Av: Victor Josefsen Intervjuer 29. juli 2024

Hvorfor Stavangerensemblet og dialektrocken slo så hardt

– Jeg tenkte at formatet, det å formidle rock, burde være mer rocka og vilt, som en uforutsigbar plate fra 1970-tallet. Så jeg prøvde nok å lage et format som ikke var så lett å holde fast i og få kontroll på, som kunne ta både leseren og meg selv med på en reise, like a rolling stone, sier Jan Inge Reilstad, som er aktuell i Norske Albumklassikere-serien med bok om Stavangerensemblet-platen «Ta ein kjangs!». Stavangerensemblet sine utgivelser er tilgjengelig på vinyl igjen. Utgitt av Forte Music.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Trine Nessler Wichmann (bilde øverst,fra lanseringen, hvor Espen Hana intervjuer Jan Inge Reilstad og de forklarer coveret for publikum), Skjalg Omdal, Pål Christensen

Jan Inge Reilstad forteller med stor innlevelse og førstehåndsblikk om en viktig epoke i Stavangers musikkhistorie om et band fullt av fremdrift og pågangsmot, og med en særdeles karismatisk frontfigur. Han setter det hele i kontekst så leseren kan forstå hvor musikerne og menneskene i bandet kom fra, og hva musikken deres leder til for framtidige musikere både i Rogaland og nasjonalt.

I dette intervjuet med Deichman musikk kan dere også bli litt bedre kjent med forfatteren selv og hans roller i siddisbyens kulturliv.

Olav Nilsen tok bildet av Jan Inge Reilstad med plata i hånda, han er musikkansvarlig på Sølvberget bibliotek og kulturhus.

Kan du først fortelle hvem du er og var i norsk musikk og kulturliv for de som ikke kjenner deg fra før av?

Jeg kommer ikke fra musikksida av norsk kulturliv, mer fra litteratursida. Jeg laget en antologi med norsk rockepoesi i 2004, kanskje den første omfattende i sitt slag: «Samtidslyrikken – fra almuens opera til Gatas parlament», altså fra Prøysen til rap på norsk. NOPA ga ut en oppfølger i 2012, til deres 75-års jubileum. Jeg har etter hvert hatt mange forskjellige roller i norsk kulturliv; kritiker, redaktør, kurator, osv. I dag er jeg kunstnerisk leder for KÅKÅ kverulantkatedralen, og har derigjennom fått lov til starte opp noen relativt nyskapende festivaler, som KÅKÅnomics og Wonderful World.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fascinerte?

Det var vel med inngangen til ungdomsskole at det virkelig smalt. Puberteten og musikkinteressen eksploderte vel rett og slett samtidig. Det tok ikke skikkelig fyr før i 1976-77. Sex & drugs & rock’n’roll. Hit med with your rhytm stick.

Har du selv spilt eller sunget i band? Fortell om dine erfaringer som musikkutøver.

Jeg har få store ting jeg angrer på. Men én av dem er at jeg aldri lærte meg å spille noe instrument, og kunne ta del i musikken innenfra. Blokkføyte og kastanjetter, noen klaps på en tromme her og der i godt lag, det er det. «Pippi Langstrømpe» og «Wish You Were Here» i dusjen. Jeg har faktisk lyst til å lære meg å joike (jeg er halvt nordnorsk og kvart finsk), og tenker i disse folkemusiske revivaltider at munnharpe, nesefløyte eller munnspill kan være instrumentet jeg eventuelt skal ta fatt på, før grava åpner seg. Har hatt en idé om et Wonderful Kor med sært repertoir. Og har dagdrømt om et coverband, som frontmann ville jeg gått for en blanding av Iggy Pop og Arild Nyquist.

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Jeg tror mange kunne og ville fortalt historien om Stavangerensemblets «Ta ein kjangs!». Plata treffer meg i meget formative år. Den var jo en verdensrevolusjon for folk i Stavanger. En ny måte å høre og forstå livet og verden på, hvor vi selv var i sentrum. Særlig Froddiens liv og karriere har jeg siden fulgt med på. Min interesse for tekstene, språket og den kulturhistoriske dimensjonen er vel både et fortrinn og en hemsko, som forteller, vil jeg tro.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner og hva likte du ved de?

