Stian Johansen: – Norges beste vokalist er Paal Flaata

– Jeg er fan av musikkbøker. Jeg er fan av Flaata. Fan av å dokumentere noe av arbeidet til Norges beste vokalist. Hvorfor er han ikke superstjerne og folkeeie?, sier Stian Johansen, som er aktuell med boken om ‘Paal Flaata: Songs – The Trilogy Collection’ i Norske albumklassikere-bokseserien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Sandra Møller (bilde øverst: Boklansering på Ibsenhuset. Paal Flaata, Paal Jensen, Gøran Grini og Stian Johansen), Marte Lie, Folke Myrvang

‘Paal Flaata: Songs – The Trilogy Collection’ har blitt en leseverdig bok fint krydret med historier på reisefot med Paal Flaata; på konsertturné i Halden og Fredrikstad, og ikke minst hjemme i Skien. Samtidig blir vi bedre kjent med en egenartet artist som særlig har utmerket seg som tolker av låter andre har skrevet.

Her kan du også bli bedre kjent med forfatteren Stian Johansen som vokste opp sammen med Flaatas nærmeste musikalske samarbeidspartner gjennom mange år, Gøran Greni.

Kan du først fortelle hvem du er og var i norsk musikk og kulturliv for de som ikke kjenner deg fra før?

Jeg er en 48 år gammel forfatter fra Skien. Jeg har gitt ut tre diktbøker, en roman og en novellesamling hos Aschehoug siden 2014. Den første av disse var en dikt- og prosabok om og omkring musikeren og låtskriveren Jeff Tweedy, mest kjent fra bandet Wilco.

I tillegg har jeg gitt ut flere diktbøker på undergrunnforlag.

Ved siden av skrivinga har jeg jobba som journalist og i mange kriker og kroker i bokbransjen, helt siden jeg gikk ut av videregående.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fascinerte så voldsomt?

Jeg har vært veldig opptatt av musikk så lenge jeg kan huske. I alle fall siden Gøran Grini og jeg var uenige om hvilken låt som hadde kulest intro av A-has «Take On Me», Duran Durans «Notorious» og, jøss, Modern Talkings «Cheri Cheri Lady» i sånn 1986.

Grini som for øvrig har vært Paal Flaatas nærmeste musikalske kollega i over tjue år.

Straks etter denne intro-battlen ga tanta mi meg fri tilgang til vinylsamlinga si, da hun dro for å studere, og der var det særlig norsk rock på norsk som fascinerte. Dumdum Boys, deLillos, Raga Rockers, Sterk Naken og Biltyvene, Morten Jørgensen og Spekkhoggerne.

Så både det melodiøse og det lyriske har vært viktig for meg hele tida.

Fortell om egen musikkarriere.

Gøran og jeg starta bandet Skrekkslagne Harry & Metallmonsteret etter noen runder i den vinylsamlinga der. Men vi oppløste oss sjøl allerede samme år, i 1990 tror jeg.

For fem år siden starta gitarist og låtskriver John Olav Hovde og jeg et samarbeid. Diktrock i slektskap med Vold & Virud, Norsk Utflukt, Buicken, Odd Børretzen og Lars Martin Myhre.

Nettopp Gøran, pluss Stig Sjøstrøm og Thomas Helgaseth/Halvor Nordal Strand har utgjort bandet live og i studio.

Vi har hittil gitt ut ‘Bare en røyk til EP’ og en rekke singler, og spilt litt live.

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Jeg er fra samme by, fra samme pub og omgangskretsens omegn. Jeg snakker samme stammespråk.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner og hva var det som gjorde deg opptatt av disse?

