Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 20. september 2023

Moose Loose: Thomas Hylland Eriksen henter glemt jazzskatt frem i lyset

– Musikerne har alle en solid posisjon i norsk jazz, selvfølgelig – de er blant de mest sentrale og har vært det i flere tiår. Bandet er nesten glemt, og jeg synes det ville være synd om folk flest husker Jon Eberson for «Jive Talkin'» og ikke for hans mer ambisiøse og dristige bidrag, der ikke minst Jazzpunkensemblet fra tidlig nittitall bør nevnes, mener Thomas Hylland Eriksen, som er aktuell i Norske albumklassikere-bokserien med fortellingen om Moose Loose – «Elgen er løs». Albumet er dessuten utgitt både på Norske albumklassikere på LP og på CD. I tillegg har liveopptakene «Live at Kongsberg 1973» kommet på begge formatene og «Transition» på CD.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Terje Embla

Thomas Hylland Eriksen gjør et grundig arbeid med å sette albumet inn i sin samtid, og formidle de spesielle omstendighetene som gjorde det mulig å skape denne frie formen for jazz, fortelle hvor ulik bakgrunn musikerne hadde og hvorfor de involverte etter hvert satset på andre prosjekter i stedet. I intervjuet med Deichman musikk kan du også lese om sosialantropologens musikkjournalistiske bakgrunn og hans sterke kjærlighet for jazz og progrock.

Kan du først fortelle de – om det måtte være noen – som ikke kjenner deg fra før hvem og hva du er og var i norsk musikk-, litteratur- og kulturliv?

Jeg vedgår gjerne at jeg foretrekker å se meg selv som en outsider, og ble forskrekket da det langsomt gikk opp for meg hvor mainstream jeg var blitt, både i akademia og i offentligheten. Men det er nå så. Jeg er professor i sosialantropologi, og har mange interesser både i og utenfor faget – fra donaldisme til progrock, fra hagearbeid til sørøstasiatisk mat. Jeg har sporadisk skrevet om musikk som har begeistret meg opp gjennom årene. På åttitallet skrev jeg i anarkistbladet Gateavisa, blant annet om halvobskure undergrunnsstorheter Henry Cow, Peter Hammill og Michael Mantler. Senere hadde jeg et godt samarbeid med Arild Rønsen i Puls, og laget en del anmeldelser og intervjuer for ham. En højdare var intervjuet med den fenomenale gitaristen Allan Holdsworth. Han var ordknapp og sjenert, men bare å møte ham var en stor opplevelse. Jeg har også skrevet litt om musikk i Morgenbladet – Gong, Soft Machine … – men det er lenge siden sist. Altfor lenge, når jeg tenker meg om. Så selv om mange er lei av trynet mitt, er jeg ganske perifer når det gjelder musikk.

– Jeg har alltid tenkt at hvis jeg ikke skulle bli akademiker og forfatter, ville jeg ha blitt jazzmusiker, sier Thomas Hylland Eriksen. Her på Gamla i Oslo oktober 2015. Foto: Terje Embla

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva fascinerte deg så voldsomt med den?

Det var i barndommen. Foreldrene mine hadde en stor platesamling som både inneholdt musicals, klassisk musikk og en del country (det var muttern, som elsket Jim Reeves), og jeg var ganske liten da jeg fikk dilla på wienerklassikerne og Beethoven. Kanskje åtte-ti år gammel, husker at jeg syklet hjem fra skolen, var alene hjemme og satte på Jupiter-symfonien – hvor nerdete går det an å bli, liksom? Men du vet, så melder hormonene seg, og før jeg visste ordet av det, var det heavyrock og glam for alle penga. Noen av platene som gjorde størst inntrykk da jeg var i puberteten – vi snakker om midten av syttitallet – var Deep Purples «Burn» og Led Zeppelins «Physical Graffitti«, men jeg hørte også på mye annet på den tiden, fra Kiss og Uriah Heep til Queen og Roxy Music. Prog og jazz snek seg inn i livet mitt noen år senere. Det skjedde da jeg oppdaget Yes’ klassiske plater og ikke minst band som Gentle Giant, og livet ble ellers aldri det samme igjen etter at min kompis Tor og jeg, som femtenåringer, hørte King Crimsons «Starless and Bible Black» for første gang på full guffe på anlegget Tor hadde fått til konfirmasjonen. Tor og jeg har faktisk vært på to Crimson-konserter sammen i nyere tid, en i London og en i Oslo.