Jeg studerte ved Høgskolen i Hedmark fra 1985-86. I samme oppgang som en viss Jan Rune Bruun, som ennå spiller «musikk fra andre planetære dimensjoner, så vel som folkemusikk fra folkeslag som ikke eksisterer» på programmet «Uhørt» på radiOrakel. Vi delte kjøkken og bad. Hele leiligheten hans var fylt med fanziner, som han hovedsakelig laget selv, virket det som. Jeg trodde et øyeblikk at han hadde alt som fantes av norsk undergrunnsmusikk på kassett, en del på eget forlag, Nagasaki Tapes, men det viste seg å være bare halvparten. Det var mindblowing interessant. Han utvidet musikkinteressen min noe kolossalt. Og plutselig hadde jeg lytta til Åreknuteknyterne og Famlende Forsøk og kjente til Jokke og deLillos lenge før de kom med plater. Puls, Beat og Nye Takter var jo kjempeviktige blekker i et par tiår.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Jeg var heldig og ble tidlig en leser. Putlet vel med noen Jan Erik Vold-inspirerte dikt i noen måneder i ungdommen, men tida føyk av gårde uten for mye skriving. Men endte plutselig på 1990-tallet i Bergen med litteraturvitenskap, og ble fort skrivende litt kritikk, artikler og essays. I gamle dager ble det sagt at å skrive er minst tre ganger bedre enn å lese. Å skrive er både å skape og ordne seg selv og verden – med seg selv som kilde, det er en herlig følelse. Å skrive er å tenke svært langsomt, nærmest som en form for meditasjon og sinnsro. Jeg synes oppriktig synd på de skjermdrevne slavene som vokser opp nå, med glødende hoder fra de er bittesmå. Hadde jeg kunnet starte på ny hadde jeg skrevet mer.

Har du hatt noen veileder eller rollemodell som har vært viktige i arbeidet med denne boken. Hva har du i så fall lært av dem?

Nei. Ingen. Jeg kikket på fire sider i to av de andre bøkene i serien, og syntes det hele virket litt overfladisk og kjedelig. Jeg tenkte at formatet, det å formidle rock, burde være mer rocka og vilt, som en uforutsigbar plate fra 1970-tallet. Så jeg prøvde nok å lage et format som ikke var så lett å holde fast i og få kontroll på, som kunne ta både leseren og meg selv med på en reise, like a rolling stone.

Fortell om ditt eget forhold til dialektrock og musikk fra Stavanger og Rogaland fra 1970- og 80-tallet.

I 1980 hadde jeg kanskje så vidt hørt Nurk Twins. Wasaband fantes jo. Madlaveien. Det Pene Bæn bestod av medelever på Kristianslyst ungdomsskole. Fra 1979 tappet jeg øl på De Røde Sjøhus, byens nye storstue, mens jeg gikk på gymnaset. Der spilte det av og til noen lokale band. Før Ensemblet var det nok magert hva jeg kjente til. Men du verden som det vokste på seg etter at Anders Bru & co hadde tatt sjansen på ikke å lytte til plateselskapene i Oslo, som hadde brukt «Ta ein kjangs!»-demoen som underholdning på julebord i 1979, og som førte til at Ensemblet ga ut plata på eget selskap februar 1980. Mods. Asfalt. Smalhans. Svein Tang Wa. Osv. For noen velskapte barn de fikk.

Likens forholdet til pubrock og new Wave i allmenhet i Norge og utlandet.

Dersom vi sier at Ian Dury og Elvis Costell0 er pubrock så var det brennheit kjærlighet fra ungdomsskolen av, særlig førstnevnte. The Police. The Clash og «London Calling» tok vel en hel sommer 24/7. Nyrocken, som den ble kalt på norsk i en periode, var utvilsomt den musikkbølgen jeg ble konfirmert av. TAV! Selv om vi var hardcore Bowie-fans i bånn. Og lytta mye til Pink Floyd og Alan Parsons Project (hadde en kompis på gymnaset som skrev Alan Parsons Project på tavla hvert eneste friminutt, til lærerens fortvilelse). Vi var ikke altfor distingverte, bare lytta og sugde inn alt som kom.

Bandbilde av Stavangerensemblet tatt av Skjalg Omdal, som også tok coverbilde og er sammen med Anders Bru medansvarlig for cover .

Hvorfor Stavangerensemblet?

