Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Musikkavdelingen Anmeldelser 7. mai 2015

Plateklassiker: The Rolling Stones – «Exile On Main St.» (Rolling Stones Records, 1972)

Som en eller annen har uttalt om denne plata: Der det er masse dop og sex er det alltid en mørk side, men her var det akkurat før sola gikk ned og mørket tok over.

Tekst: Kjetil Syverud

Mange mener at Exile On Main Street er Rolling Stones’ beste utgivelse. Jeg er ikke helt sikker på det, men det er uten tvil den mest sammensatte og komplekse plata det britiske rhytmn and blues-bandet fra Sør-London har gitt ut. Det er også deres kvalitativt sett siste viktige plate, vil jeg påstå, og den eneste doble studio-LP-en bandet noensinne har gitt ut.

Så hva kommer mot deg fra høyttalerne når du senker stiften ned i rillene på Exile On Main Street? Fra det første sporet, «Rocks Off», en uptempo rocker skåret over klassisk Stones-lest, er det som implisert en grad av variasjon på denne plata som du ikke finner på noen annet kvintetten har skjenket oss. Rock and roll, blues, country, gospel. You name it, you’ve got it. Samtidig er det et røffere, mer ukonvensjonelt lydbilde enn det du finner på andre Stones-skiver.

Dette er ikke en plate som sitter som et skudd etter to-tre gjennomhøringer, den krever mer tid, rom og armslag enn det gruppa har kommet med før. Her er det langt mellom hitsinglene og allsangkandidatene. Kanskje det har noe å gjøre med at det i stor grad var Keith Richards som styrte skuta under innspillingen av Exile On Main Street? Dobbeltalbumet har en brogete tilblivelseshistorie, som muligens også bidrar til den rike teksturen.

Kort fortalt: Med en beskatning på nærmere 90 % bestemmer gruppa seg for å gå i skatteeksil i Sør-Frankrike. Her tar Keith Richards over styringen av bandet. Mick Jagger gifter seg med den nicaraguanske skjønnheten Bianca i Saint Tropez, og virker mer opptatt av sosietetsliv enn musikk. Dette handler nok også om et mer grunnleggende musikalsk og personlig skisma mellom de to parhestene, kanskje det mest kjente låtskriverparet fra 60-tallet etter Lennon og McCartney, som aldri helt blir leget igjen.

Og når Richards tar over styringa, betyr det tilnærmet fri flyt av narkotika og alkohol. Richards leier herskapsvillaen Nellcote i byen Villefrance-sur-Mer rett øst for Nice og setter opp hoff der. Her er det en salig miks av musikere og lykkejegere som henger. Gram Parsons er en av dem. William Burroughs en annen. Men noen av Stones-medlemmene syns det blir for mye og trekker seg unna. Mick Jagger er nevnt, det gjelder delvis bassist Bill Wyman og trommeslager Charlie Watts også. På flere låter er det andre enn de to sistnevnte som spiller bass og trommer.

Noen av låtene på plata stammer helt tilbake til 1968. Stones lå i krangel med sin manager Allan Klein og holdt en del musikk unna hans grådige favntak. Når innspillingen starter opp i kjelleren på Nellcote sommeren 1971 dukker  gamle låter opp, mens nye blir skrevet på stedet. Gruppa velger å bruke villaen som innspillingssted da de ikke finner brukbare musikkstudioer på den franske rivieraen på denne tiden. Bandets egen mobile innspillingstrailer kjøres ned fra Storbritannia.

Innspillingene er ofte kaotiske. Det er varmt og luftkvaliteten i kjelleren under pari. Oppstart er gjerne i åtte-nitiden på kvelden, man holder på til utpå morgenkvisten. Rett som det er dukker ikke nøkkelpersoner opp. Keith Richards er på denne tida fulltids heroinmisbruker, og dette gjør sitt til et tilfeldig arbeidsmønster. Andre holder også høy partyfaktor, både foran og bak miksepulten.

Kjernepersonellet i Frankrike er Keith Richards, den nye gitaristen Mick Taylor, saksofonist Bobby Keys og produsent Jimmy Miller. Miller spiller også trommer på flere spor. Men selv om forholdene er kaotiske, dukker det stadig perler opp av det som i utgangspunktet kan se ut som endeløse jamsessions uten start og slutt. «Happy», Richards skeive rocker hvor han synger tynt og spinkelt. «Ventilator Blues», en tongue-in-cheek-kommentar til forholdene i kjelleren. «Shine A Light», som kan høres ut som en varm og kjærlig hilsen fra Jagger til makker Richards i en stadig nedadgående spiral.

Etter noen måneder forsvant den kreative spiriten fra sør-Frankrike. Politiet begynte å fatte alt for stor interesse for menasjeriet som holdt til i villaen ved havet. Magien var over. Med mer eller mindre ferdig materiale i kofferten samlet bandet seg i Los Angeles der Mick Jagger tok over styringen. Mange overdubs ble gjort på det meste av materialet og noen helt nye ble også spilt inn. Det er blant annet her gospel-influensene i noen av låtene kommer til.

Arkivister og eksperter har kommet fram til at omtrent halvparten av Exile… kom til under sagnomsuste og kaotiske forhold i Frankrike, mens resten ble spilt inn i mer ryddige og tradisjonelle former i England og USA. Dette bidrar også helt sikkert til det sammensatte og fragmentariske, med postivt fortegn, uttrykket på plata.

Det er helt klart en anarkistisk rock and roll-holdning her som høyst sannsynlig stammer fra tiden i kjelleren, med eksotiske gjester, mystiske og mytiske dopleverandører (en adelig racerbilsjåfør blant annet). Samtidig er plata også en logisk kulminasjon av et tøft, hardt, skranglete sound (Rolling Stones-lyden) fra Let It Bleed og Sticky Fingers. Etter denne plata fikk dopmisbruket forrangen i Richards liv, og Jagger tok over den musikalske ledelsen av bandet. Og siden har det aldri vært like interessant.

Så, selv om jeg ikke er spesielt opptatt av Stones, selv om jeg mener både Let It Bleed og Beggars Banquet er bedre, vil jeg  til min dødsdag kjempe for Exile On Main Street sin plass i platesamlingen min, nettopp fordi det er en slik fremmed fugl i Stones-katalogen og samtidig en viktig del av rock and roll-mytologien.

Som en eller annen har uttalt om denne plata: Der det er masse dop og sex er det alltid en mørk side, men her var det akkurat før sola gikk ned og mørket tok over.

 

 

Sjekk også:

The Rolling Stones – Midnight Rambler (Live from Madison Square Garden, New York, 1969) (Ferske spor uke 35/2021).

The Rolling Stones – Beggars Banquet (1968) (Sensurerte platecover).

Musikk inspirert av litteratur (Inkl. The Rolling Stones’ «Sympathy for the Devil»).

Her er noen av våre favoritt-coverlåter (The Rolling Stones’ «(I Can’t Get No) Satisfaction» er en udødelig klassiker, men Devo skal ha for originaliteten).

Coverkunst som hyller et annet verk (The Rolling Stones – «Sticky Fingers»).

Det er et bevisst valg at nettopp den låten ble brukt i akkurat den scenen (The Rolling Stones «Jumpin’ Jack Flash» fra «Mean Streets»).

Robert Greenfield – «A journey through America with The Rolling Stones». Storartet galskap fra den mest spennende tiden i bandets historie. (Fra 30 glimrende musikkbøker).

I årene rundt 1970 får etablerte kunstnere i større grad utfolde seg friere på plateomslagene. Peter Blakes omslag til The Beatles’ doble «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» og Andy Warhols bidrag til Velvet Underground og The Rolling Stones er velkjente eksempler. (Fra Lydbilder – Et sveip over vinylens visuelle kulturhistorie).

Har du hørt Devos spinnville versjon av The Rolling Stones’ «(I Can’t Get No) Satisfaction»? Hvis ikke har du noe godt i vente, du finner den på debuten «Q: Are We Not Men? A: We Are Devo!» (1978) (Fra 1980 – starten på det gylne tiåret).

På starten av 1990-tallet får bandet en siste formtopp. I denne perioden er bandet nummer to på lista over artister som tjener mest på livejobbing, bare slått av The Rolling Stones. (Fra Grateful Dead – 2350 konserter på 30 år).

Rolling Stones – «Gimme Shelter». Undergangsrock med gjestevokalist Merry Clayton. På 3:02 hører du at stemmen hennes sprekker, men Merry trooper videre – noe som får Mick Jagger til å rope «Woo!». Myten skal ha det til at vår gravide gjestesanger spontanaborterte etter innspillingen grunnet anstrengelsene. (Fra Topp 5 – isolerte vokalopptak).

Omslaget til Led Zeppelins «Physical Graffiti» (1975) ble til ved St. Mark’s Place, New York. Et herlig rockesammentreff: Videoen til The Rolling Stones’ «Wating For A Friend» er filmet på samme sted, noen år senere. (Fra Kjente plateomslag: Her ble bildene tatt!).

Sjekk også Reigning Sounds versjon av den gamle The Rolling Stones-låta «I’d Much Rather Be with the Boys» skrevet av Andrew Loog Oldham, eller Larry Rogers «Brown Paper Sack», men også deres egen drivende gode, rufsete og energifylte Stones-rocker «Straight Shooter», skrevet av Greg Cartwright selv. (Fra Ferske spor uke 9/2021).

The Rolling Stones’ «Sticky Fingers» er et av albumene som har inspirert Friendship (Fra 5 plater som har inspirert Friendship).

Robert Johnson er en av de aller største blueslegendene, og det er ikke vanskelig å høre hvorfor. Det er utrolig hvor mye musikk denne mannen fikk ut av en stemme og en gitar. Dette er «the real thing» når det gjelder blues. Keith Richards (The Rolling Stones), som er en stor fan, trodde det var 2 gitarister som spilte første gang han hørte Robert Johnson på plate. Det er ikke bare Keith Richards som har latt seg trollbinde av Robert Johnson. (Fra Robert Johnson: En av de aller største blues-legendene).

Bona Maronies nye plate «Still Sucks» inneholder rock’n roll som tar opp tråden etter Rolling Stones, rocka r&b og sørstatsrock. (Fra Ferske spor uke 35/2020).

The Brian Jonestown Massacre har hentet navnet etter den avdøde The Rolling Stones-gitaristen Brian Jones. (Fra Konsertanmeldelse – The Brian Jonestown Massacre: Psykedelisk fløyelsdryss i Moss).

Cat Powers bluesversjon av The Rolling Stones‘ «(I Can’t Get No ) Satisfaction» uten refreng skapte store bølger. )Fra Ferske spor uke 41/2021).

 

‘Rolling Stones på Valle Hovin i 1997. Bridges to Babylon-turneen, fytti rakkern. Ron Wood var helten av alle, det var kanskje Pacific Blue-solbrillene som gjorde det for meg. Jeg gikk med kjetting og ringer med dødninghoder på barneskolen som følge av dette’. (Bendik i Porto Geese, fra intervjuet Porto Geese: Skeiv, psykedelisk indie rock).

Stikkord: Klassisk rock (Rolling Stones, Chuck Berry):
…og Little Richard…og Sister Rosetta Tharpe. Utelukkende full respekt for de som staka ut kursen. Ike and Tina… Og for ikke å glemme bluesen, Howlin Wolf, Little Walter. Blodfan av alt!. (Tarjei Foshaug i Hard Luck Street, fra intervjuet Hard Luck Street: Skygger av fortiden og rock’n’roll).

‘Å så var det The Rolling Stones, «Love You Live»-plattan, jäkligt loose och skön’. (Mattias Hellberg fra intervjuet Hederos & Hellberg: Følsom rock).

‘Jeg har mange favorittalbum i forskjellige genre, så umulig å velge bare et, og det har også variert litt med årene. “Let It Bleed med The Rolling Stones er en favoritt’. (Fra Claudia Scott – 5 om bøker og musikk).

‘Foreldrene mine hadde en veldig god platesamling. De hadde Motown-samleplater, The BeatlesThe Rolling Stones, Bob Dylan, Leon Russell, Oscar Brown Jr. … (Saskia Holling i The Nettelles, fra intervjuet The Nettelles: Standhaftig Garage Punk).

