Raga Rockers: – Det beste rock ‘n’ roll-bandet Norge har hatt
– Jeg likte alle de såkalt fire store. Kjøpte de tre første platene til alle. Men Raga var alltid favoritten. De var farligere, hardere og mer kantete, Også var Michael mye mer mystisk, skummel og undergrunn enn de andre, fastslår Egon Holstad, som er aktuell i Norske albumklassikere-serien med bok om Raga Rockers’ «Maskiner i Nirvana».
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Svein Lian (bilde øverst av Egon Holstad), Bjørn Oppsahl
Boken er en kjærlighetserklæring fra en fan og venn av bandet, og en undersøkelse av omstendighetene rundt innspillingen, og en nærlesning av tekster og musikk. Vi får også satt Michael Krohn og Raga Rockers i perspektiv av andre personligheter i norsk rockeliv, og forfatterens personlige gjennomgang av hele katalogen til det viktige bandet. Egon Holstads fargerike og levende språk gjør det til god morsom lesning der både noviser og mer bevandrede kan fange opp et og annet om bandet som preget vår oppvekst.
I intervjuet med Deichman musikk forteller Holstad om rockens sentrale rolle i hans eget liv, hvilke artister han håper å lese om i fremtidige NAK-bøker og om hvorfor han mener Norske albumklassikere burde vært innlemmet i innkjøpsordningene for musikk og litteratur.
Kan du først fortelle hvem du er og var i norsk musikk- og kulturliv for de som ikke kjenner deg allerede?
Jeg er en fauskeværing bosatt i Tromsø. Her har jeg bodd siden 1990 og jobbet med og av musikk i hele mitt voksne liv, i mer eller mindre grad. Var med å bygge opp utestedet Blårock og Kaos (nå Bastard Bar), der jeg også var bookingansvarlig i henholdsvis 25 og 8 år. Var også DJ på Blårock i like mange år, og spilte også en del rundt i landet.
Åpnet platesjappa Feedback i 1994 og la den ned i 2004. Har siden den gang jobbet som journalist, der musikkdekning alltid har vært en vesentlig prosentandel av jobben. Har også drevet og gitt ut singler og skiver på vinyl, av andres musikk, på noen små labler. Har ikke helt klart å slutte med det siste heller.
Jobber i dag som redaktør og kommentator i avisa iTromsø, en ærverdig rakker på 126 år, og der drifter jeg også musikksatsingen Feedback sammen med min gamle platebutikkollega Helge Skog og et par til. Driver også musikkpodkasten «Feedback med Egon Holstad».
Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fascinerte så voldsomt?
Kan ikke huske at musikk ikke har vært viktig. Foreldrene mine hadde ei fin platesamling og broren min, som var fire år eldre enn meg, dyttet på meg masse pop, rock og country som har vært svært formativt for meg.
Ble notorisk platesamler fra ungdomsskolen av. Går ikke an å forklare sånne kick, det blir som å akademisere sex, spising av god mat, lukten av sjø, smaken av vin eller følelsen av frihet. Det bare traff meg midt i knollen, og har siden aldri forlatt meg. Musikk har alltid vært mitt viktigste våpen mot livets nemesis, nemlig kjedsomhet.
Michael Krohn. Foto: Bjørn Oppsahl
Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?
Det vet jeg jo ikke engang om stemmer, så det burde du nok heller spurt forlegger Christer Falck om, siden det var han som spurte meg, ikke omvendt. Men jeg var ikke vanskelig å be. Har alltid vært fan av Raga Rockers og Michael Krohn. Hvorvidt jeg er spesielt egnet til det eller ikke får dernest andre bedømme. Det finnes selvsagt mange i landet som kunne gjort dette minst like bra og bedre.
Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner, og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av dem?
For meg var det BEAT som sparket det i gang, og senere i tenårene begynte jeg å kjøpe de engelske ukeavisene, og etter hvert også Bucketfull of Brains, Maximum Rocknroll, No Depression, Mojo, Uncut osv. Bøker om musikk begynte jeg først å lese i tjueårene.
Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?
Jeg begynte å skrive som 33-åring, i 2005, da jeg fikk jobb som musikkansvarlig i Nordlys, men hadde da drevet med mye skriving av fanziner og løpesedler for både stedene jeg arrangerte konserter og i platesjappa, samt frilanset litt her og der. Har i grunnen aldri tenkt særlig på hva jeg får ut av det. Lønn i hvert fall! Det er jo praktisk.