Som sagt var det en fundamental opplevelse å se og høre Ensemblet og Froddien første gang. Det var en slik voldsom intensitet og kraft, det var nesten ikke til å tro. Med tekster som var kulere enn absolutt alle andre. Med mer humor og mer sex og mer politisk reggae. På mitt hjertespråk. I min by. Det er så nær en revolusjon jeg noensinne har vært.

Hva var det som gjorde at du ville skrive om nettopp «Ta ein Kjangs!»?

Det er det første albumet fra Ensemblet, selv om Fingen-singlen kom allerede til jul i 1978, men den forble først og fremst for de innvidde. «Ta ein kjangs!» er i februar 1980 det første albumet på gjennomført dialekt, fra et rockeband som bare skulle bli størst i landet, og med en av tidenes aller ypperste norske frontfigurer. Kaizers har samme holdningen i dag, og skal nå i neste omgang spre brynedialekt også utover USA, etter som jeg forstår. Visjonære band!

Hvilket ettermæle har bandet og dette albumet i dag?

«Ta ein kjangs!» er utvilsomt en norsk albumklassiker fra et av Norges viktigste band gjennom tidene. Noen ville nok rette på det siste og si Vestlandets viktigste band gjennom tidene. Verken i den rockehistoriske TV-serien eller i new wave-serien NRK lagde, får Ensemblet plass etter formatet og betydningen. Det er bare Åge og Prudence som har hatt lignende rockehistorisk betydning, som har slått inn nasjonens dører så voldsomt på dialekt.

Hvilken betydning hadde samarbeidet deres med dikterne og tekstforfatterne Svein Tang Wa og Gunnar Roalkvam og hvordan har det påvirket Vamp og andre i ettertid?

Stavangerensemblet hadde tre skjulte medlemmer, og det var tekstforfatterne, med Svein og Gunnar i spissen, men også Tor Salomonsen, som siden starter Asfalt. Det er en skam at Svein Tang Wa ikke er en naturlig del av den nasjonale visekanon, slik f.eks. Nord-Norges Terje Nilsen er blitt det. Gunnars mer byhistoriske og bypolitiske diktverk, som vår tids Ajax, er kanskje mer anerkjent, men ikke nok. De brøyta veien for bruken av dialekt på vår kant av verden.

Hva gjør de gjenlevende musikerne i dag?

To er døde, Frode Rønli og Knut Kønigsberg. Anders Bru spiller en gang i måneden på Piren Pub. Gunnar Engen spiller i flere konsept rundt om i byen. Reidar Larsen er jo på ny tour denne våren. En veritabel bluesgigant.

Du har valgt å gi god plass til Anders Bru og Reidar Larsens avhandling «Rock mellom kunst og vare», fra Rogaland distriktshøgskole.

Jeg ble overrasket av den. De hadde altså nærmest forsket på rocken og skrevet seg frem til hva som måtte gjøres for å få til et band. Jeg var sikker på at de hadde vært gutta boys, som kun hadde spilt og drukket på danselokaler og brune puber, som forberedelse. Og så var den så leseverdig. En historietime som også formidlet hvor populærmusikken befant seg på 1970-tallet, både ute og hjemme. Hvor vanskelig det var å komme gjennom, hvor dominerende plateselskapene var i denne perioden, og ofte stod i veien for kreativiteten og utforskningen.

Hva med skribent- og arrangør erfaringen din? Hvordan har den påvirket teksten?

Tja, ikke godt å si. Kjennskapet til byen gjennom å ha virket på de fleste sider av kulturbordene over 30 år, gjorde meg nok mer oppmerksom på betydningen av bandet og albumet for byutviklingen og selvforståelsen her i Sør-Vest-Norge.

Du velger å gi hovedfokus til Frode Rønli. Hva var det som gjorde han så unik som sanger og frontfigur?

Frode Rønli døde underveis i prosjektet. Han var en helt. Å se inn i de intense øynene åpenbarte mørke dyp, som vi jo er mange som kjenner oss igjen i og med. Jeg hadde hyret Froddien inn til minst et par viktige spillejobber i forbindelse med festivaler i 2020 og 2021. Første gang han spilte live etter fire-fem år i psykose, med Froddien og Mannskabet, var også på KÅKÅnomics 2017. Den sterke historien hans lakk ut av intervjuobjektene gjennom boka, og jeg tenker at den er for viktig til ikke å fortelles. Det var utvilsomt krafta i Froddien som tok Ensemblet så voldsomt gjennom til de norske massene. Slik sett er hans ettermæle også bandets. Etter hans død eksploderte jo verden med takksigelser og genierklæringer, selv om han nok for mange var en slitsom og selvopptatt fyr. Til slutt klarte han selv til dels å ta farvel med sin egen persona, Froddien.

