Marius Lien om tenåringshelter fra Motorpsycho og Sonic Youth

– Ranaldo var med i Sonic Youth, et av mine favorittband på 90-tallet. De krediterte alltid alle bandmedlemmene som låtskrivere, men etter hvert fikk vi en feeling av hvem som var hovedperson bak hvilke låter. Jeg ble veldig fan av låtene til Lee, som «Eric’s Trip» fra Daydream Nation og «Skip Tracer» fra Washing Machine, forteller Marius Lien, som både er aktuell med chaps-boken Something Down the Road: Lee Ranaldo & Raül Refree in Conversation with Marius Lien, et trykk av festivalen Lyse Netter, og bok om Motorpsycho/Ståle Storløkken «The Death Defying Unicorn» i Norske Albumklassikere-bokserien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Lee Ranaldo (inkludert bilde øverst: Raül Refree, Lee Ranalado og Marius Lien på sykkeltur), Kim Ramberghaug, Augusuto Brázio, Livepict.com

Det er fascinerende å få et innblikk i en side til den kjente støyrockeren Lee Ranaldo som ikke så mange kjenner like godt, og se hvordan denne lidenskapen sprer seg til hans musikalske samarbeidspartner. Samtidig får vi innblikk i hvordan de to eksperimentelle musikerne jobber.

Liens andre bok tar for seg den norske motsvarigheten Motorpsycho og deres samarbeid med jazzmusiker og Supersilent-medlem Ståle Storløkken. Med en fin rammefortelling som gir kontekst åpner den Moss-bosatte forfatteren opp albumet noen opplever som «vanskelig».

I samtale med Deichman musikk får vi ta del i hans egen tilnærming til disse bøkene og store lidenskap for opphavsmennene. Vi får også vite hva han gleder seg mest til på festivalen Lyse Netter 6.-9. juni i Moss.

Fortell først om din tilknytning til festivalen Lyse Netter, House of Foundation og Audiatur Forlag som sammen med Emil Nikolaisen studio svarer for musikkfestival og mye mer.

Jeg har en slags tilknytning, men den er vag og fri. Jeg bor i Moss, og for noen år siden spurte Martin meg om jeg kunne gjøre et eller annet. Jeg husker ikke hva det var, eller hva jeg svarte, men det hadde nok med musikk og journalistikk å gjøre. Den viktigste tilknytningen er vel at jeg av og til har arbeidsdager på HOF, eller er der om kvelden for en øl eller to. Da er ofte Martin (Martin Martin Sørhaug festivalsjef, Lyse Netter, red.anm.), eller Emil, og vi tar en prat om det som faller oss inn, og det er som oftest 50-50 business og pleasure.

Hva er det som kjennetegner denne musikkfestivalen?

At den ikke booker de store headlinerne som tar festivalrunden, at Emil legger opp til at nye konstellasjoner og samarbeid skal oppstå under festivalen. På samme måte prøver HOF og hele kostebinderiet der nede i Møllebyen å skape nye kunstneriske verk som en del av festivalen, enten det er visuell kunst eller chapbooks eller noe annet. Kort sagt, nye ting skal skapes, gamle ting skal ikke bli reprodusert.

Hvordan vil du si at den skiller seg ut fra andre festivaler du har vært på?

Mer chill, friere vibber, mindre flatfyll, mer goosebumps.

Hva gleder du deg mest til å se i år?

Sonic Boom. Vindskjev psykedelia-soul går aldri av moten.

Hva er chaps for de som ikke kjenner det begrepet?

Små bøker, som oftest uten stive permer, nærmest i lommeformat. Ble vel solgt på gata i gamle dager, mens i dag er det et medium der man kan fordype seg i de særeste emner i bokform.

Hvordan kom denne serien med chaps/samtalebøker til?

Martin og resten av Audiatur har utgitt småbøker i alle mulige kule formater tidligere, blant annet en serie chaps i form av samtalebøker. Folk som Carina Elisabeth Beddari og Simen Hagerup var blant bidragsyterne. Disse ble utgitt i anledning litteraturfestivalen på huset, tror jeg. Ideen om samtalechaps fra Lyse Netter dukket vel opp i forlengelsen av dette.