Noe kall eller en dypere mening bak det kan jeg dessverre ikke påberope meg å ha. Jeg kunne like godt vært fisker og samtidig dyrket interessen for musikk uten å plage andre med meningene mine om det, men sånn ble det altså ikke. Heldigvis eller dessverre, alt etter hvem man spør.
Har du hatt noen veileder eller rollemodell som har vært viktig for egen skriving generelt og for denne boken spesielt? I så fall hvem og hva har du lært av dem?
I Norge hadde vi mange gode skribenter som skrev om musikk. Rent språklig var det særlig Torgrim Eggen og Yan Friis, men jeg ble veldig inspirert av mange av de andre og knallgode musikkjournalistene som Sindre Kartvedt, Morten Ståle Nilsen, Tom Skjeklesæther, Tor Milde, Finn Bjelke og den gjengen, mange flinke som ikke er nevnt her, som var svært viktige for meg. Jeg er for ung til å huske Nye Takters tidlige år, men som vedlegg i Arbeiderbladet og Dagsavisen fulgte jeg alltid med hva de skrev der, og da særlig det som var signert Geir Rakvaag og Bernt Erik Pedersen.
Det jeg først og fremst lærte av alle disse, var at man måtte ha peiling for å skrive, at utdannelsen (i mangel på et bedre ord) alltid sitter i konsumet av musikk, og dernest viktigheten av å skrive nøyaktig det du mener, uten noen dikkedarer. Det var dødsviktig.
Mitt største idol når det kommer til bruken av norsk språk, er uansett Kjell Askildsen, litteraturens Townes Van Zandt. Askildsen var et vaskeekte geni, et ord som misbrukes altfor mye, om altfor mange, men han var det, sånn på ordentlig. De tynne og særegne bøkene hans er så hinsides velskrevne, så språklig komprimerte (eller «fortettet», som han selv kalte dem), så mørke og så briljante at jeg har lest de aller fleste av dem veldig mange ganger. For en som alltid har vært helt elendig til å fatte seg i korthet, har Askildsen vært en man rettmessig har kunnet strekke seg etter, i et mer eller mindre fåfengt forsøk på å skjerpe seg og bli bedre.
Begge foreldrene mine var veldig flinke til å ordlegge seg skriftlig, og de betød masse, for de oppmuntret meg alltid til å skrive, leke med språket og la fantasien spinne. Å vokse opp i et hus med mange tusen bøker og tegneserier var nok også viktig.
Fortell om ditt eget forhold til rock og de fire store.
Så mye plass er det ikke på Internett, at jeg får med alt jeg har å si til det første. Rock har vært, er og kommer nok til å være veldig viktig for meg livet ut. Og det er et digert ord som rommer mye. Når jeg ser en skikkelig bra konsert, pleier jeg å tenke «Stakkars arme jævler som ikke liker rock». Jeg synes oppriktig synd på dem. Rock har for så vidt vært noe på grensen til en livsstil også, på godt og vondt, og i perioder også langt på vei temmelig parodisk.
Jeg likte alle de såkalt fire store. Kjøpte de tre første platene til alle. Men Raga var alltid favoritten. De var farligere, hardere og mer kantete. Også var Michael mye mer mystisk, skummel og undergrunn enn de andre. De appellerte sterkere til meg. De traff meg med tyngre kraft.
Michael Krohn. Foto: Bjørn Oppsahl
Hvilke posisjon har Raga Rockers og Michael Krohn i norsk musikk i dag?
Posisjonen er jævlig sterk, rent historisk og objektivt. De er en av overskriftene i norsk rocks historie. I dag er de jo i praksis oppløst, og nyere generasjoner hører på andre band, noe jeg tror passer Michael fint også. Han har alltid trivdes i undergrunnen, med å være outsider. Straks suksess og mainstream har streifet innom, har han og bandet forsvunnet ut av rampelyset igjen. Personlig mener jeg de er det beste rock ‘n’ roll-bandet Norge har hatt, og det må også sees litt i lys av samtiden de oppstod, og hvordan de videre har klart å få nye generasjoner fans, og hvor godt de beste skivene deres fortsatt står seg.
Jeg tror de beste tekstene og låtene fra Michael kommer til å overleve mye lengre enn musikalske verk og artister man i dag tenker på som mye større. Vil folk lytte til Nico & Vinz, og Astrid S om 100 år? Nei, selvsagt ikke. Vil folk sitere og synge «Hun er fri» og «Noen å hate» om 100 år? Selvsagt vil de det.