Du velger ikke bare å fortelle både for- og etterhistorien til bandet utover album-nærstudiet, men også om ettervirkninger de hadde på samtiden og etterfølgere.

Jeg tenker at noen få album starter noe helt nytt, er reelle veikryss. Dermed er det mer naturlig å tegne opp hvor albumet kommer fra og hvor musikerne kommer fra, og også peke fremover, og skisse opp virkningen på dem selv og omverden.

Hva lærte du selv under arbeidet med boken?

Det er et viktig spørsmål. Jeg hadde aldri begynt på boka om jeg ikke trodde at jeg selv også kunne få noe ut av det. Jeg kan nok være vel opptatt av slike ting, faktisk. Jeg husker at Per Inge Torkelsen en gang sa at da han rundet 40 så snudde han seg 180 grader rundt og ble oppslukt av historien og fortida. Kanskje jeg brukte denne boka til noe lignende; snu meg rundt og se skikkelig bakover for første gang, i en mye høyere alder. Jeg fikk vel uansett bekreftet at denne korte epoken og dette modige verket er enestående, det vil garantert komme mye mer i mange format, både bøker og film, tenker jeg, om alt fra band, til Froddien og tekstforfatterne, og ikke minst denne tida, når oljepengene virkelig begynner å slå inn i byen og landet.

Jan Inge Reilstad på Wonderful World-festivalen på TOU. Foto: Pål Christensen

Hva er en god musikkbiografi?

Det er en god bok. Som illuminerer drivkraft og visjon foruten den personlige historiens take på tidsånden og de tekniske virkemidlene og mulighetene.

Hvilket forhold har du selv til Norske albumklassikere-serien generelt og bøkene spesielt?

Det er et knallbra og utrolig smart prosjekt Christer Falck & co har fått til. På utsiden av det statsdrevne kulturlivet. Man kan bare applaudere for kreativitet og gjennomføringskraft. For ikke å glemme prosjektets evne til medskaping og engasjement i hele nasjonen.

Har du lest noen av de andre bøkene? Hva har du isåfall fått ut av det?

Nei. Har et par som jeg har bladd i. Jeg kan tenke meg at den Jokke-boka er verdt å lese. Og jeg har lyst til å lese den Thomas Hylland Eriksen har skrevet om Ebersons «Moose Loose». Det er jo uansett et lite og lettlest format, som for noen forfattere kanskje bare er begynnelsen på et større verk.

Hva skjer nå da? Blir det enda en bok i serien og i så fall om hvilket album?

Da jeg ble forespurt om å skrive denne boka kom det raskt en liten kortliste på plass. The Beste og «En sang for åtte kroner en lomme full av rusk og firogtjue troster i damens rosenbusk». Svein Tang Wa sin «Hørr gjøken». Tønes sine. Jeg fant fort ut at det er tekstdrevne skiver jeg har hatt et mer intenst forhold til. Men tviler litt på at det blir flere bidrag til serien fra meg. Det er så mange der ute som kan og burde bidra til denne serien her.

Kan du til slutt velge fem favorittlåter?

Oi. Det er jo kriminelt vanskelig og i stadig bevegelse. Jeg er utvilsomt mer verkinteressert enn låtinteressert. I 2022 var min mest spilte låt på Spotify «Once Upon a Time in America», av Ennio Morricone, i fjor var det Lillebjørns «Se deg aldri tilbake».

Men ok, et forsøk. Låter: Må være en av Ennio, og da blir det «The Good, the Bad and the Ugly» (det har vært ringetonen min i 15 år, og skal spilles når kista mi bæres ut av kirka). Hvilken Bowie–sang skal man velge? Safe med «Life on Mars?», eller ta en av de 100 andre som er like bra men vidt forskjellige? Hvilken av Lou Reed eller Velvet? Safe med «Perfect Day». Hvilken svensk? «Så lenge skuta kan gå» med Taube, eller en Bellmann eller Åkerstrøm med «Jag ger dig min morgon» – eller Thåström og den siste derfra jeg har elsket, «Dom som skiner» (ja, den)? Hvilken salme, hvilken vise, hvilken flamenco, hvilken Lee Scratch Perry, hvilken Chopin, hvilken Fela Kuti, hvilken kunstrock, hvilken støyrock, osv.? Uansett «Kan ’kje finna fingen» med Ensemblet.

Og hvilke er dine fem favorittmusikkbøker, og hva er det du liker ved disse?

Jeg har i grunnen ikke lest for mange musikkbøker, men noen jeg umiddelbart bare ser i bokhylla framfor meg her og nå er slike som «Instant Karma», av Herman Willis, som jeg hadde stor glede av å lese en jul i Nederland for ca. 25 år siden, det var noe med viljen til rocka språk og viljen til overblikk på de store gjennom den nye rockehistorien. Virginie Despentes‘ «Vernon Subutex»-serie står her, det er jo romaner, men egentlig også rockehistorien skrevet frem gjennom den rigide og fattige woke-kulturen den demokratiske kapitalismen har klart å skape i dag, og så projisert inn i en fremtid hvor friheten rocken kom med ikke fins lenger annet enn i noen kriminaliserte undergrunner på fundamentalistiske kontinent. Hun er en fryd å lese. «Dylan og diktet», av Erling Aadland, og også hans Cohen-bok. Aadland har gitt et betydelig bidrag til tekstforståelse av begge disse rockepoetene og rockepoesi generelt. «Silence», av John Cage, «Let’s do it», av Bob Stanley, «Lipstick traces», av Greil Marcus. «A year with swollen appendices», og annet av Brian Eno. «Iggy Pop – en overlever», av Jan Poulsen, som fikk intervju med selveste Michel Houellebecq til den boka. Poulsen er Danmarks Torgrim Eggen og veldig god på denne epoken og kanskje særlig på Bowie. Som utvilsomt er den artisten jeg har lest flest musikkbøker om, og som jeg fortsatt synes er den mest interessante artisten gjennom tidene. Jeg bidro til den herlige boka Tom Hermann Kristensen & co kom med for et par år siden om Bowie i Norge; «Ziggy Stardust kom aldri til Norge», av Rolan Zowie & co. Den siste jeg leste om DB var «The Tao of Bowie», en herlig bok som gjør deg til mediterende buddhist mens du forstår Bowie bedre. Jeg har også en voldsom hangup på Ennio Morricone, som kryper så langt ned i kroppen og følelsene mine som musikk kan komme. I det siste har jeg hørt veldig mye på Max Richter, som fusjonerer Ennio og Eno, på et vis. Mesterlig! Uten musikk hadde det uansett ikke gått særlig bra, for meg heller.

Stavangerensemblet sine utgivelser er tilgjengelig på vinyl igjen. Utgitt av Forte Music.

Sjekk også:

Stavangerensemblet – «Kan’kje finna fingen» (Ferske spor uke 46/2022).

1980 – starten på det gylne tiåret (inkludert The Aller Værste! – Materialtretthet, Lumbago – Alt og litt ekstra, Kjøtt – Kjøtt, The Young Lords – Same Shit – New Wrapping, Veslefrikk – 1980, Stavangerensemblet– Ta ein kjangs! og mye annet!).

Åh – radio, eg får ikje ro!.

Lydbilder – Et sveip over vinylens visuelle kulturhistorie (inkludert Ketil Bjørnstad/Stavangerensemblets «30-årskrigen» fra 1981).

Sjekk også relatert saker nederst.

Les mer om Norske albumklassikere:

Raga Rockers: – Det beste rock ‘n’ roll-bandet Norge har hatt (Av: Egon Holstad).

Hvordan Purified in Blood bragte straight edge-veganisme til Hommersåk.

Soda: Norsk eurodance hentet frem fra glemselen. (Av: Geir Jacobsen).

Marius Lien om tenåringshelter fra Motorpsycho og Sonic Youth.

Erlend Ropstad-bok fra journalistkamerat.

Marius Lien om Knut Reiersrud, blues, gambisk og norsk folkemusikk.

Jacob Holm-Lupo: Grundige Wobbler- og Thule-studier.

B.O.L.T. Warhead: Kompromissløp hiphop. (Av: Øyvind Holen).