Utover dagspressa, så starta det med musikkmagasinet Beat, som jeg abonnerte på i flere år fra og med første året på videregående. Jeg lå hjemme i senga på gutterommet og drømte om å flytte til Oslo og til konsertene. Jeg kjøpte flere album av artister jeg aldri hadde hørt, på bakgrunn av det jeg leste i Beat, som Pogo Pops, PJ Harvey og mange flere. Jeg likte de ulike skribentens egenarta skrivestil.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Jeg begynte å skrive rocketekster i nevnte Skrekkslagne Harry & Metallmonsteret, da jeg var rundt tretten år. Tekster som var inspirert av Krohn, Jokke, SNOBs Leif Helgeland. De låtene som er bevart heter «Rus» og «Å beibi». Som 17-åring begynte jeg å skrive dikt.

Etter å ha holdt på med skriving i over 30 år, har det for lengst blitt en del av livet, av morgenene, friminuttene, kveldene, nettene, helgene, feriene. Det er med overalt som en del av det hele.

Det er vel en blanding av å ville underholde, skape kunst, språkglede, gi mitt blikk på greiene, og selv få innsikt i emnene jeg skriver om, og kjærlighetene, livet og navet.

Hvilket forhold har du selv til Grenland og musikken derfra?

Det er nært. Jeg bodde her fram til jeg var 20 år, og var til stede på jammer og konserter og fulgte med. Etter at jeg flytta tilbake som 39-åring har jeg fortsatt med det. Paal er selvsagt nummer 1, og Midnight Choir er det soleklart beste bandet fra Skien.

Om jeg kan få framheve et par artister til, så vil jeg trekke fram John Peter Støa og hans band John Peter and His Collaborators. De har holdt på i over 20 år, og gitt ut en rekke gode plater, og har forrykende gode, og få, konserter. Rocke-Norges beste bevarte hemmelighet.

Pluss heartland-rockeren John Olav Hovde. Han har gitt ut tre særdeles gode album, og har høyt nivå på tekstene. De er enkle, men aldri kleine, og det er godt gjort på norsk.

Hvilket forhold har du selv til sangerne og låtskriverne Chip Taylor, Mickey Newbury, Townes Van Sandt og Midnight Choir?

Det er artister jeg liker godt. Midnight Choir har jeg hørt på siden mesterverket ‘Amsterdam Stranded’, som kom i 1998. Begynte vel å høre på Townes rundt den samme tida, mens Gøran begynte å spille Newbury for meg noen år seinere. Chip dukka jo opp på musikkradaren i 2011-2012, samtidig som Gøran og Paal oppdaga han og bestemte seg for at hans låter skulle starte trilogien.

Hvorfor Paal Flaata?

Jeg er fan av musikkbøker. Jeg er fan av Flaata. Fan av å dokumentere noe av arbeidet til Norges beste vokalist. Hvorfor er han ikke superstjerne og folkeeie? Hvorfor står det ikke en statue av ham på Karl Johan? Jeg var nysgjerrig på å vite mer, som kanskje er den beste grunnen til å skrive en bok.

Hva var det som gjorde at du ville skrive om akkurat ‘Songs – The Trilogy Collection’?

Det er kanskje hans mest ambisiøse arbeid, som strakk seg over seks år, og faktisk fire album, om en tar med det som var tenkt som bonus-CD til ‘Songs’-boksen, og som ble et selvstendig album, ‘Love and Rain. The Athletic Sessions’. Det ble tre nominasjoner til Spellemannprisen. Trilogien er et naturlig sted å skue bakover på hele hans karriere, noe jeg også gjør i boka, til fundamentet som er amerikansk rock’n roll fra femti- og sekstitallet. Samtidig som det var et arbeid jeg fulgte i sanntid og fra sidelinja, så det gjorde det mer naturlig for meg enn å ta i utgangspunktet i hans første soloalbum, ‘In Demand’ fra 2002, som også kunne fortjent en bok i denne serien.

Hvilke posisjon har Paal Flaata og denne albumtrilogien i dag?