Hvor stor og viktig del av Raga Rockers utgjør Michael Krohn?
Dette er ikke til forkleinelse for de andre medlemmene, jeg har den dypeste respekt for dem alle, men Raga Rockers er og blir Michael Krohns band. Alle de andre, fra 1982 og til i dag, kunne man erstattet uten at bandet hadde mistet seg selv. Raga Rockers uten Michael Krohn, derimot, er like meningsløst som Bob Dylan uten Bob Dylan.
Hva var det som gjorde at du ville skrive om nettopp «Maskiner i Nirvana»?
At jeg ble spurt av Christer Falck, og at jeg oppriktig mener det er den beste plata som er hamret ned i riller her til lands av rock. Det har jeg vel også sagt høyt så mange ganger at det muligens er noen som har husket det. Det føltes iallfall ikke direkte feil da jeg ble spurt.
Hva lærte du selv av arbeidet med denne boken?
At det er vanskelig å planlegge ei bok om Michael Krohn – med Michael Krohn. Og at jeg er like glad i fyren etterpå som jeg var før. Gi meg stabeis med integritet heller enn de som løper inn i mediehusene med buksa ned på knærne og vil «by på seg selv». Anytime. Dernest at det å skrive sånne bøker er mye lettere å si ja til når det er lenge til deadline, enn det er å fullføre det i praksis, når alarmene uler.
Hvordan har din egen bakgrunn som musikkjournalist, arrangør og platebutikkeier påvirket tilnærmingen til materialet?
Jeg vet da faen. Jeg er dårlig på å analysere meg selv. Men det hjelper selvsagt på å ha jobbet masse med musikk, ha en dyp lidenskap for musikk og ha skrevet masse om musikk – når man skal skrive masse om musikk.
Når Michael Krohn ikke ville gjøre intervju med opptak til denne boken, valgte du å ta bort ferske intervju med andre gjenlevende medlemmer i Raga Rockers.
Jeg syntes bare det ble feil å ta inn de andre, for å få dem til å fortelle meg historien om Michael og den spesifikke skiva, sånn som det ble. Men jeg har jo selvfølgelig researchet en hel del. Mye i Nasjonalbiblioteket og Atekst/Retriever. Også har jeg snakket med barndomsvenner, coverdesigner og – selvsagt – Terje Engen. Og flere andre. Men dette er ikke ei intervjubok. Det er mine nerderier om mitt forhold til det jeg subjektivt mener er Norges beste rockskive.
Utover dine egne betraktninger og din gjennomgang har du også hentet inn ekspertuttalelser fra folk som Anders Giæver, Kristopher Schau, Asbjørn Bakke, Asbjørn Slettemark, Terje Engen, Frithjof Jacobsen og Jørgen Nordeng.
Jeg tenkte det var mer enn nok Egon i monitor fra før, så det var bare på sin plass. Synes også det er med å gi Raga, Michael og «Maskiner i Nirvana»-skiva mer troverdighet, at dette ikke bare er noe han maniske nordlendingen skriker ut i linjene, men at dette er noe mange med god kunnskap og engasjement rundt rock også mener.
Hva er en god musikkbiografi ifølge deg?
Det er samme kriterier som for alle andre bøker. De må være godt skrevet, også må lidenskapen til materien fra forfatteren skinne gjennom. Dølle, oppramsende Wikipedia-aktige bøker er det siste verden trenger. Musikk er for viktig og mangefasettert til å behandles som museumsgjenstander.
Hvordan er ditt forhold til Norske albumklassikere-serien generelt og bøkene spesielt?
Liker konseptet, selv om kvantiteten kanskje er litt voldsom. Men dette er jo Christer. Når han setter i gang slikt, blir det alltid massivt. Men jeg digger jo at det skjer, og det er kult at norsk musikkhistorie havner mellom permer på denne måten. At ikke hele serien blir innlemmet i innkjøpsordningen er derimot helt idiotisk.
Hadde jeg skrevet ei bok om en obskur hardingfele-eksentriker, ei om en kvensk lutt-spiller, eller ei bok om en eksentrisk gærning som satt ute i en skog og klasket på en pauke laget av resirkulert plast, ville det garantert blitt pælmet penger til prosjektet fra alskens statlige kulturordninger. Rock sees fortsatt på som noe mindreverdig man sysler med på gutte/jenterommet, i hvert fall av mange som sitter i sånne utvalg, komiteer, forum og forsamlinger som deler ut penger til kunst og kultur.
