Av: Victor Josefsen Intervjuer 4. juli 2024

Original Nilsen i bokform

– Jon Larsen fortalte meg at Lillebjørn hadde lest boka før han gikk bort, og at han hadde syntes den var fin. Det gjør meg glad og rørt, forteller Ranja Bojer, som har skrevet bok om Lillebjørn Nilsens ‘Original Nilsen’ i Norske albumklassikere-bokseserien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Ingunn Moen, Privat, Trygve Indrelid

Ranja Bojer lykkes på forunderlig vis å fortelle hvor mye platen har betydd for henne personlig, gi nærstudier av innspillingsprosessen med analyse og å løfte den inn i større sammenhenger som det viktige verket albumet er i norsk kulturhistorie. Hun forteller om betydelige ringvirkninger for norsk TV- og musikk.

I snakk med Deichman musikk kan leserne få vite om hennes egen kjærlighet og tilknytning til musikk, viser og dans, og platens sentrale posisjon i norsk musikk.

Ranja Bojer. Foto: Ingunn Moen

Kan du først fortelle hvem du er og var i norsk musikk og kulturliv for de som ikke kjenner deg fra før?

Jobbet i musikkredaksjonen i Studentradion i Trondheim (som den da het) i mange år, dreiv i noen år en egen platebutikk – i en tid da ingen brydde seg om vinyl. Det var dårlig timing, men platebutikken førte til at jeg ble spurt om å spille plater på byen, og det ballet på seg. Nå har jeg vært DJ i godt over 20 år, på utallige utesteder og arrangementer. Skriver også litt blogg om musikk og andre ting.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fascinerte?

Jeg ble tidlig opptatt av musikk. Jeg begynte å samle på plater som barn, og har aldri sluttet med det. Hørte mye norsk og svensk pop fra kanskje åtteårsalderen, og skrev også om musikk i dagboka mi. Dessverre kaster ikke notatene derfra så mye lys over hva det var som fascinerte, med linjer som «hele kassetten er veldig nydelig kjempefin» og «skriver videre etterpå, nå vil jeg høre». Musikk var alltid min greie, og ikke noe jeg delte med vennene mine i særlig grad. Jeg satt på rommet og lyttet, det handlet både om melodier og tekster og … det som er vanskelig å definere, det intime møtet mellom et menneske og musikk eller andre kunstuttrykk. Man aner noe man ikke helt forstår, og det er kanskje det som er det store i det, at man får tilgang til noe som ellers ikke er tilgjengelig, andre lag av seg selv, av verden, av bevisstheten. Det trenger man ikke forstå, det viktige er å oppleve det.

Har du selv synget eller spilt i band noen gang?

Nei. Jeg mimet mye til Carola som barn, men fikk aldri selvtillit på min musikalitet, så det ble med mimingen. Prøvde å skrive noen sanger og spille dem på gitar, men det ville seg liksom ikke. Som DJ anser jeg meg ikke som musiker. Det dreier seg om å velge musikken som passer og å sette på rett låt til rett tid, jeg lager ikke egne mikser og den slags.

Lillebjørn Nilsen, 1982. Foto: Trygve Indrelid

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Det handler dels om en personlig vinkling på stoffet, at jeg valgte en plate som har betydd mye for meg, og at det gir en fin inngang til å se verdien i stoffet. I tillegg liker jeg godt å sette meg inn i temaer som interesserer meg, og det er jo et godt utgangspunkt for en sånn research-prosess.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av det?

Jeg kjøpte musikkblader fra jeg var barn, Okej og Topp og sånne popblader som vi hadde da. Det var en naturlig forlengelse av min intense interesse for musikk. Når jeg elsket noe så mye, så hadde jeg en hunger etter informasjon om det. Dels kjøpte jeg blader for å få plakater til å dekke tak (!) og vegger med, dels for å få tekstene til låtene, og dels for å lese intervjuer med og artikler om artistene jeg likte. Jeg var et barn, og dette var åttitallet, en tid da informasjon var en begrenset vare. Dagens informasjonsoverflod var helt utenkelig i tida da jeg sirklet rundt kiosken og ventet på neste musikkmagasin så jeg kunne lese om musikken jeg lyttet til.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Jeg har skrevet siden jeg var barn. Skrev dikt på rim fra sjuårsalderen som jeg fikk trykt i avisa. Har fortsatt å skrive i større og mindre grad parallelt med at livet slenger seg av gårde, og blitt mer og mer ambisiøs de siste ti–femten årene. Jeg merker at livet blir fattig hvis jeg ikke har et skriveprosjekt på gang. Det handler både om gleden ved å formidle et innhold og om gleden ved språket, ved å formulere seg og kjenne at det flyter. Det er enormt tilfredsstillende når man får det til.