Kan du gi noen eksempler på andre chaps du har likt?

Da vil jeg først og fremst trekke fram Ando Woltmann / Bertrand Burgalats Initials B.B., som ble utgitt samtidig som Something Down the Road. Av andre chaps … tja. Jeg merker at jeg er usikker på hva som avgrenser en chapbook. Jeg har massevis av små, kule utgivelser hjemme. En stabel fra Gasspedal, noen lefser fra merchbordet til Lee Ranaldo, boksingelen til Endre Ruset om Noriaki Kasai. Kan også nevne at jeg en gang, på et gatemarked i Rio de Janeiro, kom over en bod som hadde en masse små bøker til salgs, alle hang i en snor. Jeg kjøpte en liten bunke, det var en slags folkeeventyr eller fortellinger fra bygda. Senere fikk jeg høre at dette ble kalt literatura de cordel, altså litteratur fra tråden eller noe sånt. Tittelen på formatet kommer fra tråden man hang opp bøkene i, og det var en egen tradisjon i Brasil, som på noen måter minner om chapbooks, selv om de ble solgt på asfalten og ikke i halvsnobbete litteraturhus.

Hva er ditt forhold til musikerne Lee Ranaldo og Raül Refree?

Ranaldo var med i Sonic Youth, et av mine favorittband på 90-tallet. De krediterte alltid alle bandmedlemmene som låtskrivere, men etter hvert fikk vi en feeling av hvem som var hovedperson bak hvilke låter. Jeg ble veldig fan av låtene til Lee, som «Eric’s Trip» fra Daydream Nation og «Skip Tracer» fra Washing Machine. Alle i Sonic Youth hadde kule sideprosjekter, Lee ga ut album med sær støymusikk også mens SY holdt på, og den samme kombinasjonen mellom helt vanlig alternativ-noise-avantgarde-rock og far out soloprosjekter har han holdt på med etter at de ga seg også. I en periode var Sonic Youth det kanskje aller viktigste bandet for meg, alt de sto for oste uavhengighet og coolness. Derfor må jeg si at det var veldig moro å plutselig skulle utgi bok i samarbeid med gitaristen i bandet. Refrees navn dukka for min del først opp på Ranaldo-plata Electric Trim, der han var produsent. De var booka som duo til en av Lyse Netter-festivalene som forsvant på grunn av pandemien, og etter det begynte jeg å snuse på katalogen hans. Den inneholder mye rart, og han trekker for eksempel inn folkemusikktradisjoner fra den iberiske halvøy inn i et eksperimentelt lydunivers.

Hva er det som fascinerer med dem som enkelt-musikere, sammen og i andre sammenhenger?

Begge fornyer seg hele tiden, begge vandrer åpenbart rundt i verden med øyne og ører åpne, begge leker med ulike sjangre og uttrykk – og alt dette gjelder enten de jobber solo eller i ulike konstellasjoner. Effekten når jeg hører eller ser noe de har gjort er også alltid at jeg får lyst til å lage et eller annet selv, og det er kanskje det aller mest positive av alt.

Hvordan kom denne sykkelturen i stand?

Da Martin spurte om jeg ville intervjue dem til en chap, var jeg selvsagt interessert i det, men jeg ville helst rigge til intervjuet på en litt original måte. Klassiske sit-down-intervjuer, der man snakker over en kaffekopp, blir sjeldent sterke nok til å forsvare en hel bok. I hvert fall ikke hvis man bare har ett intervju å gjøre det på. Lee hadde jeg snakka med noen ganger før, jeg visste at han er en ihuga syklist, og jeg anså det som helt usannsynlig at han skulle være i Moss en uke uten å sykle halvparten av dagene. Jeg nevnte det for Martin, hva med å dra på sykkeltur i fellesskap, og gjøre intervjuet under og etter turen? Martin bekrefta at både Lee og Raül planla å sykle både den ene og den andre dagen, og snart var saken biff.

Fortell om ditt forhold til sykling.