Har du lest noen av de andre bøkene?
Jeg leste nettopp Roy Søbstads bok om Erlend Ropstads «Brenn siste brevet». Den er knallgod. Samme med Bernt Erik Pedersens grundige bok om Biospheres «Patashnik». Må også få rotet meg til å lese Lars Webergs bok om Ricochets-debuten. Gleder meg dernest til å lese Asbjørn Slettemarks om «Smugglers» av WE. Og hvor blir det av Gluecifer-boka til Espen Slapgård? Er den ute? Den skal jeg iallfall lese, når den kommer.
Hva skjer nå da? Blir det enda en bok i denne serien? I så fall om hvilket album?
Nei, dette får faen meg holde! Men plutselig ringer Christer Falck, og snakker med den innbydende og manipulerende sjarmstemmen sin, og når du har lagt på lurer man på hva i helvete dette var for noe, og hvorfor i helvete man sa ja. Så det er alltid farlig å avskrive slikt. Litt sånn som a-ha og Tungtvann har det med gjenforeninger. At band som Madrugada, Turboneger, Anal Babes, Amulet, Cato Salsa Experience, The Cumshots, Sister Rain og nevnte Tungtvann ikke er med i serien ennå, om oversikten i hodet mitt stemmer, er jo besynderlig. Så det er fortsatt en jobb å gjøre her. Men den vil jeg først og fremst at noen andre skal gjøre.
Kan du til slutt velge fem favorittlåter, fem favoritt Raga Rockers-låter og fem favoritt musikkbøker.
Fem favorittlåter, ei liste som i morgen garantert vil være helt annerledes.
1: The Stooges «Dirt»
2: Townes Van Zandt «Rake»
3: Gene Clark «Strength of Strings»
4: The Only Ones «Another Girl, Another Planet» (Peel Sessions-versjonen)
5: Lime Spiders «Slave Girl»
Fem favoritt-Raga-låter. Da tar jeg én hver fra de fem første og tilnærmet feilfrie skivene, presentert.
Kronologisk:
1: Når knoklene blir til gelé
2: Skjønnhet
3: Radiator
4: Ond ungdom
5: Blaff
Fem favorittmusikkbøker, i urangert rekkefølge.
1: Mark Lanegan «Sing Backwards and Weep» av Ian Rankin
Ei sterk bok skrevet av og om en av de største musikerne de siste 30 årene. Boka er både morsom, trist, hard og sjokkerende. Jeg visste ikke hvor ekstremt langt ute han hadde vært, og det er kult hvordan han klarer å skrive om det uten å bli skrytete eller dust. Passasjen om – og karakterdrapet av– Noel Gallagher alene er verdt inngangspengene.
2: Peter Perrett: «One & Only, The: Peter Perrett, Homme Fatale» av Nina Antonia
Virkelig ei av de mest sinnssyke historiene fra musikkens verden, og der er det jo en hel del å ta av. Boka er vel så mye en love story om Peter og kona Zena, som det er ei bok om musikk. Oppgradert i ny utgave i 2015, med happy ending. Og den er en god anledning til å bli påminnet hvor latterlig bra de tre skivene The Only Ones ga ut er.
3: Kid Congo Powers: «Some New Kind of Kick: A Memoir»
Svært velskrevet og knallgod bok om en av rockens mest fascinerende og kule karakterer, som har ei lang og god solokarriere, og som har spilt i The Gun Club, The Cramps, Nick Cave & the Bad Seeds og mange andre. Om man likte ham fra før, kommer man til å elske ham etter å ha lest boka. For en tvers gjennom kul dude, og for et helt spinnvilt liv han har levd.
4: Jerry Lee Lewis «Hellfire» av Nick Tosches
De som synes at Coen-filmen «Trouble in Mind», som før øvrig er knallgod, er for lite opptatt med å problematisere de mørkeste sidene av The Killers liv og levnet får det utjevnet her, med god og klar margin. Ei bok der man blir sittende å lese med vidåpne øyne fra begynnelse til slutt.
5: Townes Vand Zandt «To Live’s to Fly: The Ballad of the Late, Great Townes Van Zandt» av John Kruth
Til tross for noen skjønnhetsfeil her og der, er det ei bok som ga meg en haug nye opplysninger om den største låtskriveren som har satt sine ben på jorda, og som har bra fremdrift hele veien gjennom.