Hvilket forhold har du selv til norsk visesang og folkemusikk?

Det har vært en av mange musikkstiler jeg har lyttet til av og på opp gjennom. Lillebjørn Nilsen har jo alltid vært der, på radioen, på bilstereoen og rundt omkring i Norge. Jeg har vært innom så mange sjangre i løpet av mitt musikkliv, og jo mer man lytter og lærer, jo mer ser man at alt er vevd sammen, og at den aller mest interessante musikken er den som henter, låner og stjeler friskt og freidig fra overalt. Sånn som Lillebjørn gjorde på ‘Original Nilsen‘.

Hvorfor Lillebjørn Nilsen?

Hans virke som en av pådriverne for norskspråklig musikk, for visesjangeren, for å vise at folkemusikken ikke bare tilhører bygda, har vært en viktig del av utviklingen i norsk musikkliv. Han er blitt hele Norges Lillebjørn, en mann vi er på fornavn med. Da jeg oppdaget at han ikke allerede var med i denne serien om norske klassikere, var det veldig fint og riktig å sørge for at han ble med.

Hva var det som gjorde at du ville skrive om akkurat ‘Original Nilsen’?

Så snart jeg hadde landet på Lillebjørn Nilsen, var det ingen tvil om hvilken plate det skulle bli. Det er mye norsk musikk jeg har hørt mye på, band jeg har vært på konserter med og kanskje kjenner personlig og så videre, men jeg valgte å ta utgangspunkt i at det skulle være en albumklassiker. Jeg ville skrive om noe jeg har et forhold til som album, ikke som enkeltlåter eller som livemusikk. Jeg er veldig glad i albumformatet, og dette ga meg en nydelig sjanse til å dykke ned i dette materialet som album.

Hvilken posisjon har han og dette albumet i norsk musikk i dag?

Det kan tenkes at materialet har en sterkere posisjon som enkeltlåter enn som album, men det er nok flere enn meg og familien min som har et forhold til denne plata som en helhet. Enkeltvisene på albumet står støtt i norsk musikkbevissthet. Alle har hørt «Tanta til Beate». Alle har hørt «Se alltid lyst på livet». Og så videre. «Tanta til Beate» er muligens hans mest kjente sang, og det med god grunn.

Rakk Lillebjørn å lese boken før han gikk ut av tiden 27. januar?

Ja, tenk det! Jon Larsen (som er med på plata, og som var en viktig kilde i arbeidet med boka) fortalte meg i mars i år at Lillebjørn hadde lest boka før han gikk bort, og at han hadde syntes den var fin. Det gjorde meg glad og rørt. Jeg visste jo at han var dårlig, og hadde ikke våget å håpe at han skulle prioritere å lese boka mi. Den er jo en hyllest til plata og til ham som artist, og jeg håper det gjorde ham godt å lese den.

Hvordan har din bakgrunn fra AKKS, som DJ, platebutikkdrifter, bibliotekar og forfatter påvirket din tilnærming til materialet?

Jeg har brukt store deler av livet mitt på å sette meg inn i ulike musikkulturer, og det har preget hvordan jeg skrev om plata, at jeg la vekt på hvordan han har plukket og hentet fra historien og fra verden. Det synes jeg er så spennende. Jeg brukte også min masteroppgave om musikkalbumet på vinyl i strømmingens tidsalder i arbeidet med boka. Det er interessant å se ting i et kulturhistorisk perspektiv. Musikkalbumet, som var så dominerende i flere tiår, er nå ikke engang en kategori på Spellemann.

Utover fine og grundige nærstudier av låtene og innspillingen, gjerne i samtale med de medvirkende, ser du på ettervirkninger denne platen hadde på norsk musikkliv og Rikskringkasting.

Helt konkret førte ‘Original Nilsen’ – via «Tanta til Beate» – til at swingjazzen fikk et enormt oppsving i Norge, bandet Hot Club de Norvège ble hanket inn fra gata for å spille på sangen og fikk livene sine endevendt over natta. Det førte til dannelsen av Hot Club Records med hundrevis av utgivelser.