Fortell om egen spilling.

Det er ikke så mye å fortelle, men jeg har alltid tenkt at hvis jeg ikke skulle bli akademiker og forfatter, ville jeg ha blitt jazzmusiker. Når jeg foreleser, er det Coltrane som er forbildet, ikke Bach, for å si det sånn, kanskje til enkelte studenters fortvilelse. Jeg har noen melodilinjer, spiller dem et par-tre ganger, og så tar forelesningen av i mange retninger – men jeg prøver alltid å vende tilbake til melodien til slutt, for å skape inntrykk av at alt var planlagt. Så jeg liker balansen mellom struktur og improvisasjon på de fleste områder i livet. Jeg har spilt en del tenorsax, på beskjedent nivå, og konverterte i fjor til klarinett. Jeg har vært innom soulband og progband, og det er lite som kan måle seg med det løftet du opplever når alt klaffer i et band, enten det er stort eller lite, der helheten strekker seg mot himmelen og du får til ting du ikke ante var mulig med dine begrensninger. Noe av det som gir meg størst glede, er å spille med andre, men dessverre har jeg ikke utnyttet muligheten godt nok.

Moose Loose sitt album «Elgene er løs» er utgitt både på Norske albumklassikere på LP og på CD.

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

For å sitere poeten Gene Dalby og bandet Hærverk: Jeg er et produkt av syttiåra. Forresten, rundt 1990 hadde statsviteren Iver Neumann og jeg en slags punkprogduo med meg på gitar og ham på bass og vokal, og denne låta var vår signaturlåt, ved siden av Stranglers’ «Peaches». But I digress. Tja. Mange kunne ha skrevet historien om Moose Loose, men ikke på akkurat denne måten. Jeg er glad i musikken og har hørt mye på «Elgen er løs», men det er nok enda viktigere at jeg er opptatt av det spesielle kulturelle miljøet denne viltvoksende planten sprang ut av. Syttitallet var preget av andre verdier enn det som kom etterpå. Det var mindre materialisme, mer samhold, flere visjoner for en bedre verden, og ikke minst fantes det en forestilling om at alt var mulig. Jeg ville si noe om gaveøkonomien, lidenskapen og kreativiteten som sprang ut av sekstitallets radikalisme – hippiebevegelsen, venstreradikalismen, feminismen, økologien – og som vi ikke bør glemme i vår egen tid, som ærlig talt er temmelig narsissistisk og individualistisk. Det skjedde noe, vet du, fra rundt 1980 da både Reagan og Thatcher kom til makten samtidig. Mer marked og spissere albuer, for å ta kortversjonen.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner? Og hva fascinerte så voldsomt med det?

Tror det må ha vært i første gym, altså rundt 1977. Jeg bodde i Tønsberg og kjøpte New Musical Express og Sounds – jeg jobbet på gatekjøkken annenhver kveld og hadde litt penger – og etter hvert fant jeg frem til de norske musikkavisene og ikke minst en og annen fanzine utgitt av sære og spennende folk i Norge som var litt eldre enn meg. Fascinasjonen lå nok i følelsen av å tilhøre et hemmelig samfunn av mennesker som hadde funnet noen nøkler som åpnet dører til eventyrlige opplevelser som var forbeholdt de få innvidde, skal jeg være ærlig. Det var jo nærmest diskvalifiserende å like populære saker og ting, selv om jeg for min del aldri sluttet å høre på Zeppelin, Beethoven og Purple.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Det var da jeg ble med i Gateavisa, i begynnelsen av tyveårene, altså ikke 1920-årene (jeg er ikke så gammel, da), men rundt 1982. Der møtte jeg et knippe artige typer som hørte på litt annen musikk – Grateful Dead var en fellesreferanse – og vi i redaksjonen hadde frihet til å skrive hva vi ville. Jeg hadde stor glede av å prøve å beskrive musikk med ord, noe som er vanskeligere enn mange er klar over. Noen forbilder hadde jeg, og den viktigste den gangen var Jan Arne Handorff, som skrev i Nye Takter om snodige greier som Can, Faust og The Residents, og som klarte å få en gammel tweedjakke han hadde arvet etter onkelen sin til å si noe interessant om Residents’ siste plate. Lurer på hvor det ble av ham, forresten, han hadde talent! En annen musikkskribent, som fremdeles er en god venn, er Øivind Hånes, som både er forfatter og musiker, og som klarer å beskrive stemninger og sanseinntrykk med et språk som er kraftfullt og billedskapende på en lavmælt og intens måte.