Som en av de sterkeste rockevokalistene og frontfigurene fra et av de ypperste norske bandene som folk fremdeles hører på fra 90-tallet. Som soloartist står han stadig sterkere og mer sikkert i sin katalog og på den veien han har valgt å gå. Han kunne gått mer kommersielle og enklere veier, men er tro mot seg selv og det han mener han skal synge og spille.

Blant fansen og folk i americana og omegn står trilogien som et solid arbeid av en ambisiøs og visjonær artist.

Hvilke innflytelse har han og Midnight Choir hatt på norsk musikk?

Jeg tror Midnight Choir var med å heve lista for alle de andre americana- og melankolske rockebandene som fulgte på i åra etter deres gjennombrudd, som for eksempel Madrugada. De var med på gi selvtillit til rockere som ville opp og fram på scenen rundt årtusenskiftet.

Hvordan har din egen bakgrunn som forfatter og musikkbiograf preget tilnærmingen til denne boken?

Jeg har jobba flere år som journalist, og vet å produsere tekst som må være etterrettelig og etterprøvbar, og som skjønnlitterær forfatter vet jeg hvordan jeg skal skrive det stikk motsatt av nettopp dette. Jeg tillater meg å være mer skjønnlitterær i bokas on the road-kapitler, selv om jeg aldri skriver noe som ikke er sant.

Hva var den viktigste forskjellen mellom det å skrive bok om Jeff Tweedy fra Wilco og denne avhandlingen om Paal Flaatas trilogi?

«Jeff Tweedy, liksom» er en skjønnlitterær bok hvor jeg la begrensinga at dette kan ha hendt og vært tenkt, mens i sakprosaboka om Flaata kan jeg ikke dikte mellom de biografiske knaggene, som jeg gjorde i Tweedy-boka.

Du har valgt å kombinere utsnitt fra intervjuer og anmeldelser i media med egne observasjoner på reise med Paal Flaata. Hva er bakgrunnen for det valget?

Boka ble til mens jeg skrev den. Jeg tenkte ikke på forhånd eller mye underveis på strukturen. Bokseriens fysiske og økonomiske begrensninger begrensa også hva jeg gjorde egne intervjuer på, så derfor valgte jeg å ha med sitater fra andres intervjuer, så fikk jeg heller borre i alt det som jeg var nysgjerrig på og som Flaata ikke allerede har snakka mye om i andre intervjuer.

Det var også naturlig å ha med utdrag fra ulike anmeldelser og intervjuer i en musikkdokumentar, nettopp for å vise hvordan albumene ble mottatt og hva det ble fokusert på.

Jeg var med Paal og Gøran på flere reiser, men hadde ikke tenkt at jeg skulle skrive fra veien, men det falt seg naturlig ettersom det skjedde gøye ting underveis, og fordi mange av intervjuene jeg gjorde med dem, gjorde jeg nettopp mens vi var til og fra spillejobber og backstage.

Hva lærte du selv av dette arbeidet?

Ettersom jeg ble mer kjent med mennesket og musikeren Paal Flaata fikk jeg enda større respekt for ham. Han gjør det han mener er riktig for ham, og synger de sangene han vil selv, selv om folk roper på Stjernekamp og Hver gang vi møtes og Chris Isaak, meg selv inkludert, og selv om det kanskje vil være mer lønnsomt å ta highwayen enn å shake hands med djevelen i veikrysset.

Hva er en god musikkbiografi ifølge deg?

Kanskje at det er en god historie, med mye anekdoter og skildringer fra livet, veien og studio, snarere enn hvilken mikk og mikser som ble brukt, og at den gir et innblikk i en tid og et sted.

Hvilket forhold har du selv til Norske Albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

Jeg er veldig glad den fins, og den belyser, børster støv av og tar vare på en viktig del av Norge. Jeg har vært med å finansiere Arild Nyquist–albumene, blant annet, og vil fortsette med det. I år er det forresten tjue år siden Dikter Arild døde. En god anledning til å løfte fram hans dikt, bøker, sanger og album.