Først og fremst sykler jeg til jobben hver dag, uansett vær og vind. I tillegg sykler jeg med jevne mellomrom på kryss og tvers av jordene i Rygge. dette er uslåelig som avkobling og lett, uforpliktende trening. Frihetsfølelsen jeg får av å trille nedover gata på sykkel en varm sommerdag er ekstrem. Så er det jo også sånn at sykling generelt er noe politikere i mye, mye større grad burde stimulere til. Det gir bedre lokalmiljø, mindre utslipp, bedre folkehelse, bedre stemning. Alle merker det når man er i Køben eller Amsterdam eller Utrecht. Det er en helt annen verden. I tillegg gir sykling bedre økonomi – samfunnet ville spart store summer hvis flere tok sykkelen til jobb og skole. Det forrige Oslobyrådet gjorde en gigantisk jobb, men noe av det blir nå dessverre reversert. Moss har ekstremt mye å ta igjen.

Fotball.

Ingenting slår en bra fotballtrening eller bra fotballkamp. Altså når man spiller selv. Jeg kan føle meg helt død før trening, sliten på grunn av jobb eller noe annet stress – etterpå er jeg uansett frisk som en fisk. Å spille på lek med egne barn er nesten like bra, i hagen eller på løkka eller i gata. Så er det også ganske gøy å se på fotball, mitt favorittlag Ipswich rykka opp til Premier League i år. Jeg misliker egentlig PL, men jeg vil jo at Ipswich skal vinne alle kamper. Så da ble det jubel og fest. Fotball er dessuten et ypperlig prisme for å forstå kulturen i et land, og jeg prøver ofte å få med meg en kamp hvis jeg er ute på tur et sted.

Brasil.

Jeg ble fan av brasiliansk fotball på 80-tallet og brasiliansk musikk på 90-tallet. Først dro jeg dit som backpacker, og senere en rekke ganger for å jobbe, og ved to anledninger har jeg tatt med hele familien. Jeg utga en bok om brasiliansk fotball i 2014, og å gjøre research til den boka er noe av det aller kuleste jeg noengang har gjort. Det gikk rett og slett ut på å dra til Brasil så ofte som mulig for å se fotball og snakke med fans. Gjennom alle disse turene har jeg fått masse venner i landet, har fått reist ganske mye rundt, i både by og bygd, favela og strand, og har sett utviklinga over tid og fått en veldig god feeling for hvordan landet funker.

Eksperimentell musikk.

Er veldig fan av eksperimentell musikk. Beatles for eksempel, var mer eksperimentelle enn de fleste. Bob Dylan var eksperimentell som f…, han forandra seg hele tida, og den hellige trilogien fra 1965-66 er stort sett streit bluesrock, men samtidig svært eksperimentell på grunn av tekstene. Har også brukt massevis av tid på eksempelvis de mest utflippa platene til Sun Ra fra sent 1960-tall og mye nymotens støy, og er selv en del av Origami Republika-nettverket, som består av noen titalls band som lager musikk av aller særeste sort.

Improvisasjon.

Miles Davis har et kult sitat, som går noe i retning av at «improvisasjon betyr at du er en n…. som ikke øver». Et skarpt stikk til myten om at det mange så jålete kaller «europeisk kunstmusikk» liksom er komponert av tenkende opphøyde genier, mens jazz bare er improvisert fram av tilfeldige folk som har forvilla seg fra betongjungelen og inn på klubb. Selv improviserer jeg mest på fotballbanen, og når jeg skal komme meg rundt på gata i Brasil uten varige mén.

Hvordan vil du si at settingen ga rom for en annen type samtale og nærhet til intervjuobjektene enn det man ellers hadde fått?

I boka med Lee og Raül prøvde jeg å gjengi noe av det vi snakka om underveis på sykkelturen, rett og slett for å dokumentere litt hvordan det er å tråkke rundt og bable om løst og fast. Så er det åpenbart sånn at når man nettopp har opplevd noe i fellesskap, så er stemningen veldig mye mer løs og oppløfta enn hvis man møtes ved et bord ut fra ingenting og så skal begynne å snakke seg gjennom en punktliste. Det lå jo til rette for å prate om sykling, pluss at det var naturlig å ta opp igjen ting vi snakka om underveis.

Du har også ifjor høst skrevet en ny bok i i Norske albumklassikere-bokserien om Motorpsycho og Ståle Storløkkens album The Death Defying Unicorn.