Fortell om ditt eget forhold til jazz?

Hmm … jo, nå skal du høre. I tenårene var jeg med i en kompisgjeng bestående av godt over middels musikalske karer. Det var noen jenter med i gjengen også, men de møttes ikke i kjelleren i Gamleveien for å røyke rullings of øve på «Blue Bossa», de nøyde seg med å bli med på fest. Lars Martin Myhre, som var noen år eldre enn oss, var primus inter pares. Selv om han bare var et parogtyve år gammel var han dirigent og arrangør for Slagen Storband, og ‘Larsan’ tok regien i kjelleren. Knerten spilte bass, Reidar gitar, Truls saksofon og så videre. Jeg var for det meste tilhører, noe jeg ofte har angret på senere. Men altså, det var der jeg ble introdusert for både skjærgårdsjazzen – tenk Bjørnstads «Leve Patagonia» – som Lars Martin jo senere videreutviklet sammen med Odd Børretzen – og saker og ting som Radka Toneff, Chick Corea, Keith Jarrett, stort sett akustisk musikk, men den åpnet noen dører jeg tidligere ikke hadde fått øye på. Så tok Lars Martin initiativ til jazzklubben Urijazz i Tønsberg, det kan ha vært i 1978, og jeg var med fra starten. Det var på jazzklubben i Tønsberg at jeg hørte Jon Eberson for første gang. Da hadde jeg i mellomtiden oppdaget Mahavishnu Orchestra og «Bitches Brew», så jeg var ikke helt uforberedt. Men det var en åpenbaring å høre og se denne fyren som tilsynelatende slentrende og uanstrengt spilte de lekreste ting, som vekslet mellom tungt og lett – han var og er en gitarhelt for meg, selv i dag lager han nye, flotte ting særlig sammen med datteren sin. Det var også alltid moro å se Arild Andersen, med en Teddy uten filter i munnviken, og hver gang han spilte solo, lurte vi på om han rakk å bli ferdig før røyken brant ham på leppa. Han visste nok hva han gjorde.
Så jazzen har vært en del av mitt musikalske univers i godt over førti år. Men jeg er, som du skjønner, ingen purist. Jeg er veldig glad i jazzrock, og mener blant annet at Brand X er et grovt undervurdert band. Og i sommer har jeg hatt en Oregon-periode, har hørt i timevis på dette uklassifiserbare bandet, som hentet impulser fra øst, vest, nord og sør og skapte et helt særegent uttrykk. Ralph Towner, en av de få jazzgitaristene med bakgrunn i klassisk gitar, er en stor mann i mitt univers. Hans første solo-LP, «Solstice», der Garbarek var med som solist, var ganske viktig i å definere den særegne ECM-jazzen. Drømmende jazz som ikke svingte, ikke sant, og selv om Towner er fra Portland, Oregon, tenker jeg alltid på ECM som et europeisk motstykke til den dominerende amerikanske jazzen.

Kan du også fortell om hva Club 7 og miljøet rundt dette legendariske stedet betydde for deg personlig?

Mest et mytisk sted, er jeg redd – jeg er født i 1962 og fikk bare med meg slutten på moroa, mest fordi jeg hadde så kraftig skjeggvekst at jeg slapp inn selv om jeg egentlig var for ung. Men de få minnene jeg har fra Club 7, og ikke minst historiene jeg har hørt av eldre venner, har brent seg fast. Dette var virkelig et sted hvor de tusen blomster fikk anledning til å blomstre, et generøst sted, løst i snippen og udogmatisk, der vi ble minnet om at det finnes flere veier til det gode liv og at rotteracet bør unngås for enhver pris hvis du vil være deg selv.

Hva var dette stedet i norsk musikkliv?