Har du lest noen av de andre bøkene? Hva har du i så fall fått ut av dem?

Jeg har lest mange, både før og under arbeidet med min bok. De er veldig ulike i form og innhold, heldigvis. Christer Falck og Marius Lien i forlaget er gode på å la forfatterne fortelle den historien de vil, på den måten de vil.

Selv har jeg likt best Reidar A. Eiks bok om St. Thomas. Den er tett på tida og artisten. Jeg likte også veldig godt Torgny Amdams bok om Life… But How To Live It? Den gir et nært innblikk i hardcorescenen, og Blitz og Oslo på 80-tallet. Tre ting jeg egentlig kunne svært lite om.

Hva skjer nå da? Blir det enda en bok i denne serien? I så fall om hvilket album?

Jeg skal være med Paal på flere konserter til høsten, og særlig til jul, for å selge bøker og runde av dette arbeidet.

Det måtte kanskje være om et av Arild Nyquists album. Jeg snakker stadig med Arilds venn og redaktør Eivind Blikstad om å gjøre noen sprell for Nyquists dikt og sanger.

Ellers så mener jeg at noen burde skrive om Kåre Virud, for å holde meg til Skien, og mange flere bøker om damer.

Kan du til slutt velge ti favorittlåter og fem musikkbøker og si hva du liker ved dem?

Favorittlåter:

«I Am Trying to Break Your Heart», Wilco.

Signaturlåt. Fra deres gjennombrudd kommersielt, kunstnerisk og anekdotisk.

Bless Us All, Paal Flaata.

En av Paals signaturer, og låta han kanskje har spilt mest live og han stadig starter konserter med. Skrevet av Mickey Newbury.

Visa om kjærlighet, Arild Nyquist.

Fin, melodiøs og både morsom og romantisk.

Fanfanfan, Thåstrøm.

Min soleklare favorittsvenske. Svært god tekst. Mørkt og gir gjenklang. På Paal sine siste album, altså albumene etter trilogien, syns jeg å høre at Flaata tar skritt inn i Thåstrøm-sfæren. Kanskje tilfeldig. Kanskje er jeg på jordet. Tror han ville kledd det.

Troubled Waters, Cat Power.

Cat Power er som Paal Flaata veldig god på å velge ut og tolke andre låter, som denne perla her.

Faen, pappa!, John Olav Hovde.

Tekstene til Hovde er umiddelbare, men aldri kleine. Denne teksten er bare veldig sterk.

Be Not So Fearful, Bill Fay.

En nydelig låt, som Jeff Tweedy innimellom spiller, og som jeg tenker Paal Flaata hadde kledd å gjøre.

Rock Steady, Aretha Franklin.

En av hennes kuleste låter. Det må være med soul.

Dignity Lost, John Peter and His Collaborators.

En av John Peters beste låter. Hør ham!

Flamenco Sketches, Miles Davis.

Hører masse på jazz og annen instrumental musikk når jeg skriver og leser, og «Kind of Blue» er blant dem jeg aldri blir lei.

 

Bøker:

«Det store popeventyret Pussycats og norsk rock i 60-åra» av Per Kristian Olsen, Cappelen, 1998.

Det var kanskje den første musikkboka jeg leste, og et band jeg begynte å høre på samtidig. Jeg digger anekdotene og røverhistoriene om Norges kanskje beste band på 60-tallet.

«Wilco: Learning How to Die» av Greg Kot, Broadway Books, 2004.

En bok som var viktig for meg som fan av Jeff Tweedy og Wilco og alternativ country fra USA, og viktig i arbeidet med min bok om Tweedy.

«Rockens giganter» av Bård Ose og Ove Mellingen, Telemarksavisa, 1995.

Et godt oppslagsverk for meg som var 19 år da boka kom. Korte portretter og albumtips om 52 av rockens giganter.