Stemmer. Endelig fikk jeg utgitt albumbiografi om Motorpsycho, det var realiseringen av en gammel plan fra 2011.

Fortell om ditt forhold til disse artistene.

Motorpsycho har jeg vært nysgjerrig på siden Lobotomizer (1991) og fan av siden Demon Box (1993). Har sett dem live en haug med ganger, og fulgt utgivelsene deres jevnlig. Ble umiddelbart veldig begeistra for The Death Defying Unicorn da den kom ut. Tror det var blandingen av iørefallende progrock, en fet historie fra havet og avantgardistiske toner fra et par snes strykere og blåsere som gjorde susen. Ståle Storløkken var for meg først kun en liveartist, fra perioden da jeg bodde i Trondheim og stort sett var ute på konserter hver kveld, og så han i ymse sammenhenger. Det var vel gjennom Cucumber Slumber at jeg ble oppmerksom på han som komponist. Senere har jeg jevnlig sett han i line-upen til diverse kompromissløse band jeg liker, som Supersilent og Elephant9.

Hvilke posisjon har de i norsk musikkliv?

De er jo gubber alle sammen, for min del trekker ikke det noe særlig ned, fordi de klarer å holde seg friske og unge likevel. Motorpsycho var helt i synk med tidsånden på 1990-tallet, i min formative periode, uten at de unnlot å følge sine egne visjoner fullt og helt. I de siste 15-20 årene har de beveget seg i ulike retninger, med en jevn strøm av plater og turneer, stort sett litt på siden av mainstreamen, som et slags trøndersk hardrockende Grateful Dead. Storløkken er som jazzrockere flest, han samarbeider i øst og vest, og han befinner seg stadig bak tangentene når jeg er på konsert, og det er ofte nokså uventet for min del.

Da den kom ble jeg umiddelbart ekstremt fan av musikken, jeg syntes åpningslåten var fengende som a-ha anno 1985, samtidig som den var bråkete og utflytende. Så skjønte jeg raskt at dette var et konseptalbum, det mange kaller en rockeopera, som inneholdt en fortelling om en sjøreise. Noe av det beste jeg vet er albumstoryer som The Whos Quadrophenia eller Gongs Radio Gnome Invisible-trilogi. Bandet hadde plassert en leseliste på baksida, med diverse sjøfartsromaner. Slike bøker har jeg alltid vært begeistra for, så plata var et tredobbelt kinderegg for min del.

Hva er ettermælet til dette albumet?

Den har vel ikke rykte på seg for å være den mest tilgjengelige Motorpsycho-plata, det sklir fort ut etter den nevnte Take On Me-åpningen. Samarbeidet med Trondheimsolistene og Trondheim Jazzorkester skaper noen nokså utfordrende partier. Typisk nok har den dermed en del hardcore fans, en egen klikk av psychonauts som setter den høyere enn nesten alt.

Din fortellerstil her er ganske unik i måten du blander historiekunnskap/-research, litterære fortellinger med samtaler med involverte musikere. Fortell om bakgrunnen for valg av modus og diskurs og hva du ønsket å oppnå med dette.

Fortellingen handler om en gutt som blir shanghaiet, og får jobb som byssegutt i et skip. Skipet viser seg å være på vei til jordens indre, fordi kapteinen er overbevist om at jorda er hul. Dette er basert på realhistorie. I en periode fantes det noen vitenskapsfolk som trodde at jorda var hul, og enda flere spekulerte i det. Det å shanghaie folk, altså å med ulike midler tvinge folk ombord i seilskuter der de måtte gjøre fæle jobber under enda fælere arbeidsforhold, var en vanlig praksis i seilskutetiden. Jeg fikk lyst til å grave i denne historien, og jeg merket med en gang at mitt forhold til plata ble endret for hver bokstav jeg leste, enten det var om shanghaiing, huljordsteorien eller hvalfangst. Da tenkte jeg at det ville en idé og videreformidle denne feelingen. Så blei det naturlig å være nokså sterkt til stede med egen forfatterstemme i deler av boka, siden jeg merket at tematikken slekter over i masse greier jeg alltid har vært opptatt av. I tillegg ville jeg intervjue folk, og landa på at det denne gangen ville passe fint å kun snakke med «innleide». Altså alle andre enn Bent og Snah, de to opprinnelige bandmedlemmene.