Club7 var en total institusjon, kan du si, som inkluderte mye mer enn musikk – den representerte et verdensbilde og alternativer til det bestående systemet. Husk at Norge var betydelig mer tilknappet og formelt på syttitallet enn nå, og det var et stort behov for et fristed der du kunne la håret på leggene gro, røyke en tjall og lese Bjørneboe uten å ta eksamen etterpå. Det fantes noen oaser til – min ble etter hvert Hjelms gate 3, der Gateavisa holdt til – men Club 7 hadde jo den beste musikken, da. Dører og vinduer åpnet seg, unge musikere fikk impulser, og vanlige tilhørere gikk hjem i 11/8-takt uten engang å vite at det var det de gjorde. Romantiserer jeg? Kanskje litt, men vi trenger det.

Hvorfor Moose Loose?

Jeg har, som nevnt, beundret og digget Eberson hele livet, og jeg har også hørt mye på de andre musikerne i bandet, som har vært en del av mitt lydspor så lenge jeg kan huske. Så da Christer Falck og Marius Lien kontaktet meg med tanke på å skrive en bok i serien, var jeg ikke i tvil om at dette var førstevalget. Heldigvis var musikerne med på notene, så jeg fikk snakket ordentlig med alle sammen. Det var jo en forutsetning for at prosjektet skulle bli vellykket. Faktum er ellers at Moose Loose brakte noe nytt inn i norsk jazz tidlig på syttitallet, og plateselskapet MAI, som var del av den dogmatiske ml-bevegelsen, var i tvil om hvorvidt det var folkelig nok til at de kunne gi det ut.

Moose Loose sitt album «Live at Kongsberg Jazzfestival 1973» er utgitt både på Norske albumklassikere på LP og på CD.

Hvilken posisjon har bandet og disse musikerne i dag?

Musikerne har alle en solid posisjon i norsk jazz, selvfølgelig – de er blant de mest sentrale og har vært det i flere tiår. Bandet er nesten glemt, og jeg synes det ville være synd om folk flest husket Jon Eberson for «Jive Talkin'» og ikke for hans mer ambisiøse og dristige bidrag, der ikke minst Jazzpunkensemblet fra tidlig nittitall bør nevnes.

– Jazzpunkensemblets «Thirteen Rounds” er en av Jon Ebersons bedre, og med fint portrett på omslaget. Thomas Hylland Eriksen

Hvordan har reutgivelsen av albumene «Transition» og «Elgen», og det gamle liveopptaket «Live at Kongsberg 1973» og din egen bok, påvirket bevisstheten om dette?

Det vet jeg ikke ennå, men selvfølgelig håper jeg at platene blir gjenoppdaget og – ikke minst – at prosjektene disse musikerne har vært involvert i senere får større oppmerksomhet. Her er det mye gull.

Moose Loose sitt album «Transition» er utgitt på Norske albumklassikere på CD.

Hvordan har din bakgrunn som sosialantropolog preget tilnærmingen til materialet?

Du vet, blant eiendomsmeglere heter det seg at det er tre faktorer som er avgjørende når man skal selge en bolig: Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. For sånne som meg er det også tre faktorer som er avgjørende hvis du skal skjønne et fenomen: Kontekst, kontekst og kontekst. Så for å forstå hvordan denne musikken ble til, måtte jeg grave i samtidshistorien. Hvilke impulser fikk Moose Loose, og hvordan brukte de dem? Hvilke materielle – økonomiske – muligheter hadde de til å realisere sine drømmer? Hvilke ideologiske og kulturelle strømninger som fantes blant vestlig ungdom på denne tiden gjorde det mulig for dem å finne en nisje? Hvordan spilte personkjemien inn og gjorde bandet større og bedre enn summen av enkeltdelene? Sånne spørsmål stiller vi oss. Men jeg er også økonomisk antropolog og interessert i gaveøkonomi. På Økonomisk institutt begynner man studiet av økonomi med en rasjonell aktør – ok, iallfall delvis rasjonell, poenget er at det er individet som er den første beveger, og hen prøver å få mest mulig igjen for innsatsen. I økonomisk antropologi begynner vi i en annen ende, og jeg sier til studentene at den første økonomiske handling er gaveutveksling. Jeg gir noe til deg, og du havner i en slags gjeld til meg. Det er moral og sosiale relasjoner som står i sentrum, med andre ord. Så jeg leser syttitallets musikermiljø som en gaveøkonomi der alle og ingen skylder hverandre noe. Pengene betydde ingen ting så lenge du hadde til et par murerpils og ti Teddy. Dette glimtet inn i en ikke altfor fjern fortid trenger vi nå som vi har levd i en kaldere og mer individualistisk tid i mange år. Som en påminnelse om at alt kunne ha vært annerledes. Og ikke bare musikken.