Alt endrer seg hele tiden, kategoriene i Spellemann, musikksjangre, hvordan vi lytter til musikk … Så også visesjangeren. Lillebørn var med på å innføre det som ble omtalt som visebølgen i Norge, men på det tidspunktet ‘Original Nilsen’ kom ut, var det flere som sa at sjangeren var død. Lillebjørn var med å åpne den opp, ved å bruke så mange ulike inspirasjonskilder på den plata. Og sjangeren lever jo i beste velgående, med utallige artister over hele landet som gjør sin egen greie.

Hva lærte du selv av dette arbeidet?

Det var kjempespennende å lese seg opp på historien til visesjangeren i Norge, historien til enkeltlåtene, historien til Spellemann og de utallige musikerne som medvirker på plata. Jeg liker veldig godt å fordype meg i temaer, og nå fikk jeg sjansen til å dykke ned i en lomme som ligger og dytter borti masse andre lommer jeg har dykket nedi tidligere. Det beriker. Og alt henger sammen.

Hva er en god musikkbiografi ifølge deg?

Kanskje den svarer på det spørsmålet du ikke stilte, den gir deg kunnskap du ikke visste du søkte. Kanskje den viser sammenhenger du kunne ane, men ikke helt skjønte. Selv liker jeg godt de fortellingene som peker litt utover artisten eller bandet, som sier noe større om historiske linjer, om kulturen og verden.

Hvilket forhold har du selv til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

Jeg har fulgt med på prosjektet fra starten med stor interesse. Synes det er utrolig bra og viktig at musikkhistorien blir løftet fram og ivaretatt på denne måten. Dette er et viktig arbeide for ettertiden, og det er stas å være en del av det.

Har du lest noen av de andre bøkene og hva har du fått ut av det?

Jeg har lest mange av dem, og storkost meg. Det beste er å høre på musikken underveis, men noen ganger har jeg bare lest boka og blitt oppslukt, uten at jeg har greid å reise meg fra stolen for å sette på musikken. For meg som er så interessert i musikkhistorie er det artig å lese disse bøkene uavhengig av om jeg har et forhold til den aktuelle plata. Det er bare gøy å dykke ned i den lomma rett og slett.

Hva skjer nå da? Blir det enda en biografi i denne serien og i så fall om hvilket album?

Hoho, det skal jeg komme tilbake til hvis jeg blir spurt om å skrive en bok til. Det mangler ikke på kandidater.

Kan du til slutt velge ti favorittlåter og fem musikkbøker og si hva du har likt ved dem?

Låter:

Tom Waits – «The Earth Died Screaming»

Det var her det starta for meg, mitt langvarige og livsdefinerende forhold til Tom Waits. Det er noe utrolig lunt og herlig i det skakke lydbildet som kommer snikende her. Og så kommer den stemmen! Jeg kunne virkelig ikke tro det, hørte den igjen og igjen og tenkte «Hva er det der for noe?»

Bob Dylan – «Tangled up in Blue»

Denne pleide jeg å spille på gitar. Selv om det låt skrekkelig, husker jeg godt nytelsen over å kjenne de lange, intrikate tekstlinjene trille ut av munnen akkurat når de skulle. Det gjorde at jeg fikk enda større respekt for Dylan som låtskriver.

Patti Smith – «Gloria: In Excelsis Deo»

Noen ganger er coverversjonen bedre enn originalen. Oppbygningen, intensiteten, gløden og opprøret i denne låta funker som fjell.

Salif Keita – «Madan»

Verdens beste danselåt? Denne bygger seg opp og opp og blir helt vilt bra. Sitter du stille til denne er du sannsynligvis død.

Talking Heads – «Pulled Up»

Jeg elsker omtrent alt dette bandet har gjort, de blander uforskammet, men respektfullt, de er seriøse kunstnere som likevel er så lekne i sin tilnærming.

Pearl Jam – «I Got Id»

Den skurrende desperasjonen treffer meg hver gang.

David Bowie – «Queen Bitch»

Såå fengende og dansbart, både musikalsk og tekstmessig. Jeg elsker å miste meg selv i denne.

Ella Fitzgerald – «A Night in Tunisia»

Ella briljerer med sin svingende vokal. For en kontroll! Dette er uimotståelig.

R.E.M. – «These Days»

Her er det så mye energi, det er både skranglete og ullent og akkurat så innpakka og utenfor rekkevidde at jeg aldri får nok.

Les Filles De Illighadad – «Thihilele»

Drivende låt med den herlige lyden av ørkenbluesgitar.

Bøker:

Sigbjørn Nedland: Kultur–retur – musikkens reiser i historien og i geografien

Denne ferske boka er en ambisiøs reise gjennom 10 000 år med musikkhistorie. Nedland følger musikken gjennom kontinentene og gjennom århundrene. Her får du bakgrunnen for det hele.

Patti Smith: Just Kids

Dette er skildring av ei ungdomstid i New York på sekstitallet, et fattig liv med en drøm om å kunne leve av kunsten sin. Så gjenkjennelig og så nydelig.

Bob Dylan: Chronicles Volume 1

Som han kan skrive! Det er samme for meg om det er sannhet eller oppspinn, jeg vil bare leve i denne prosaen, puste inn de setningene, velte meg på de boksidene.

Harry Belafonte: My Song

Dette er et liv i flere tiår med amerikansk historie, vi får nærgående og personlige innblikk i segregeringen, borgerrettsbevegelsen og den kalde krigen. Sterkt og lærerikt. Denne boka ga meg en enorm respekt for Belafonte. For et liv denne mannen har levd!

Janne Stigen Drangsholt: A-ha, East of the Sun, West of the Moon

Fra Norske albumklassikere-serien. Har aldri hatt noe forhold til A-ha, men dette var virkelig både interessant og underholdende. Mye på grunn av alle referansene, både til film, musikk og annen kultur i samtida, og til teknologihistorie og intellektuelle tenkere lengre tilbake i tid. Jeg liker når man får det store blikket.

Ranja Bojer. Foto: Privat

Sjekk også:

En av våre ansatte, Henrik Teigøyen, minnes Lillebjørn.

Lørdag 27. januar døde Lillebjørn Nilsen. Han ble 73 år, og med ham er en lang epoke i norsk musikkliv over. Vi hyllet Lillebjørn Nilsen på Deichman med en aldri så liten utstilling.

For å feire Visas dag i Norden laget vi på Deichman Bjørvika en liten utstilling med litt ulike artister som har det til felles at de synger viser.

‘Første gang jeg hørte om Django Reinhardt var i Lillebjørn Nilsens perle, «Tanta te Beate», som har vært en av mine favoritter siden barndommen. Ikke bare synger han om Reinhardt, musikken er også innen sjangeren som enkelte bare kaller djangomusikk, skriver Ranja Bojer, fra: Django Reinhard: Han var så nyskapende at det ble en egen sjanger.

Pete Seeger har påvirket mange av dagens artister. Her i Norge er han vel mest kjent som opphavsmannen til «Barn av regnbuen», oversatt til norsk av Lillebjørn Nilsen. (Pete Seeger: En epoke er over).

Lillebjørn Nilsen, som i tillegg til å ha gjendiktet noen av Jaras sanger på norsk, ga ut sangen «Victor Jara» i 1975. (Politikk og poesi – Nueva Canción-bevegelsen og Victor Jara)

På stengrunn – Lars Klevstrand, Kari Svendsen, Jon Arne Corell, Lillebjørn Nilsen, Steinar Ofsdal, Carl Morten Iversen (1973) (5 plater som har inspirert Ohnesorg)

Musikkvideoen består av klipp fra Wam & Wennerød-filmen «Himmel og Helvete», med en pur ung Lillebjørn Nilsen i en av hovedrollene. (Støv sin musikkvideo består av klipp fra «Himmel og Helvete»)

Mer Lillebjørn Nilsen.

Sjekk relaterte Ranja Bojer- saker/anmeldelser nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Les mer om Norske albumklassikere:

Raga Rockers: – Det beste rock ‘n’ roll-bandet Norge har hatt (Av:Egon Holstad).

Hvordan Purified in Blood bragte straight edge-veganisme til Hommersåk. (Av: Fredrik Brimsø).

Soda: Norsk eurodance hentet frem fra glemselen. (Av: Geir Jacobsen).

Marius Lien om tenåringshelter fra Motorpsycho og Sonic Youth.

Erlend Ropstad-bok fra journalistkamerat. (Av: Roy Søbstad).

Marius Lien om Knut Reiersrud, blues, gambisk og norsk folkemusikk.

Jacob Holm-Lupo: Grundige Wobbler- og Thule-studier.

B.O.L.T. Warhead: Kompromissløp hiphop. (Av: Øyvind Holen).

Moose Loose: Thomas Hylland Eriksen henter glemt jazzskatt frem i lyset.

Med kjærlighet til D’Sound og stikk til musikkkritikere. (Av: Petter Aagaard).

Levi Henriksen om Onkel Tuka som foregangsband.