Fortell om ditt forhold til sjøreiser og det å shanghaie folk til oppgaver eller selv å bli ført inn i roller du ikke nødvendigvis hadde forestilt deg.

Tja. Om dette kan jeg si mye. Får jeg følelsen av å bli shanghaia til noe jeg egentlig ikke vil, så bare stenger jeg døra. For eksempel unnslapp vi en potensielt kritisk situasjon her på Lyse Netter 2024. Det var snakk om at jeg skulle skrive samtalebok med Joyce Moreno fra Rio de Janeiro. Hun er fra Copacabana, og jeg så for meg å gjøre intervjuet under en spasertur langs stranda i Moss, litt i samme gate som sykkelturen med Lee og Raül. Så fikk jeg en melding fra Martin om at Arne Berg i Musikkreisen tar over live-intervjuet. HÆ, hvilket live-intervju? Det hadde jeg ikke hørt noe om. Jeg hater live-intervjuer, både å gjøre dem og se på dem. I sånne situasjoner vil jeg bare at folk skal bli ferdige og begynne å spille. Ja, jeg vet jeg har intervjua både Lee og Motorpsycho fra scenen, men det er unntak. Jeg vet også at jeg fra tid til annen lider meg igjennom slike seanser uten å miste maska. Likevel, her fikk jeg en sterk følelse av å bli nesten-shanghaia, men ble altså redda av Arne Berg. Vi får se om det blir noe av Joyce-boka, men konserten blir fin, og jeg gleder meg til å høre Arnes samtale med henne på radio. Når det gjelder sjøreiser, så var det stille vann i Oslofjorden i går, så jeg tok en runde med snekka i kveldinga. Herlig! Jeg har vokst opp på vannet, i Telemark på 1980-90-tallet, og fikk min første båt før konfirmasjonsalder. Korte og lange småbåtturer har alltid vært viktig for meg, alt stress renner av når jeg passerer Eldøya og er på vei mot Sverige med full båt. Selv om jeg ikke alltid er like blid når jeg står med hue i motoren om vinteren, og ikke finner ut hva som er galt. Sjøreiser er også glimrende mat for litteratur, sakprosa, sangtekster og så videre, og The Death Defying Unicorn var en glimrende mulighet til å få lest en del nye ting.

Hvordan går det ellers med prosjektet Norske albumklassikere og bokserien?

Jeg jobber kun med bokserien, og det går strålende! Det er snart to år siden første bok kom ut, og siden den gang har vi utgitt 52 bøker. Det må være en eller annen rekord. Vi har sakka tempoet på igangssettingen av nye prosjekter, fordi vi hadde en del som blei hengende, som vi ville få ut. Nå er de aller fleste på skinner.

Hvilke planer har du personlig fremover?

Jeg gleder meg veldig til Lyse Netter, og etterpå blir det deilig med ferie med båt, tog og sykkel og chill. Så håper jeg at minst ett av de tre banda jeg spiller i klarer å skvise ut en plate i løpet av året.

Blir det en ny bok i denne serien? I så fall om hvilken skive?

Jeg har veldig lyst til å skrive om en av Origami Republikas samleplater, og jeg har til og med klargjort det med koordinator Tore Honoré Bøe. Problemet er at jeg spiller i et Origami-band selv, så det blir litt å skrive om et eget prosjekt, selv om en slik bok vil involvere hele nettverket og dermed et par hundre personer. Vi har et par tilfeller der folk skriver bok om egne prosjekter, senest Frode Myren som har tatt over boka om Fremmed Rase. Men — jeg er litt skeptisk til at vi får for mange slike bøker, derfor er jeg ambivalent til min egen idé. Pluss, så klart, at det jo ikke er noen pengebinge å skrive slike albumbiografier.

Kan du til slutt velge fem favorittlåter med Lee Ranaldo, Motorpsycho og Raül Refree?

Lee:

1. Uncle Skeleton (Electric Trim, 2017).

Det var så kult da denne plata kom, 60 år gamle Lee utgir sin beste soloplate noensinne. Raül er produsent, og under sykkelturen fortalte de at formen på samarbeidet hadde vært sånn at de egentlig kunne hatt delt artistnavn på plata.

2.Skip Tracer (Washing Machine, 1995)

Husker jeg opplevde plata som litt roligere enn forventa, men denne låten er en banger, og Lees tekst er suveren.

3. Mote (Goo, 1989)

Gigantisk album, og strålende melodilinjer i tøff støyrockpakke.

4. Amarillo Ramp(for Robert Smithson ) (Amarillo Ramp, 1998).

Den første Ranaldo-soloplata jeg kjøpte var en snål sagblad-syvtommer. Da jeg skjønte at dette var noe han drev med fast, begynte jeg å kjøpe CD-ene. En av de første jeg kom over var Amarillo Ramp, og låten er en god halvtimes flott droning. Da jeg hørte den første gang tenkte jeg: Jøss, finnes sånt som dette?

5. Lee Ranaldo – Moroccan Mountains (Electric Trim, 2017)

Det blir to låter fra samme album, men skitt au. Jeg deler Lees fascinasjon for Marokko, det har preget både musikken og bøkene hans. Vil også anbefale boksen Music of Morocco, som består av feltopptak gjort av forfatteren Paul Bowles og linernotes av Lee. I en helt fantastisk innpakning.

Motorpsycho:

1. The Hollow Land (TDDU, 2012)

Som nevnt, like catchy som tidlig a-ha.

2. The West Ain’t What it Used to Bee (Tussler II, 2004)

Cowboyromantikk fra Trøndelag.

3. Demon Box (Demon Box, 1993)

Starten på gullalderen for min del.

4. Watersound (Timothys Monster, 1994)

Har alltid likt vann i musikk.

5. Sentinels (Yay!, 2023)

Da denne nedpå psykedeliske folkplata kom i fjor var lydbildet svært overraskende, utrolig gøy å høre dem gjøre noe sånt igjen.

Raül:

1. Maldição (Lina_Raül Refree, 2020)

Jeg liker fado og har hørt det live i smugene i Lisboa, og det funker utrolig bra på dette albumet, når Raül setter helt nye lydkulisser til fadosanger. Dette var den første jeg satte på da jeg begynte å undersøke Raüls katalog, og på Maldição er uttrykket så langt fra det man forventer når man setter på sjangeren.

2. Humps (Names of North End Women, 2020)

Høydepunkt fra samarbeidsplata med Lee, liker spesielt godt den språklige miksen mellom katalansk og engelsk.

3. La Vera Pau V (Font de la Vera Pau, 2023)

Fersk samarbeidsplate med Raül og Pedro Vian, nydelige, abstrakte lydlandskaper basert på tangenter, elektronikk og feltopptak.

4. L’herencia (La Matrona, 2004)

På den streite siden. Minner meg om Stroboscopica, de fantastiske samlerne med groovy italiensk 70-talls filmmusikk.

5. Abril 74 (Granada, 2014)

Fra en annen samarbeidsplate, med den spanske sangeren Silvia Pérez Cruz, også den med fado og en del flamenco. Raüls bidrag er mer tradisjonelt enn på plata med Lina – mye gitar. Jeg er under middels i spansk, men innbiller meg at denne handler om da fascistene ble kastet fra makten i Portugal i april 1974.

 

Motorpsycho/Ståle Storløkken: The Death Defying Unicorn (Album, 2012)

 

Sjekk relaterte Motorpsycho og Lee Ranaldo & Raül Refree saker nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Sjekk også:

FM Einheit feat. Lee Ranaldo – «Alpine Traum» (Ferske spor uke 8/2021). Lee Ranaldo – «Last Night on Earth» (Deichman: Årets album 2013, Stian Bjørnsson Hope). Lee Ranaldo – «Between The Times And The Tides» (Deichman: Årets album 2012, Victor Josefsen). Lee Ranaldo – «Between The Times And The Tides» (Deichman: Årets album 2012, Stian Bjørnsson Hope).

Sonic Youth – «Confusion Is Sex» (1983 var langt ifra et puslete år). Sonic Youth – «Goo» (1990) (Platecover: Art imitating art). Sonic Youth – «Daydream Nation» (1988 – en hyllest til 80-tallet. Igjen!).