Kunne en slik plate bli utgitt i dag?

Det tror jeg nok, den har stått seg forbausende godt. Men den ville neppe ha fått millioner avspillinger på Spotify. Men så ville jo lyden ha vært bedre, da.

Hvor viktig var den musikalske åpenheten og fordomsfriheten for denne platen og denne tidsperioden?

Veldig. Hele den vestlige verden var i ferd med å ta av seg en stor, tung ryggsekk på denne tiden, noe som påvirket alt fra samlivsformer, politiske utopier og matvaner til yrkesvalg og – selvfølgelig – musikk. Slik jeg ser det, var perioden fra 1967 til 1977 en unik historisk fase i populærmusikkens historie, preget av en kreativitet og mangfold man ikke har sett maken til verken før eller siden. Det var jo også i denne perioden at progrocken virkelig var progressiv, altså nyskapende, eksperimenterende; man tok sjanser og strakte strikken så den nesten røk. Folk tenker gjerne på Yes og Genesis når de hører ordet progrock, og det er greit, men det fantes en underskog av dristigere og mer avanserte ting. For meg er Canterbury-skolen, med band som Soft Machine og Hatfield and the North, noe av det aller ypperste, ikke minst på grunn av humoren – for ikke å snakke om Magmas monumentale buldring og Univers Zéros kombinasjon av barokt kammerensemble og Black Sabbaths rytmeseksjon. Unnskyld nerdingen, poenget er mangfoldet og åpenheten.

Hva er en god musikkbiografi?

En som åpner flere dører enn den lukker, ved å vise hvordan musikken har oppstått i et sosialt og kulturelt miljø, som ser på samtiden og relasjoner i stedet for å ha et nærsynt blikk på noter og arrangementer eller – enda verre – et hagiografisk forhold til musikerne som blir biografert.

Hva slags forhold har du til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

Initiativet og prosjektet er enestående og enormt imponerende, og Christer Falck bør snarest havne på sokkel for innsatsen. Vi lever i en akselerert tid der forandringene skjer lynraskt, og den kollektive hukommelsen er under press. Vi husker stadig mindre av det som skjedde for mer enn et par uker siden. Så dette bidraget til samtidshistorien, som også gir oss mye flott musikk vi enten hadde glemt eller ikke visste om, er viktig. Jeg kjenner ikke til at noen har gjort noe lignende i andre land. Det er oppsiktsvekkende det Christer har gjort og fortsatt gjør.

Har du lest noen av de andre bøkene? Og hva har du i så fall fått ut av det?

Visst har jeg det, og jeg blir blant annet slått av hvor forskjellige de er, fra den distanserte kulturhistoriske vinklingen til roadmovien. Og det er noe å lære av alle, de forteller historier vi ikke har hørt før, og viser ikke minst hvor mangfoldig musikklivet er, men kanskje også hvor mange likheter det er. De fleste musikerne er unge menn – få middelaldrende, få kvinner – som gjør sine beste ting, iallfall innen pop og rock, før de fyller 30. Her ligger det an til minst én doktoravhandling. Når det gjelder prog, jazz og samtidsmusikk forholder det seg annerledes – og det finnes selvfølgelig en og annen Bob Dylan, en Robert Wyatt og en Robert Fripp, som fortsetter å utvikle seg i godt voksen alder. Men se på disse bøkene, og du oppdager et helt fuglefjell av unge, stort sett hvite menn som er sultne på livet og verden.

Hva skjer nå da? Blir det enda en biografi i serien og i så fall om hvilket album?

He he … det hadde vært moro. Men i tråd med seriens intensjoner bør det i så fall være en obskur plate som ellers ville ha blitt glemt. Så jeg må i så fall grave litt først.

Kan du til slutt velge dine ti favorittlåter og ti favorittmusikkbøker og si hva som fascinerermed disse?