Gleder meg for øvrig veldig til «Retaliate First», Murray Engleheart-biografien om det australske bandet Radio Birdman, som kommer ut i juli. Skal visstnok være på 450 sider. Den har jeg helt enorme forventninger til.
Sjekk relaterte Raga Rocker, Michael Krohn og Egon Holstad saker/anmeldelser m.m. nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Sjekk også:
Raga Rockers – «The Return Of The Raga Rockers» (1983 var langt ifra et puslete år)
Raga Rockers – «Hun er fri» (Sommerspor)
Raga Rockers – Stig (Ferske spor uke 38/2019)
1988- En hyllest til 80-tallet. Igjen! (inkludert Raga Rockers – «Forbudte følelser»)
Tons of Rock 2016 i bilder med Raga Rockers – del 1
Raga Rockers – «Maskiner i Nirvana» (en av Egil Hegebergs favorittlåter, fra intervjuet: Black Debbath: Endetidshardrock)
Raga Rockers – «Maskiner i Nirvana» ( et av Anders Giæver favorittalbum, fra intervjuet: Anders Giæver om Jokke & Valentinerne fra innsiden)
Michael Krohn – «Hold hodet høyt» (Ferske spor uke 22/2024)
Michael Krohn – «Jeg tror jeg er noe» (Ferske spor uke 15/2024).
Michael Krohn – «Verden brenner» (Deichman: Årets album 2021, Jan-Olav Glette)
Michael Krohn, «Ride On», «Survival of the Fittest» (Ferske spor uke 42/2021)
Michael Krohn – Søvnløse netter (Ferske spor – uke 43/2018)
Michael Krohn – Jeg vil bli som Jesus (Ferske spor uke 34/2018)
Se flere relaterte linker under intervjuet: Michael Krohn: Halvfornøyd med det meste
Les mer om Norske albumklassikere:
Hvordan Purified in Blood bragte straight edge-veganisme til Hommersåk.
Soda: Norsk eurodance hentet frem fra glemselen. (Av: Geir Jacobsen).
Marius Lien om tenåringshelter fra Motorpsycho og Sonic Youth.
Erlend Ropstad-bok fra journalistkamerat.
Marius Lien om Knut Reiersrud, blues, gambisk og norsk folkemusikk.
Jacob Holm-Lupo: Grundige Wobbler- og Thule-studier.
B.O.L.T. Warhead: Kompromissløp hiphop. (Av: Øyvind Holen).
Moose Loose: Thomas Hylland Eriksen henter glemt jazzskatt frem i lyset.
Med kjærlighet til D’Sound og stikk til musikkkritikere. (Av: Petter Aagaard).
Levi Henriksen om Onkel Tuka som foregangsband.
Ærlig om pop og politikk med Razika. (Av: Charlotte Myrbråten).
Støyens historie og Lasse Marhaugs livedokument. (Av: Tore Stemland).
Biosphere & «Patashnik» i nytt lys. (Av: Bernt Erik Pedersen).
Irie Darlings: Ekte roots reggae fra Bodø (Av: Jørgen Nordeng og Kjell Nordeng).
Anders Giæver om Jokke & Valentinerne fra innsiden.
Inderlig fortelling om St. Thomas. (Av: Reidar A. Eik).
Fredrik Bakkemo har skrevet bok om Onwards «These Words Still Pray», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien. (Se også: Norske spor 2022).
Henrik Horge har skrevet bok om Hot Rod Ts «Cruisin’», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Se også: Ferske spor uke 24/2023). «Cruisin’» er også på Norske albumklassikere på LP.
Erik Valebrokk har skrevet bok om The Colors Turned Reds selvtitulerte debutalbum, utgitt på Norske albumklassikere-bokserien. (Se også: Ferske spor uke 11/2023).
Finn Coren: Romantisk tonesetter og låtskriver.
Muzzlewhite: Lavmælt noir rock med underliggende humor.
Kåre & The Cavemen: Lang natts ferd mot dag.
Euroboys: 19 år med Soft Focus.
Peltz sitt album «Coma» er reutgitt på LP-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 37/2021).
Young Lords‘ «Same Shit New Wrapping» er reutgitt på CD-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 45/2021).
Per Bergersen-plata fra 1990 i serien Norske albumklassikere (les under «Bakrus – Duejakt & Bo I Container» i Ferske spor uke 13/2021).
Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne 
Du kan låne bøker og musikk fra Norske albumklassiker-serien på Deichman
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