«Skiens Rockehistorie» av Dag Magne Andersen og Jørn R. Andersen, Genius Forlag, 1998.

Ekstremt detaljert og viktig historisk og anekdotisk verk om rock i Skien gjennom fire ti år. På sin plass å oppdatere denne med en ny bok?

«Balladen om Vidar Busk» av Erik Holien, Aschehoug, 2015.

Digger denne også nettopp på grunn av de drøye og gøye historiene. En bok jeg også siterer fra i min bok om Flaata.

 

Sjekk også:

Paal Flaata – «I Heard the Christmas Bells on Christmas Day» (Musikalske julespor 2023).

Paal Flaata – I Think It´s Going to Rain Today (Ferske spor uke 46/2022).

 

Sjekk også Midnight Choir-sak nederst.

 

Les mer om Norske albumklassikere:

Original Nilsen i bokform. (Av: Ranja Bojer).

Raga Rockers: – Det beste rock ‘n’ roll-bandet Norge har hatt (Av:Egon Holstad).

Hvordan Purified in Blood bragte straight edge-veganisme til Hommersåk. (Av: Fredrik Brimsø).

Soda: Norsk eurodance hentet frem fra glemselen. (Av: Geir Jacobsen).

Marius Lien om tenåringshelter fra Motorpsycho og Sonic Youth.

Erlend Ropstad-bok fra journalistkamerat. (Av: Roy Søbstad).

Marius Lien om Knut Reiersrud, blues, gambisk og norsk folkemusikk.

Jacob Holm-Lupo: Grundige Wobbler- og Thule-studier.

B.O.L.T. Warhead: Kompromissløp hiphop. (Av: Øyvind Holen).

Moose Loose: Thomas Hylland Eriksen henter glemt jazzskatt frem i lyset.

Med kjærlighet til D’Sound og stikk til musikkkritikere. (Av: Petter Aagaard).

Levi Henriksen om Onkel Tuka som foregangsband.

Ærlig om pop og politikk med Razika. (Av: Charlotte Myrbråten).

Støyens historie og Lasse Marhaugs livedokument. (Av: Tore Stemland).

Biosphere & «Patashnik» i nytt lys. (Av: Bernt Erik Pedersen).

Irie Darlings: Ekte roots reggae fra Bodø (Av: Jørgen Nordeng og Kjell Nordeng).

Anders Giæver om Jokke & Valentinerne fra innsiden.

Inderlig fortelling om St. Thomas. (Av: Reidar A. Eik).

 

Fredrik Bakkemo har skrevet bok om Onwards «These Words Still Pray», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien. (Se også: Norske spor 2022).

Henrik Horge har skrevet bok om Hot Rod Ts «Cruisin’», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Se også: Ferske spor uke 24/2023). «Cruisin’» er også på Norske albumklassikere på LP.

Erik Valebrokk har skrevet bok om The Colors Turned Reds selvtitulerte debutalbum, utgitt på Norske albumklassikere-bokserien. (Se også: Ferske spor uke 11/2023).

 

Finn Coren: Romantisk tonesetter og låtskriver.

Muzzlewhite: Lavmælt noir rock med underliggende humor.

Kåre & The Cavemen: Lang natts ferd mot dag.

Euroboys: 19 år med Soft Focus.

 

Peltz sitt  album «Coma» er reutgitt på LP-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 37/2021).

Young Lords‘ «Same Shit New Wrapping» er reutgitt på CD-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 45/2021).

Per Bergersen-plata fra 1990 i serien Norske albumklassikere (les under «Bakrus – Duejakt & Bo I Container» i Ferske spor uke 13/2021).

The Tables album «Holiday At Wobbledef Grunch» fra 1997 er utgitt på Norske albumklassikere på LP-serien.

 

Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne

Sjekk her og her.

 

Du kan låne bøker og musikk fra Norske albumklassiker-serien på Deichman

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog