Den mest sammensatte og komplekse The Rolling Stones–plata

image The Rolling Stones – Exile On Main Street (1972)

 

Mange mener at Exile On Main Street er Rolling Stones’ beste utgivelse. Jeg er ikke helt sikker på det, men det er uten tvil den mest sammensatte og komplekse plata det britiske rhytmn and blues-bandet fra Sør-London har gitt ut. Det er også deres kvalitativt sett siste viktige plate, vil jeg påstå, og den eneste doble studio-LPen bandet noensinne har gitt ut.

Så hva kommer mot deg fra høyttalerne når du senker stiften ned i rillene på Exile On Main Street? Fra det første sporet, «Rocks Off», en uptempo rocker skåret over klassisk Stones-lest, er det som implisert en grad av variasjon på denne plata som du ikke finner på noen annet kvintetten har skjenket oss. Rock and roll, blues, country, gospel. You name it, you’ve got it. Samtidig er det et røffere, mer ukonvensjonelt lydbilde enn det du finner på andre Stones-skiver.

Dette er ikke en plate som sitter som et skudd etter to-tre gjennomhøringer, den krever mer tid, rom og armslag enn det gruppa har kommet med før. Her er det langt mellom hitsinglene og allsangkandidatene. Kanskje det har noe å gjøre med at det i stor grad var Keith Richards som styrte skuta under innspillingen av Exile On Main Street? Dobbeltalbumet har en brogete tilblivelseshistorie, som muligens også bidrar til den rike teksturen.

Kort fortalt: Med en beskatning på nærmere 90 % bestemmer gruppa seg for å gå i skatteeksil i Sør-Frankrike. Her tar Keith Richards over styringen av bandet. Mick Jagger gifter seg med den nicaraguanske skjønnheten Bianca i Saint Tropez, og virker mer opptatt av sosietetsliv enn musikk. Dette handler nok også om et mer grunnleggende musikalsk og personlig skisma mellom de to parhestene, kanskje det mest kjente låtskriverparet fra 60-tallet etter Lennon og McCartney, som aldri helt blir leget igjen.

Og når Richards tar over styringa, betyr det tilnærmet fri flyt av narkotika og alkohol. Richards leier herskapsvillaen Nellcote i byen Villefrance-sur-mer rett øst for Nice og setter opp hoff der. Her er det en salig miks av musikere og lykkejegere som henger. Gram Parsons er en av dem. William Burroughs en annen. Men noen av Stones-medlemmene syns det blir for mye og trekker seg unna. Mick Jagger er nevnt, det gjelder delvis bassist Bill Wyman og trommeslager Charlie Watts også. På flere låter er det andre enn de to sistnevnte som spiller bass og trommer.

Noen av låtene på plata stammer helt tilbake til 1968. Stones lå i krangel med sin manager Allan Klein og holdt en del musikk unna hans grådige favntak. Når innspillingen starter opp i kjelleren på Nellcote sommeren 1971 dukker  gamle låter opp, mens nye blir skrevet på stedet. Gruppa velger å bruke villaen som innspillingssted da de ikke finner brukbare musikkstudioer på den franske rivieraen på denne tiden. Bandets egen mobile innspillingstrailer kjøres ned fra Storbritannia.

Innspillingene er ofte kaotiske. Det er varmt og luftkvaliteten i kjelleren under pari. Oppstart er gjerne i åtte-nitiden på kvelden, man holder på til utpå morgenkvisten. Rett som det er dukker ikke nøkkelpersoner opp. Keith Richards er på denne tida fulltids heroinmisbruker, og dette gjør sitt til et tilfeldig arbeidsmønster. Andre holder også høy partyfaktor, både foran og bak miksepulten.

Kjernepersonellet i Frankrike er Keith Richards, den nye gitaristen Mick Taylor, saksofonist Bobby Keys og produsent Jimmy Miller. Miller spiller også trommer på flere spor. Men selv om forholdene er kaotiske, dukker det stadig perler opp av det som i utgangspunktet kan se ut som endeløse jamsessions uten start og slutt. “Happy”, Richards skeive rocker hvor han synger tynt og spinkelt. “Ventilator Blues,” en tongue-in-cheek-kommentar til forholdene i kjelleren. «Shine A Light», som kan høres ut som en varm og kjærlig hilsen fra Jagger til makker Richards i en stadig nedadgående spiral.