Nei, det er helt umulig. Men her er en liste over noen av de første som faller meg inn akkurat i kveld, og jeg holder meg til låter, altså sanger med vokal. J

Chick Corea: «Some Time Ago»

Gentle Giant: «On Reflection»

King Crimson: «Starless»

Genesis: «Firth of Fifth»

Led Zeppelin: «Since I’ve Been Loving You»

Roxy Music: «A Song for Europe»

10CC: «The Wall Street Shuffle»

Van Der Graaf Generator: «Wondering»

Robert Wyatt: Sea Song

Yes: Turn of the Century

 

Nick Hornby: «High Fidelity»

 

Den definitive romanen om rock som glidemiddel for uforløst kjærlighet, der forfatteren drømmer om å lage den ultimate samlekassetten, som etter planen skal få hans hjertes utkårede til å smelte.

 

Scott Miller: «Music: What Happened?»

Miller tar utgangspunkt i Hornbys forkjærlighet for lister, og lager sin egen svært omfattende liste over vesentlig populærmusikk, slik han ser det, fra 1950-tallet til 2010. De fleste av låtene har jeg aldri hørt om; noen har jeg funnet frem etter å ha lest boken.

Jonathan Coe: «The Rotters’ Club»

Dette er en roman, og tittelen er identisk med Hatfield & The Norths andre LP. Den er gjennomsyret av musikk og musikalitet, og et høydepunkt er passasjen der Coe beskriver hvordan progrock – midt under en konsert på en videregående skole – blir erstattet av punk.

Marcus O’Dair: «Different Every Time»: The Authorised Biography of Robert Wyatt»

Wyatt er en sjelden plante, unik og uklassifiserbar, og han har laget noe av den mest lyriske og vakre musikken jeg vet om, samtidig som han er knallhard kommunist. Denne boken gir et riss av samtidshistorien også.

Greil Marcus: «The History of Rock’n’Roll in Ten Songs»

En av de smarteste og mest kunnskapsrike musikkjournalistene, som tidligere blant annet har skrevet bøker om Bob Dylan og Elvis Presley, viser hvordan rockens historie er innvevet i USAs nyere historie og tematiserer alt fra frihetsidealer til raseforskjeller.

Henry Edward Krehbiel: «How to Listen to Music, 7th ed. Hints and Suggestions to Untaught Lovers of the Art»

Dette er en bok fra 1897, som minner oss om en tid da den borgerlige offentligheten holdt seg med entydige kriterier for kvalitet og med stor selvtillit plasserte dertunderlødige og lettvinte i kjelleren. Og boken er god og lærerik, altså.

Stephen Fry og Tim Lihoreau: «Stephen Fry’s Incomplete & Utter History of Classical Music»

Her er tonen en annen enn hos Krehbiel, men Fry elsker klassisk musikk og legger ikke skjul på det. Dette kan være stedet å begynne for alle som er usikre på forskjellen mellom Bach og Händel. Begeistringen smitter.

 

Mike Barnes: A New Day Yesterday: UK Progressive Rock & the 1970s. For nostalgikere, nysgjerrigperer og nerder; denne er selvfølgelig ikke komplett, og man river seg i håret over utelatelsene, men til gjengjeld inneholder den få feil, og inspirerer dessuten til å lytte på både ny og gammel musikk, og det får holde.

Åtte får være nok, nå har jeg brukt opp taletiden og vel så det!

 

Sjekk også relaterte saker til Norske albumklassiker-serien m.m. nederst , klikk «Last inn mer», og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Les mer om Norske albumklassikere:

Fredrik Bakkemo har skrevet bok om Onwards «These Words Still Pray», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Norske spor 2022).

Henrik Horge har skrevet bok om  Hot Rod Ts «Cruisin’», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Ferske spor uke 24/2023). «Cruisin’kommer også på Norske albumklassikere på LP.

Erik Valebrokk har skrevet bok om The Colors Turned Reds selvtitulerte debutalbum, utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Ferske spor uke 11/2023).

Peltz sitt  album «Coma» er reutgitt på LP-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 37/2021).

Young Lords‘ «Same Shit New Wrapping» er reutgitt på CD-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 45/2021).

Per Bergersen-plata fra 1990 i serien Norske albumklassikere (les under «Bakrus – Duejakt & Bo I Container» i Ferske spor uke 13/2021).

The Tables album «Holiday At Wobbledef Grunch» fra 1997 er utgitt på Norske albumklassikere på LP-serien.

 

Maria Kjos Fonn skriver bok om DumDum Boys‘ «Splitter pine» (2021) i serien Norske albumklassikere (fra Lytt til vår podkast ‘Utlånt til …).

 

 

Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne 🙂

Sjekk her og her.

Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 69 andre abonnenter