‘Jeg har alltid hatt en stor hjerte for Sonic Youth’, forteller Max Westen Aune i Murder Maids. ‘Ellers må jeg nevne det enorme inntrykket Swans hadde på oss alle. Og Sonic Youth, selvsagt, forteller Pedro Carmona-Alvarez i Sister Sonny. ‘Sonic Youth er jo toppstoff’, fra intervjuet: Soup: Visjonær avskjed?. ‘Jeg elsker den fysiske opplevelsen man får av band som for eksempel Sunn O))) eller når Sonic Youth eller My Bloody Valentine går dypt inn i støyen, Linn Frøkedal, fra intervjuet: Misty Coast: Melodiøse mareritt. Sonic Youths «Incinerate» er en av låtene som har inspirert Kenneth Ishak som låtskriver. Sonic Youths «Mildred Pierce» er en av låtene som har påvirket måten Vestindien lager musikk på. Sonic Youths «Sugar Kane» er en av låtene som har inspirert Stian Brennskag i Spielbergs. ‘Sonic Youth har vel mer introdusert oss for fantastiske band fra for eksempel kunst- og No Wave-scena på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, enn vært en direkte inspirasjon i seg selv’, forteller Deathcrush. Sonic Youth – «Daydream Nation (5 plater som har inspirert Insomniac Bears).

Motorpsycho- «Waiting for the One» (Sommerspor). Motorpsycho – «Patterns» (Ferske spor uke 20/2023). Motorpsycho – «The Ladder» (Ferske spor uke 35/2022). Motorpsycho – «The Transmutation of Cosmoctopus Lurker» og «Lady May». Motorpsycho – «N.O.X.I: I Circles Around The Sun Pt 1 & N.O.X.II: Ouroboros (Strange Loop)» (Ferske spor uke 40/2020). Motorpsycho – «The Same Old Rock (One Must Imagine Sisyphus Happy)» (Ferske spor uke 32/2020). Ole Paus m/ Bent Sæther, Hans Magnus Ryan, Tomas Järmyr og Reine Fiske – «Gud Bevare Landsbyen Min» (Ferske spor uke 51/2019). (Motorpsycho – «Psychotzar» (Ferske spor uke 8/2019).

Det er mange andre som nevner Sonic Youth som inspirasjonskilde, bare søk i Deichman musikk.

 

Motorpsycho – «Ancient Astronauts» (Deichman: Årets album 2022, Stian Bjørnsson Hope, Victor Josefsen, Brage Tuflåt Bjerke). Motorpsycho – «Kingdom of Oblivion» (Deichman: Årets album 2021, Stian Bjørnsson Hope). Motorpsycho – «The All Is One» (Deichman: Årets album 2020, Victor Josefsen, David Jønsson, Stian Bjørnsson Hope).  Årets innpakning: Motorpsycho – «The Light Fantastic» (Deichman: Årets album 2019, David Jønsson). Motorpsycho – «The Crucible» (Deichman: Årets album 2019, David Jønsson, Stian Bjørnsson Hope, Victor Josefsen). (Motorpsycho, Nasjonal Jazzscene, en av årets konserter i 2018 (Deichman: Årets album 2018, Stian Bjørnsson Hope). Motorpsycho – «The Tower» (Deichman: Årets album 2017, Victor Josefsen, David Jønnsson, Brage Tuflåt Bjerke, Frank Michaelsen). Motorpsycho, Oslo Konserthus, en av årets konserter i 2017 (Deichman: Årets album 2017, Stian Bjørnsson Hope).

Motorpsycho – «The Transmutation of Cosmoctopus Lurker» (‘Favorittbandet mitt gjennom tidene’, NoahValentin Foshaug, fra intervjuet: Mer moderne Murder Maids). Motorpsycho – «Feel» (Velcro Dog: Topp 10 gitarriff gjennom tidene). Motorpsycho er en av inspirasjonskildene til Dog Age. ‘Ikke bare gav de ut nok et album like solid som Dora på Svartlamon i 2021, de sto også for det som for meg redda hele dette miserable rasshølet av ett år, nemlig den uka i november da de spilte på Blitz i Oslo’, forteller Morten Lunde i Kosmik Boogie Tribe. ‘Motorpsycho var viktig for oss alle, særlig strekket fra «Demon Box» til og med «Angels and Daemons at Play»’, forteller Pedro Carmona-Alvarez i Sister Sonny. ‘Bare det å henge på Kroa i Bø og bli eksponert for så mykje feit livemusikk har satt sine spor: Bob Hund, Otto Speedway Action Organ, Movietone, The Chairs, Red Harvest, Motorpsycho med mange fleire’, forteller Jan Magnar Hatlemark i White Trash Blues Band.

