bloggen hans, The Red Hand Files: «When can we expect a new album?». «Dear Joe, you can expect a new album next week. It is called Ghosteen. Love Nick». Aj aj, den Nick den Nick. Det er ingen hemmelighet at jeg dyrker marken den fyren går på, og er mer enn villig til å stille til slåsskamp for å forsvare hans genialitet. Denne gangen må jeg derimot trekke pusten stille for meg selv og spørre om han har tråkket litt feil. Jeg har bare hørt albumet én gang, så det er mulig det er prematurt, men 70 minutter med Warren Ellis’ stillfarende elektronikkloops og Caves pianoklunking er i overkant er jeg redd, det blir for monotont. Jeg skal selvfølgelig høre det flere ganger, satser sterkt på at hans genialitet åpenbarer seg til slutt, og at jeg legger meg paddeflat i beundring. Og skam. Mer Nick Cave.
Wilco – We Were Lucky
I likhet med Nick Cave er jeg også stor fan av Wilco, som nylig spilte en fabelaktig konsert på Sentrum Scene i Oslo. Tre år etter den helt ok «Schmilco» er de ute med nytt album, «Ode To Joy», på samme dag som Cave faktisk. Vokalist Jeff Tweedy har lagt til seg en «penere» måte å synge på de siste årene, litt hviskende, mer følsomt og vart, men også litt kjedeligere. Og siden «The Whole Love» har de siste platene vært fine, men en anelse slappe og streite, eller Warm og Warmer, som soloalbumene til Tweedy så passende heter. «Ode To Joy» følger noenunde i samme spor, men byr også på støyende elementer som harker tilbake til «A Ghost Is Born», noe som er høyst kjærkomment. Wilco er en gjeng med dyktige musikere, og har i Nels Cline en av verden beste gitarister, men de trenger sårt en annen produsent enn Tweedy som kan rykke dem ut av komfortsonen. Ring Jim O’Rourke neste gang.
Victor
Up Against The Phantom – Jet Black & Grief
Up Against The Phantom er ute med sitt andre album «Triesta». «Jet Black» kom ut på singel i 2017 og var med i Ferske spor samme år og er nå med på det nye albumet. Siden vi fortløpende oppdaterer spillelista der vi legger til låter og fjerner låter, har den vært ute av spillelista en god stund, men gjør comeback nå. «Jet Black» er melodiøs, drivende stemnings-indie med støyskjær. Jeg tar også med avslutningslåta på albumet, «Grief». Ganske så storslagen støypop/rock. Etter du har lyttet på disse, ta en lytt på resten av plata. «Triesta» er en plate som vokser mer og mer for hver gjennomlytting. Mer om Up Against The Phantom.
Astrosaur – Homewards
Idéen bak den forrige Astrosaur-plata, deres debutplate «Fade In // Space Out» fra 2017, var å skape et sammenhengende verk som tok lytteren med på en sonisk reise, gjennom tid og rom, og gjennom ulike stilarter og stemninger, knyttet sammen av en helhet. Denne idéen er ytterlige foredlet på årets plate «Obscuroscope» ifølge anmeldere. Selv har jeg ikke tenkt å uttale meg om plata da jeg ikke har lyttet nok på den, bortsett fra avslutningslåta «Homewards». En låt som tilsynelatende følger det velkjente post-rock skjemaet, til å begynne med dvelende, så mer intens med gitarstøy før crescendoet inntreffer. Jeg skriver tilsynelatende fordi det hele er gjort med Astrosaurs egen signatur, og standard post-rock er dette heller ikke – her er det både jazza og progressive elementer. Det aller viktigste er at instrumental-trioen Astrosaur med denne låta lokker deg inn i stemningen med en gang. Plateanmeldelse: Astrosaur – «Fade In // Space Out», Astrosaur bør tiltale fans av Motorpsycho.
Mandalai Lamas – I Don’t Know What to Do with My Life
«I Don’t Know What to Do with My Life» er siste singel ut før slipp av Mandalai Lamas fra Halden sitt debutalbum 1. november. Medlemmene i bandet har allerede lang fartstid som musikere og har spilt i band som blant annet Warp Riders, De Marvells, Huma Luma, Twintoulouse, Soul Ginger og Ay Caramba. De har også varmet opp for bl.a. The Fleshtones (sjekk f.eks. platene «Roman Gods» (’81) og «Hexbreaker! (’83)). Låta er 60s garasjerock og viser at Mandalai Lamas er et nytt lovende tilskudd av norske retroband sammen med bl.a. The Hiveminds fra Bergen.
Freedumb – Inside the Box
Freedumb har eksistert siden 2003 og viser ingen tegn til å sakke ned farten. På de tidligere albumene har det tidvis gått over stokk og stein, men det nye albumet «Post-Modern-Dark Age» er en bearbeidet affære, med hardcore, allsangsrefrenger og melodiøsiet. Jeg velger «Inside the Box» bl.a. pga. trommene, faktisk, kontant, presis klasking på trommesettet. Ellers, en heftig sak. «Post-Modern Dark Age» er første album fra en trilogi som vil komme ut de nærmeste årene.