Etter noen måneder forsvant den kreative spiriten fra sør-Frankrike. Politiet begynte å fatte alt for stor interesse for menasjeriet som holdt til i villaen ved havet. Magien var over. Med mer eller mindre ferdig materiale i kofferten samlet bandet seg i Los Angeles der Mick Jagger tok over styringen. Mange overdubs ble gjort på det meste av materialet og noen helt nye ble også spilt inn. Det er blant annet her gospel-influensene i noen av låtene kommer til.

Arkivister og eksperter har kommet fram til at omtrent halvparten av Exile… kom til under sagnomsuste og kaotiske forhold i Frankrike, mens resten ble spilt inn i mer ryddige og tradisjonelle former i England og USA. Dette bidrar også helt sikkert til det sammensatte og fragmentariske, med postivt fortegn, uttrykket på plata.

Det er helt klart en anarkistisk rock and roll-holdning her som høyst sannsynlig stammer fra tiden i kjelleren, med eksotiske gjester, mystiske og mytiske dopleverandører (en adelig racerbilsjåfør blant annet). Samtidig er plata også en logisk kulminasjon av et tøft, hardt, skranglete sound (Rolling Stones-lyden) fra Let It Bleed og Sticky Fingers. Etter denne plata fikk dopmisbruket forrangen i Richards liv, og Jagger tok over den musikalske ledelsen av bandet. Og siden har det aldri vært like interessant.

Så, selv om jeg ikke er spesielt opptatt av Stones, selv om jeg mener både Let It Bleed og Beggars Banquet er bedre, vil jeg  til min dødsdag kjmeo for Exile On Main Street sin plass i platesamlingen min, nettopp fordi det er en slik fremmed fugl i Stones-katalogen og samtidig en viktig del av rock and roll-mytologien.

Som en eller annen har uttalt om denne plata: Der det er masse dop og sex er det alltid en mørk side, men her var det akkurat før sola gikk ned og mørket tok over.

 

 

Saken er hentet fra Rille.no
En blogg om den beste musikken som har kommet ut de siste tiåra.
Tekst: Kjetil Syverud

Du kan låne musikk av utøvere som er nevnt i saka, bare søk her.

 

Sjekk også:

It’s Only Rock’n Roll (But We Like It)
Dommedagsvarsel fra Rolling Stones

Comments
2 Responses to “Den mest sammensatte og komplekse The Rolling Stones–plata”
Trackbacks
Check out what others are saying...
  1. […] The Rolling Stones – Exile On Main Street It’s Only Rock’n Roll (But We Like It) Dommedagsvarsel fra Rolling Stones The Rolling Stones – Sympathy for the Devil The Rolling Stones – Beggars Banquet Rolling Stones – Gimme Shelter […]

  2. […] The Rolling Stones – Exile On Main Street It’s Only Rock’n Roll (But We Like It) Dommedagsvarsel fra Rolling Stones The Rolling Stones – Sympathy for the Devil The Rolling Stones – Beggars Banquet Rolling Stones – Gimme Shelter […]



Leave A Comment

Kontaktinfo

Arne Garborgs plass 4,
0179 Oslo
Tlf.: 23 43 29 22

Avdelingsleder:
ann.kunish@
kul.oslo.kommune.no

Redaktør:
victor.josefsen@
kul.oslo.kommune.no

www.deichman.no

Åpningstider

Åpningstider sept. - mai:
Man - fre: 9 - 19
Lørdag: 10 - 16
Søndag: Stengt

Åpningstider juni - august:

Man - fre: 9 - 18
Lørdag: 11 - 15
Søndag: Stengt

Om musikkavdelingen

Avdelingen mottar henvendelser fra hele landet og er dermed en nasjonal ressurs, og er en del av et landsomfattende nettverk av musikkbiblioteker og -arkiver blant annet gjennom sin tilknytning til Norsk Musikkbibliotekforening.

Vi tilbyr

Musikkavdelingen tilbyr en stor samling med CD, DVD, noter og bøker, og bred kompetanse blant personalet. Samlingen inkluderer også materiale innen dans.

Utlån, reservering og levering av materiale er selvbetjent, noe som gjør oss enda mer tilgjengelig for de som ønsker hjelp til å finne frem i samlingen eller slå av en musikkprat!