‘Min far hadde også en stor vinylsamling og introduserte meg for artister som Jimi HendrixRy Cooder, og spesielt The Rolling Stones. Samtidig hadde min onkel en rimelig respektabel gitarsamling, så det var han og min fetter som inspirerte meg til å begynne å spille selv’. (Fra intervjuet Jarle Skavhellen: Varm indiefolk fra Bergen).

Stikkord: Saksofoner og rock:
‘Tja, det er ikke mange som funker så bra. Men tidligere nevnte MacKay i The Stooges bidro til å utvide bevisstheten. Bobby Keys og Rolling Stones har en god del heldige treff, og Springsteen med Clemons har vel sneket seg inn alles bevissthet. (Morten Kristiansen i The Pink Moonk, fra intervjuet The Pink Moon: Vimsete R&B garasjerock fra Trondheim).

‘«Muscle Shoals» var en bra dokumentar, syns jeg. Den handler om hvite musikere som lagde «svart» musikk i Alabama, med bl.a. Rolling Stones. Inspirerende!’ (Fra Intervju: Supermoon).

‘Jeg hadde også en onkel som var godt skolert i rockens verden med Rolling Stones, Thin Lizzy, Sex Pistols med mer. Der det ble tyvlyttet aktivt og hardt i trappen ned til kjellerstuen hos bestemor da han og kompisene ladet opp til fredag og lørdagenes store begivenheter med mye klirrende flasker og høy god musikk’. (Kjell Engelsen Moberg i K-Jell, Jef, Punishment Park og Sound Of Confusion, fra intervjuet Kjell Engelsen Moberg: Åpensindig, engasjert idealist med hjerte for punkrock del 1).

‘Stones-låta «Out of Time»har vi definitivt et forhold til! Vi henter veldig mye inspirasjon fra Stones og man kan kanskje si at albumtittelen også er et lite nikk til dem’. (Fra intervjuet Mandalai Lamas: Psykedelisk garasjerock).

The Rolling Stones’ «Under My Thumb» er en av låtene Eric Palmqwist lyttet til under arbeidet med  sin separasjonsplate «Hej då». (Fra intervjuet Eric Palmqwist: Skilsmissebekjennelse).

Stikkord: Klassisk rock (The Rolling Stones o.l.)
‘Når jeg hører klassisk rock fra «musikkhistorien», i låter som står ut med en fremdeles ubestridelig kraft, blir jeg så glad for at det er denne rocken vi slekter på. Apropos å forvalte arv, er det fint å tenke bittelitt på hvorvidt man gjør ære på den klassiske rocken med den nye man lager. Man bør ikke gi ut noe som ikke er en verdig og respektfull fortsettelse’. (Fra intervjuet Hilma Nikolaisen: Rocke-energi og drømmende hengivelse).

‘Det er så mye å nevne, men.. Man kommer vel ikke bort fra Miles Davis, Parliament, Detroittechnoen, gammal acid, Aphex Twin, Rolling Stones og tidlig Orbital. Vi sier heller ikke nei takk til en runde med Bach på kirkeorgel eller en sjømannsvise eller to’. ( Fra (Bloksberg: Et opprør mot software-elektronikaen).

Hvem er verdens mest oppskrytte/ og undervurderte band – og hvorfor?
– The Rolling Stones/The Beatles – Stones har ikke gitt ut en relevant eller bra plate siden «Tattoo You» og fremdeles er det noen som ikke liker The Beatles. (Fra Min platesamling: Finn Bjelke).

Hvem er verdens mest oppskrytte/ og undervurderte band – og hvorfor?
– Folk må gjerne skryte av band de liker, jeg liker entusiasme. Mange skryter av The Rolling Stones, The Velvet Underground og The Stooges. Hvert ord er fortjent. Asbjørn Slettemark skryter av Iron Maiden, jeg er ikke like begeistret for Iron Maiden, men liker å høre på når Asbjørn forteller. Jubel er bra. (Fra Min platesamling: Jacob Krogvold).

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Saken er oppdatert 27. mai 2022.

2 kommentarer til “Plateklassiker: The Rolling Stones – «Exile On Main St.» (Rolling Stones Records, 1972)”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 24 andre abonnenter