5 plater som har inspirert Monalia (inkludert Motorpsycho). 5 plater som har inspirert Baia Wolf (inkludert Motorpsycho). 5 plater som har inspirert Spielbergs (inkludert Motorpsycho). 5 plater som har inspirert Colonel Roger (inkludert Motorpsycho). 5 plater som har inspirert The Sideways (inkludert Motorpsycho). Posterboys: 10 beste powerpopalbum (inkludert Motorspycho).

Damokles – «The Nerve Tatoo» (Ferske spor uke 24/2023).

Det er mange andre som nevner Motorpsycho som inspirasjonskilde, bare søk i Deichman musikk.

 

Panda Bear & Sonic Boom «Edge of the Edge» (Ferske spor uke 35/2022).

Sonic Boom – Just Imagine (Ferske spor uke 23/2020).

Mer Sonic Boom.

Vi har tidligere også anbefalt flere andre utøvere som skal spille på  festivalen Lyse Netter 6.-9. juni, i Ferske spor (samt intervju, saker) bare søk i Deichman musikk.

 

Ola Kvernberg: Glødende progressiv jazzelektronika.

 

Les mer om Norske albumklassikere:

Erlend Ropstad-bok fra journalistkamerat

Marius Lien om Knut Reiersrud, blues, gambisk og norsk folkemusikk.

Jacob Holm-Lupo: Grundige Wobbler- og Thule-studier.

B.O.L.T. Warhead: Kompromissløp hiphop. (Av: Øyvind Holen).

Moose Loose: Thomas Hylland Eriksen henter glemt jazzskatt frem i lyset.

Med kjærlighet til D’Sound og stikk til musikkkritikere. (Av: Petter Aagaard).

Levi Henriksen om Onkel Tuka som foregangsband.

Ærlig om pop og politikk med Razika. (Av: Charlotte Myrbråten).

Støyens historie og Lasse Marhaugs livedokument. (Av: Tore Stemland).

Biosphere & «Patashnik» i nytt lys. (Av: Bernt Erik Pedersen).

Irie Darlings: Ekte roots reggae fra Bodø (Av: Jørgen Nordeng og Kjell Nordeng).

Anders Giæver om Jokke & Valentinerne fra innsiden.

Inderlig fortelling om St. Thomas. (Av: Reidar A. Eik).

 

Fredrik Bakkemo har skrevet bok om Onwards «These Words Still Pray», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien. (Se også: Norske spor 2022).

Henrik Horge har skrevet bok om Hot Rod Ts «Cruisin’», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Se også: Ferske spor uke 24/2023). «Cruisin’» er også på Norske albumklassikere på LP.

Erik Valebrokk har skrevet bok om The Colors Turned Reds selvtitulerte debutalbum, utgitt på Norske albumklassikere-bokserien. (Se også: Ferske spor uke 11/2023).

 

Finn Coren: Romantisk tonesetter og låtskriver.

Muzzlewhite: Lavmælt noir rock med underliggende humor.

Kåre & The Cavemen: Lang natts ferd mot dag.

Euroboys: 19 år med Soft Focus.

 

Peltz sitt  album «Coma» er reutgitt på LP-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 37/2021).

Young Lords‘ «Same Shit New Wrapping» er reutgitt på CD-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 45/2021).

Per Bergersen-plata fra 1990 i serien Norske albumklassikere (les under «Bakrus – Duejakt & Bo I Container» i Ferske spor uke 13/2021).

The Tables album «Holiday At Wobbledef Grunch» fra 1997 er utgitt på Norske albumklassikere på LP-serien.

 

Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne

Sjekk her og her.

 

Du kan låne bøker av Marius Lien på Deichman.

Du kan låne bøker og musikk fra Norske albumklassiker-serien på Deichman.

 

Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og no