Exploding Head Syndrome – I Got Feelings
Dette er den helhetlig beste utgivelsen fra Exploding Head Syndrome med akkurat den den riktige balansen av comboen hard & melodiøs. Ikke for glætt og ikke for uvørent. Når EP’en dessuten inneholder noen knallåter som matcher de beste låtene de har gjort før, sier det seg selv at det blir vellykket. Exploding Head Syndrome er en proff gjeng, som virkelig vet hva de driver med. «I Got Feelings» og «You Have Your Dreams (I Have My Nightmares)», sistnevnte var med i en tidligere utgave av Ferske spor, er to av favorittene fra den sterke EP’en «Aristocratial Tendencies». Exploding Head Syndrome – Everyone’s A Target & Walk Alone (Ferske spor uke 40/2018), Exploding Head Syndrome: Det beste nye norske hardcorepunkorkesteret? Makter de å følge opp den overbevisende selvtitulerte EP’en?
Leiving – Brent Barn
Leiving var med Ferske spor i fjor med singelen «Sjelelig Hypotermi». På den nye EP’en «Brent Barn» er oppskriften fortsatt hardcore skreket ut på nordlandsdialekt. EP’en ble spilt inn i ABC-studio etter at Leiving vant tre dager i studioet under festivalen Festidalen. Valget til spillelista denne gangen var mellom «Brente Barn», Systemabort» og «Dopaminkjære». Valget falt på tittelsporet. En intens låt med flere crescendoer samt brudd og vendinger. Sjekk for all del de andre nevnte låtene. Igjen meget overbevisende fra Leiving. Leiving holder slippfest 25. oktober på Inside Rock Café i Bergen.
Cockroach Clan – On an Island & Necktie Party
En av de nye låtene på det nye albumet til Cockroach Clan, «On an Island», er et av de mer aggressive kuttene på plata, med Dead Kennedys vibber og med allsang-koringer og det som hører til. «Necktie Party» er også allsangpønk av høy klasse. Den smittende energien er til stede på alle låtene på albumet, de kimende gitarene og full-av-innlevelse vokalen spriter skikkelig opp. Låtene er rett og slett gode. «Songs About Blunt Knives and Deep Love» er et av årets definitivt beste album. Det du leste nå er fra plateanmeldelsen av Oslo/Lillehammer-gjengen Cockroach Clan sin nye plate titulert «Songs About Blunt Knives and Deep Love».
Leatherface – I Want the Moon & Springtime.
«Mush» er et av nittitallets beste plater. Spilt inn av Leatherface. Briljant (pop)punk. Så til de grader bra! Grunnen til at jeg tar dem med på Ferske spor spillelista er at Cockroach Clan nevner Leatherface som en av influensene. Dessuten er «Mush» plate som det fortsatt snakkes om! Selv om mange ikke fikk med seg Leatherface i første omgang har kjennskapen til både Leatherface og statusen bare økt. Selv spilte jeg den på repeat da den kom, faktisk en av platene på 90-tallet som har betydd mest for meg. I 2015 ble den reutgitt på vinyl og Leatherface spilte også konserter. Vokalist Francis Stubbs spiller for tiden solokonserter. Stian (Deichman-kollega), du som er stor Hüsker Dü-fan må bare sjekke ut Leatherface! Det samme gjelder selvsagt alle andre som leser dette og lytter på låtene.
David
Lindstrøm – On A Clear Day I Can See You Forever
Tittelkuttet fra Lindstrøms seneste album har en eim av britisk 70-talls prog, i tillegg til den sedvanlige space discoen som har gjort den norske DJ-en kjent. Et svevende spor som kickstarter Lindstrøms sterkeste album på en stund. For full audiovisuell nytelse, legger vi ved videoen/kortfilmen som Kasper Häggström har laget. Häggström ble tildelt albumet «On A Clear Day I Can See You Forever» og ble bedt om å lage en video til en av låtene. Resultatet er en slående kortfilm som mikser inn alle fire sporene fra albumet. I kortfilmen medvirker også Deichmans egen superstjerne, Daniel Vatsvåg!Øya 2018 – Lindstrøm, EP-anmeldelse: Lindstrøm «Windings», Maya Vik med Lindstrøm-samarbeid, Beatpop: Lindstrøm remix.
Pusha T & Nicholas Britell – Puppets (Succession Remix)
«Succession» er en av mine favorittserier for øyeblikket, og avslutningen på sesong to var et gedigent høydepunkt. Morsomt machiavellisk drama, der vi følger mediemogulen Logan Roy og hans familie i evige maktkamper. Pusha T rapper over en remiks av seriens kjenningsmelodi, med penger og makt som naturlige temaer. Det var visstnok Pusha Ts manager som tipset rapperen om serien, ettersom manageren så visse likhetstrekk mellom Roy og Pusha T.
Malin Pettersen – Amazone
Malin Pettersens «Alonesome» er første album ut på Die With Your Boots On Records, en underlabel av Jansen som er dedikert til americana og countrymusikk. Pettersen fikk fortjent Spellemannsprisen for sitt forrige album, «References pt. 1», som virkelig satte Lucky Lips-vokalisten på kartet. «Alonesome» er som tittelen tilsier, Pettersen i ensom majestet med gitar og stemmeprakt. Det var en god idé. Når lydbildet strippes ned til beinet, får Pettersens stemme muligheten til å skinne og den skinner uvanlig sterkt. Malin Pettersen – Alonesome (Ferske spor uke 33/2019), Lucky Lips (Musikalske sidespor. Deluxe edition med gjestetips – uke 33).
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
Sjekk også:
Tidligere utgaver av Ferske spor
